Sjodogg

Sjodogg (anaplasmose, tick borne fever) er en flåttbåren sjukdom som forekommer langs kysten, fra svenskegrensa til Nordland. Det er anslått at om lag 300 000 lam i Norge blir smittet med sjodogg hvert år. Sjodogg kan gi akutt febersjukdom, men den viktigste følgen av infeksjonen er svekkelse av dyrets immunforsvar som gjør lamma mer utsatt for følgeinfeksjoner.

Etiologi

Sjodogg forårsakes av bakterien Anaplasma phagocytophilum. Det finnes ulike varianter av bakterien med ulik evne til å framkalle sjukdom. Bakterien finnes i smittede dyr, der den kan overleve i mange måneder, og i smittet flått. Bakterien overlever ikke utenfor levende celler og det er ingen smitte i miljøet eller direkte smitte fra sau til sau. Smitten overføres med skogflåtten, Ixodes ricinus, når denne suger blod.

Utbredelsen av sjodogg følger forekomsten av flått. Sjodogg opptrer vanligvis vår, sommer og høst. Det varierer mellom områder og med beiteforhold når problemene er størst, men det er ofte en topp i mai-juni og i august- september. Sjodogg har særlig betydning for lam, fordi eldre dyr som har gått på flåttbeite tidligere år, vanligvis er immune. Eldre dyr som kjøpes inn fra flåttfrie områder og slippes på flåttbeite for første gang, kan imidlertid bli alvorlig syke.

Symptomer

Lam med sjodogg blir som regel syke 3-7 dager etter at de er smittet. De får høy feber, vanligvis over 41° C, blir slappe og får nedsatt matlyst. Lam under 2 uker får ofte mildere sjukdomstegn enn litt eldre lam. Symptomene ved akutt infeksjon kan variere med hvilken variant av bakterien dyret er infisert med. Den viktigste følgen av infeksjonen er imidlertid ikke den akutte sjukdommen, men at nøytrofile granulocytter ødelegges som følge av infeksjonen. Smittede dyr får derfor en immunsuppresjon og er utsatt for blant annet blodforgiftning, ledbetennelser og lungebetennelser. Det er disse følgeinfeksjonene som i størst grad står for tapet assosiert med sjukdommen. Stuen et al. (1999) fant ved obduksjon av 55 lam som døde av sekundær infeksjoner etter sjodogg hadde hele 25 av lamma infeksjoner forårsaket av Bibersteinia trehalosi. Sjukdommen er også assosiert med redusert tilvekst. Stuen et al (2002) fant i en eksprimentell studie at sjukdommen reduserte tilveksten med 3,8 kg. Grøva et al (2011b) fant i en feltstudie at tilveksten hos affiserte lam ble redusert med 1,3 kg.

Sjodogg kan også gi akutt febersjukdom hos voksne dyr. Dersom infeksjonen skjer på ”rett tidspunkt” kan søyer abortere (liten risiko i Norge p.g.a. paringstidspunktet og innendørs oppstalling i drektigheten). Værer kan bli forbigående sterile som en følge av feberen. En må regne med at det kan ta 6-8 uker etter febersjukdommen før fruktbarheten igjen er normal. Værlam som kan ha hatt sjodogg på seinsommeren eller høsten, bør derfor ikke brukes i paring samme året.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ofte på bakgrunn av kliniske symptomer, i hvert fall i områder der flått og sjodogg er vanlig. Ved obduksjon av dyr med sjodogg kan man finne en sterkt forstørret milt (opptil 4-5 ganger større enn normalt). I starten av sjukdomsforløpet vil det bli en leukopeni, fulgt av en leukocytose (endringer i antallet hvite blodceller). Diagnosen kan også stilles ved påvisning av A. phagocytophilum i blodutstryk, der man kan se bakteriene som perinukleære inklusjonslegemer i nøytrofile granulocytter og noen ganger i monocytter. Smitten kan også påvises ved PCR og man kan undersøke for antistoffer mot A.phagocytophilum i blodet en tid etter den akutte sjukdommen. Det siste er mest aktuelt i besetninger/ områder der man er usikker på om sjodogg forekommer.

