Byller er relativt vanlig hos sau. Det finnes mange ulike bakterier som kan gi byller, men når man snakker om byllesjuke hos småfe er det vanligvis en infeksjon med Corynebacterium pseudotuberculosis man snakker om. Denne infeksjonen viser seg ved hevelser og byller i lymfeknuter, utvendig og/eller innvendig.

Epidemiologi

Smitten overføres oftest ved livdyrkontakt, både mellom besetninger og mellom dyr i samme besetning. Smitten kan også overføres passivt mellom besetninger, f.eks. via klippeutstyr, og innen besetningen via innredning og utstyr, særlig hvis det går hull på byller. En regner med at huden er den vanligste innfallsporten. Skader/sår etter klipping, kastrasjon, slåssing, etc. vil gjøre sauen mer utsatt for byllesjukesmitte. Sauer som har byller i lungene kan hoste opp smittestoff og dermed smitte andre småfe. Bakterien tas opp av hvite blodceller og overlever i lymfeknuter, og man kan ikke regne med selvhelbredelse ved byllesjuke. Bakterien kan leve i fjøsmiljøet i flere måneder, men overlever bare kort tid ute ved eksponering for sollys. C. pseudotuberculosis er følsom for antibiotika. Det er likevel lite aktuelt å behandle sjukdommen, fordi bakterien ligger så godt innkapslet i byllene at antibiotika har liten effekt. Infeksjon med C.pseudotuberculosis er en zoonose, det vil si at den også kan smitte mennesker, men dette er sjelden.

Forekomst og betydning

Byllesjuke hos sau kan føre til redusert produksjon, dårlig dyrevelferd og redusert levetid. Sjukdommen kan forårsake store lidelser hos enkeltdyr, og er en utrivelig sjukdom å ha i besetningen. Byllesjuke kan også bli tapsbringende ved at slakt kasseres.

Det er påvist byllesjuke forårsaket av C.pseudotuberculosis i alle saueproduserende områder i verden. I noen land betraktes sjukdommen som forholdsvis harmløs, men i de fleste land betraktes den som sterkt tapsbringende. Dette er vist blant annet i en undersøkelse fra Australia i 2002 der gjennomsnittlig forekomst av byllesjuke i besetningene var 24 %. Tap i forbindelse med kassasjon av kjøtt ble der beregnet til 75 millioner NOK pr år.

Vi har begrenset dokumentasjon på forekomsten av byllesjuke forårsaket av C. pseudotuberculosis hos sau i Norge, men det generelle inntrykket er at dette ikke er noen stor årsak til at slakt kasseres, og at det hittil kun er et fåtall sauebesetninger som har hatt større sjukdomsproblemer. Geiteholdet har hatt mye større problemer med byllesjuke og sjukdommen saneres gjennom prosjektet Friskere geiter.  I forbindelse med Friskere geiter er det tatt ca10 000 blodprøver av sau for undersøkelse for antistoffer mot C.pseudotuberculosis. Totalt 6 % av prøvene fra enkeltdyr var positive for antistoff. Det var relativt få besetninger som hadde en høy andel positive dyr. Av de 104 testede besetningene hadde 38 besetninger bare negative prøver. De undersøkte sauebesetningene er fra deler av landet der det er relativt nær kontakt med geitebesetninger som saneres i Friskere geiter-prosjektet. Forekomsten av byllesjuke-smitte kan være annerledes i områder der det er lite kontakt mellom geit og sau.

Symptomer

Byllesjuke er, som navnet tyder på, først og fremst karakterisert ved dannelse av byller. Mens en ved byllesjuke hos geit som regel ser utvendige byller, er byllene hos sau oftere lokalisert til innvendige lymfeknuter. Klinisk undersøkelse av sau er derfor et mer usikkert diagnostisk hjelpemiddel enn hos geit. C. pseudotuberculosis produserer stoffer som fører til nedbryting av vev og dannelse av puss inne i lymfeknutene. Pusset er i starten av sjukdomsprosessen forholdsvis tyntflytende, men blir gradvis mer tyktflytende. Ved gjennomsnitting av byller kan en hos sau se karakteristiske såkalte ”løkringer”, oppstått ved at innholdet i lymfeknutene ordnes i konsentriske ringer. Byllene kan sprekke spontant eller i forbindelse med ytre påkjenning.

Diagnostikk

Påvisning av bakterien gir den sikreste diagnosen på byllesjuke. Fra puss fra byller kan

C. pseudotuberculosis oftest dyrkes i reinkultur. Serologiske tester (undersøkelse for antistoffer i blodprøver) brukes også. TINE arbeider med å utvikle en analysemetode som kan brukes på tankmelk. Hvis det arbeidet lykkes vil en ha en enkel og rimelig måte å påvise byllesjuke på i geitebesetninger.

Bekjempelse på besetningsnivå

Hovedprinsippet for bekjempelse er å finne smittede dyr og å utrangere disse. I tillegg er det viktig å sette i verk tiltak for å redusere risikoen for smittespredning innen flokken og til/fra andre flokker ytterligere. Ved bekjempelse av byllesjuke brukes en kombinasjon av klinisk undersøkelse (påvisning av utvendige byller) og undersøkelse for antistoffer i blodet for å finne smittede dyr. Ingen av de to metodene vil sikkert kunne påvise alle smittede dyr i en flokk. Den kliniske undersøkelsen vil for eksempel ikke kunne plukke ut dyr som kun har innvendige byller. Blodprøve-undersøkelsene vil også kunne gi ”falske negative” dyr, det vil si at antistoffer ikke påvises selv om dyret er smittet. Det kan for eksempel skje hvis dyret er smittet helt nylig eller hvis smitten er så godt innkapslet i en byll at den stimulerer immunforsvaret dårlig (smitten kan likevel ”reaktiveres” senere). Ved å kombinere de to metodene øker man imidlertid sannsynligheten for å finne smittede dyr. Undersøkelsene må også gjentas for å øke sikkerheten når målet er å bli kvitt smitten i en besetning.

Forebygging

Flokker som ikke har byllesjuke må beskytte seg mot introduksjon av smitte. Anbefalinger til produsent:

Kjøp ikke livdyr fra flokker som har byllesjuke, spør selger om helsestatus i flokken. Ved innkjøp av livdyr bør disse undersøkes nøye, særlig i hoderegionen. Men også lymfeknutene på bogen og svangen bør undersøkes. Innkjøpte dyr bør alltid stå 3-4 uker i karantene, og de bør undersøkes på nytt før de introduseres i flokken.

Sørg for å ha en gjennomtenkt smittesluse hvor besøkende kan skifte klær og sko.

Klippeutstyr må være rengjort og desinfisert før det i tas i bruk.

Flokker som allerede har byllesjuke i flokken må hindre videre spredning av bakterien innad i flokken:

Rekkefølge ved klipping: Klipp lam og unge dyr først, deretter voksne søyer og til slutt værene. Dersom en oppdager dyr med byller under klipping bør klippeutstyret vaskes og desinfiseres før det brukes på neste dyr.

Generell smitteforebyggende tiltak som god hygiene, vask og desinfeksjon av innredning og redskaper og isolasjon/utsjalting av sjuke dyr.

Byllesjuke er en av sjukdommene som bekjempes på geit i prosjektet Friskere geiter. Sauebesetninger med byllesjuke i flokken har også et ansvar for å unngå resmitte av sanerte geiteflokker og ta vare på resultatene som er oppnådd i prosjektet.