Ovin ketose

Ovin ketose (fosterforgiftning) er en stoffskiftesjukdom som opptrer i siste del av drektigheten. Sjukdommen var langt vanligere før på grunn av dårligere fôring i høydrektigheten. Ut fra årsaksmekanismen kan man skille mellom to former for sjukdommen, underernæringsformen og fettleverformen.

Underernæringsformen

Dette er den klassiske formen for ovin ketose. Den skyldes energiunderskudd i siste del av drektigheten. Som følge av dette får søyene lav blodglukose, en ukontrollert mobilisering av fettreserver og produksjon av ketonlegemer med toksisk virkning på hjernen. Viktige blodparametere ved underernæringsformen er derfor β-hydroksy-smørsyre (βHBA, et av ketonlegemene) og glukose.

Ved underernæringsformen er søyene ofte i dårlig hold og har dårlig utviklet jur.

Da disse dyra som regel har liten grad av leverforfetning, er prognosen forholdsvis god ved behandling.

Fettleverformen

Den andre formen for ketose kan komme til tross for at søya er i positiv energibalanse. Hovedproblemet ved denne formen er forfetning av parenchyme organer, spesielt lever og nyrer. Dette er i liten grad reversibelt. En av hypotesene er at forfetningen er relatert til svikt i insulinmetabolismen, men mekanismene er ikke fullstendig kartlagt.

Symptomene ved denne formen kommer av svikt i organfunksjonene. Viktige blodparametre er parametre som kan si noe om leverstatus: glutamatdehydrogenase (GLDH), gamma- glutamyltransferase (γ-gt) og totalprotein, i tillegg til β-HBA.

Fettleverformen ser en gjerne hos svært tynne eller svært feite dyr, og den oppstår primært hos enkeltdyr.

Prognosen er dårlig ved uttalt leverforfetning.

Etiologi og patogenese

Omtrent 70 % av fosterveksten skjer i de 6 siste ukene av drektigheten. For å sikre nok energi til fostrene vil søya i denne perioden mobilisere energi ved nedbrytning av fettvev. Denne fettmobiliseringen vil skje selv om dyret har tilstrekkelig energitilgang, og styres hormonelt. De aktuelle hormonelle forandringene omfatter blant annet en reduksjon i plasmainsulin og økte nivåer av veksthormon, noe som både gir redusert glukoseforbruk i insulinsensitivt vev og økt nedbrytning av fett (lipolyse). Nedreguleringen i insulinnivå er altså en måte for søya å sikre lamma tilstrekkelig næring.

Mobilisert fett blir nedbrutt til glycerol og frie fettsyrer (FFA). Glycerol blir brukt i glukoneogenesen, mens FFA oksideres til acetyl CoA, noe som frigir energi. I leveren kan acetyl CoA enten oksideres videre i sitronsyresyklus, eller kondenseres til ketonlegemer. Hvilken av disse som vil dominere er avhengig av tilgangen på glukogene substrat (søyas glukosestatus). Ketose oppstår når søyas tilgang på glykogene substrater (glukose) favoriserer omgjøring av acetyl CoA til ketonlegemer.

Det finnes ulike teorier om mekanismen for hvordan glukosenivået påvirker produksjonen av ketonlegemer. Den ene, og mest etablerte teorien, går ut på at fostrenes økte behov for glukose gir en relativ mangel på oksaloacetat. Dette fører til at sitronsyresyklusen stopper opp, noe som gjør at FFA vil kondenseres til ketonlegemer. Den andre teorien forklarer produksjonen av ketonlegemer ut fra manglende hemming av et enzym (carnitine palmityl transferase 1, CPT 1) som står for transport av FFA inn i mitokondriene. Styrken ved denne teorien er at den kan forklare hvordan høy blodglukose kan resultere i forfetning av parenchyme organ.

Når det gjelder forfetningen spiller også proteintilgangen en viktig rolle. Ved god proteintilgang vil leveren produsere lipoprotein som er viktig for transport av fett. Dårlig proteinstatus gjør at forestrede fettsyrer ikke transporteres bort fra leveren, men opphopes inne i levercellene. Denne opphopningen gir en degenerering av levercellene med følgende tap av funksjon, som man kan se ved fettleverformen av ketose.

Symptomer

Symptomene ved ovin ketose oppstår hovedsakelig som følge av ketonlegemenes toksiske virkning på søya. De første symptomene er nedsatt matlyst og tiltakende sløvhet. Ved fôring blir søya først stående med de andre uten å spise, men etterhvert slutter søya å følge flokken. Noen ganger kan det sees mer uttalte nervøse symptomer som bilateral blindhet, dorsalfleksjon av nakken (stjernekikking), sirkelgange og muskelskjelvinger. Etter noen dager blir søya liggende og klare ikke å stå. Karakteristisk vil det ligge mye avføring bak søya.

Diagnostikk

Diagnosen baseres først og fremst på kliniske funn. Positivt utslag på ketotest kan være en hjelp i diagnostikken, og negativt utslag bidra til å avkrefte diagnosen.

I tillegg kan en måle ulike blodparametere (β-HBA, glukose, GLDH, γ-gt og totalprotein). β-HBA nivåer over 0,8 mmol/l tyder på ketose. Det er ikke uvanlig underernærte dyr har β-HBA-nivåer på 1,5-3 mmol/l. Blodanalyser kan også gi en prognostisk vurdering, da lever- og nyre-verdiene vil si noe som forfetningsgraden av disse organene.