Behandling av akutt sjukdom

Ukompliserte tilfeller av sjodogg behandles med tetracykliner (10 mg/kg, langsomt i.v.) i tre dager. Behandlingen reduserer vanligvis feberen i løpet av et halvt døgn. Følgesjukdommer som leddbetennelser, lungebetennelser m.m. behandles ut i fra den enkelte sjukdomstilstanden, men tetracykliner er mye brukt også til dette. Sekundærinfeksjoner med  bakteriene Mannheimia haemolytica og Bibersteinia trehalosi er relativt vanlig. Staphylococcus aureus kan overføres samtidig med flåtten og/eller forårsake infeksjoner sekundært til immunsuppresjonen. Det er viktig å følge godt med på dyras allmenntilstand i den mest utsatte perioden, spesielt den første måneden på flåttbeite, slik at dyra kan behandles så raskt som mulig. Rask behandling reduserer risikoen for alvorlige følgesjukdommer.

Forebygging

Sjukdom kan unngås dersom en klarer å holde dyra mest mulig fri for flått. Forebygging går derfor ut på å redusere flåttmengden, enten ved bruk av medikamenter eller gjennom reduksjon av flått på beitene. I tillegg er det viktig at dyra har best mulig allmenntilstand og er best mulig rustet mot infeksjoner.

Medikamentell behandling

Det er per i dag (juni 2015) tre medikamenter som markedsføres til forebyggende behandling mot flått hos sau i Norge: Coopersect® og Bayticol® som angis å ha effekt i ca 3-4 uker, og Dysect som angis å ha ha effekt mot flått i 8- 12 uker. Et utgangspunkt for behandlingsregime er vist i figuren under:Utgangspunkt for behandlingsregime for å redusere flåttmengden ved bruk av pour-on-preparater med virketid på 3-4 uker. Behovet for behandling vil variere fra område til område. Det er viktig at dyra sjekkes jevnlig slik at behandlingsbehovet kan vurderes. Illustrasjon: Ida Skaar

I noen områder har man erfaring for at flått/ sjodogg er et problem mot slutten av beitesesongen i utmarka. På det tidspunktet vil preparatene med kortest virketid ikke lenger ha noen flåttreduserende effekt hvis de er påført dyra ved slipp på utmarksbeite. Av praktiske årsaker er det ofte lite aktuelt å samle dyra for å behandle dem på dette tidspunktet. Det kan da være aktuelt å benytte medikamenter som er angitt å ha lengre virketid. Preparater med angitt virketid fra 6 til 12 uker er de siste årene tatt inn på godkjenningsfritak i en del områder. Det dreier seg hovedsakelig om de syntetiske pyretroidene Dysect® og Crovect®. Dysect markedsføres nå også på det norske markedet. Det er ikke gjort noen systematisk innsamling av erfaringer med bruken av disse preparatene under norske forhold, men så langt vi kjenner til har erfaringene stort sett vært gode. En skal imidlertid være klar over at det ikke er angitt dosering til små lam, og at forgiftningssymptomer har vært observert ved slik bruk.

Risikoen for utvikling av medikamentresistens hos temporære parasitter som flått, antas å være mindre enn hos stasjonære parasitter. En skal imidlertid ha resistensproblematikken i minne også ved behandling mot flått. Nødvendigheten av behandlingen må alltid vurderes, og en bør forsøke å redusere behandlingsbehovet ved hjelp av andre tiltak om mulig.

Ikke-medikamentell Forebygging

Forebygging av sjodogg omfatter både tiltak for å redusere forekomsten av flått, tiltak for å øke dyras motstand mot infeksjonen og tiltak for å redusere konsekvensene av infeksjonen.

Hindre overlevelse av flåtten

Et av de viktigste tiltakene for å redusere forekomsten av flått er mekanisk fjerning av busker og kratt. Å brenne eller slå beitearealene på strategiske tidspunkt vil derfor være gunstig, det samme vil drenering av beiter for å redusere forekomsten av flått.

Hindre overføring av bakterien fra flåtten

Bruk av medikamenter som virker repellerende eller flåttdrepende. Dette vil redusere forekomsten av flått, og dermed kunne påvirke forekomsten av sjodogg. Dette tiltaket er ikke fullstendig effektivt, men er per i dag et av de viktigste tiltakene man har for å kontrollere sjodogg.

Sikre en god immunstatus hos dyra

Et viktig ledd i forebygging av sjodogg er å sikre at dyra som slippes på beite har en god grunnleggende immunstatus. Fordi dyra utvikler immunitet mot sjukdommen, rammer sjodogg primært lam. Antistoffene i søyas råmjølk er ikke tilstrekkelig til å gi lammet fullstendig beskyttelse, men råmjølk er imidlertid viktig for å gjøre lammet mer motstandsdyktig mot sekundære infeksjoner. Man bør unngå at lamma blir smittet i perioden rundt 3-4 ukers alder da lamma generelt er sårbare i denne perioden da både passiv og aktiv immunitet er på et lavt nivå. Det er også et mål å minimalisere stress, da dette reduserer dyrets motstandskraft.

Pasteurellose er en vanlig følgeinfeksjon ved sjodogg. Vaksine mot pasteurellose (infeksjon med Mannheimia haemolytica eller Bibersteinia trehalosi) kan redusere faren for slike sekundære infeksjoner. Vaksinerte dyr bør ikke gå på flåttbeiter de første ukene etter vaksinering. Dessverre er heller ikke vaksinering et fullgodt tiltak, da det finnes mange varianter av bakteriene, og bare noen av disse finnes i vaksinen.

Det er vist (Stuen et al. 2011) at villsau har en mindre klinisk respons enn Norsk kvit sau ved infeksjon med Anaplasma phagocytophilum. Forskjellene omfattet både feberrespons og infeksjonsrate ved eksperimentell infeksjon. Begge rasene kan i midlertidig bli smittet, og begge rasene kan bli sjuke.

Alderen på dyra på tidspunktet de utsettes for smitte ser ut til å påvirke hvor alvorlig infeksjonen blir. Forsøk gjort av Grøva et. al (2011a) tyder på at man kan anbefale å slippe unge lam (<1 uke) direkte på flåttbeiter og at dette, gitt at de blir infisert tidlig, vil kunne gi et mildere sjukdomsforløp. De små lammene vil imidlertid også kunne bli sjuke, noe som gjør at et slikt opplegg krever nøye tilsyn med lamma. En bør være forsiktig med å anbefale slipp på slikt beite dersom en ikke har mulighet til å følge opp dyra.

Redusere konsekvensene av infeksjonen

Når dyra først er smittet med Anaplasma phagocytophilum er det viktig at infeksjonen oppdages så tidlig som mulig. Daglig inspeksjon av dyra den første måneden på beite samt rask behandling av dyr med kliniske symptomer, er derfor et viktig tiltak. 

Referanser

Granquist E. G., (2009) Flåttbårne sjukdommer og deres betydning for storfe og småfe, Praksisnytt nr 2

Grøva L., Olesen I., Steinshamn H., Stuen S., (2011a) The effect of lamb age to a natural Anaplasma phagocytophilum infection. (submitted Small ruminant research 2011)

Grøva L., Olesen I., Steinshammer H., Stuen S., (2011b) Prevalence of Anaplasma phagocytophilum infection and effect on lamb growth. Acta Veterinaria Scandinavica 13;53:30.

Stuen S., Grøva L., Granquist E. G., Sandstedt K., Olesen I., Steinhamn H., (2011) A comparative study of clinical manifestation, haematological and serological responses after exprimental infection with Anaplasma phagocytophilum in two norwegian sheep breeds. Acta Veterinaria Scandinavica  11;53:8

Stuen S., Bergstrôm K., Palmer E., (2002) Reduced weightgain due to subclinical Anaplasma phagocytophilum infection,Experimental and applied acarology 28, 209-215

Vatn S., Hektoen L., Nafstad O., (2008) Helse og velferd hos sau, Tun forlag, Oslo, Norge