For å vurdere graden av forfetning kan man eventuelt ta leverbiopsi. Lav forfetningsgrad gir en forholdsvis god prognose forutsatt behandling. Dette er imidlertid en prosedyre som ofte er lite aktuell i felt.

Ved obduksjon kan man finne at lever og nyrer er store og bleke på grunn av fettinfiltrasjon, nyrene kan ofte være mer fettinfiltrert enn leveren. Man skal imidlertid huske at drektige søyer normalt har en viss grad av fettlever, og at tilstanden er en ekstremvariant av det normale. Binyrene er ofte svulne og hyperemiske. Ved den klassiske formen finn man ofte søyer i dårlig hold, og ofte med mange foster.

Behandling

Søyer som har fått ketose som følge av underernæring har som regel lavere grad av forfetning av parenchyme organer. Dersom en kommer til tidlig nok, vil slike søyer ha en forholdsvis god prognose ved behandling. Søyer med omfattende forfetning av parenchyme organ vil derimot ha dårlig prognose uavhengig av behandling. Uten bruk av blodparametere vil det i praksis være vanskelig å skille mellom disse formene, og i praksis prøver en derfor gjerne behandling uansett.

Den mest effektive behandlingen av ketose er at søya blir kvitt lamma. Dette kan en gjøre enten ved keisersnitt eller ved å provosere fram fødsel. Skal en berge lamma bør det ikke være mer enn 10-12 dager igjen til forventet lamming. Selv da har lamma avventende prognose. Framprovosering av fødsel kan gjøres ved å behandle søya med høye doser (10-20 mg) deksametason. Dette tilsvarer 10 – 20 ml Vorenvet ® og angis å gi abort etter 2-4 døgn.

Ovin ketose er svært vanskelig å behandle uten å fjerne fostrene, ettersom de stadig vil kreve glukose fra mora. Konsentrert rehydreringsvæske gitt gjentatte ganger per os kan i noen tilfeller ha en viss terapeutisk effekt. En oppløsning som har vært en del brukt er: 45 g glukose, 9 g NaCl, 6 g glycin, 4 g kaliumdihydrogenfosfat, 0,1 g kaliumcitrat og 0,5 g sitronsyre, løst i 160 ml vann. 160 ml av denne væska gis hver 4. til 8. time inntil bedring.

Forebygging

For å forebygge ovin ketose er det viktig med en jevn og god fôring tilpasset søyas behov gjennom drektigheten. Det betyr at søyer bør sorteres etter antall foster, hold og alder, slik at de som har det høyeste næringsbehovet får den beste fôringa. Dette vil gjerne forandre seg gjennom drektigheten, så jevnlig holdvurdering er viktig. Sjekk også tennene hos eldre søyer.

Det er også viktig å sørge for at søyene får tilstrekkelig med proteiner, da dette ser ut til å påvirke utviklingen av fettleverformen av ketose. Godt grovfôr og kraftfôr er begge gode proteinkilder, men for at alle søyene skal få det de er tiltenkt, er måten fôret tildeles på viktig. For få eteplasser og konkurranse om eteplassene kan skape tapersøyer som lett kan få en underdekning av ulike næringsstoffer.

Ketose oppstår ofte i etterkant av hendelser som gir redusert blodglukose. Dette kan være hypokalsemi og stress-situasjoner som fôrskifte, klipping, håndtering og flytting av dyra. Det er derfor viktig å minimalisere stresset høydrektige søyer utsettes for, i tillegg til at flokken må ha ekstra tilsyn i etterkant av slike hendelser.

Mot slutten av drektigheten er fosterveksten stor, og man kan få et omfattende energiunderskudd uten at dette rekker å gi utslag i holdendringer. For å fange opp disse raske metabolske forandringene kan det i besetninger som har problemer med ketose, være aktuelt å ta blodprøver for å vurdere energi- og proteindekning i besetningen. Slike blodprøver kan tas rundt 4 uker før lamming, helst av ca 10 av de mest utsatte dyra. Prøvene bør analyseres for βHBA, glukose, g-gt, GLDH, totalprotein og urea. Disse parametrene er indikatorer på henholdsvis energiunderskudd, leverstatus og proteinstatus, som alle er forhold som er viktige i utviklingen av ketose.

Målet er å oppdage avvik på et så tidlig tidspunkt at man har mulighet til å rette opp fôringa, og dermed unngå klinisk sjukdom. Nivåene av βHBA er korrelert med energiunderskuddet, og kan brukes til å kvantifisere energiunderskuddet, og dermed til å vurdere hvilket tilleggsfôr (hvilke fôrendringer) som kan dekke underskuddet.

Les mer om hold og energitilførsel av søyer i drektigheten. 

Referanser:

Angus R., (1985) Nutriotion of the pregnant ewe. In practice 7, 23-28

Grønstøl H., Mogstad O., Ulvund M.J., (1993) Ovin ketose (fosterforgiftning). Norsk Veterinærtidsskrift; 105, 2; 297-301

Herdt T.H., (2000) Ruminant adaptation to negative energy balance. Influences on the etiology of ketosis and fatty liver. Vet. Clin. N. Amer. Food Anim. Pract. 16(2):216-230

Holtenius P., (1989) Acidos-acetonamikomplexet. SVS-kurs Fårhalsovård och fårsjukdomar. Kurskompendium. Sveriges Veterinærmedicinska Sallskap. Stockholm 1989; 37-38

Hove K. (1978) Studies on plasma insulin concentrations and some aspects of insulin actions in domestic ruminants. Oslo. Dr.med.vet.avh. Norges veterinærhøyskole