Urinstein

Urinstein er ansett for å være en av de viktigste årsakene til død hos værlam og værer. Sjukdom som følge av urinstein oppstår når steinen(e) setter seg fast i urinveiene, og dermed hindrer passasje av urin. Urinsteiner kan oppstå både hos værer og søyer, men anatomiske forskjeller i urinrøret gjør at steinene oftere setter seg fast, og dermed oftere gir sjukdom hos væren. Disse anatomiske forskjellene består i at værer har lengre og trangere urinrør enn søyene, og at værens urinrør bukter seg i en s-form (den sigmoide fleksuren). De vanligste stedene der steinene setter seg fast hos værer er i prosessus urethralis og i den sigmoide fleksuren. Da urinstein er knyttet til fôring, vil ett klinisk tilfelle ofte bety at flere dyr har steiner og er i faresonen for å utvikle symptomer.

Etiologi og patogenese

Steinene kan være av forskjellig sammensetning avhengig av årsaksforholdene. I litteraturen angis kalsiumfosfat å være mest vanlig, men også magnesiumfosfat og kalsiumoksalater forekommer. Fargen, fasongen og fastheten på disse steinene kan variere.

Sauer er drøvtyggere, og er ikke naturlig tilpasset fôring med store mengder kraftfôr. Dannelse av urinstein er ofte satt i sammenheng med utilstrekkelig inntak av vann og intensiv fôring med mye kraftfôr. I tillegg til mengden av kraftfôr er forholdet mellom kalsium (Ca) og fosfor (P) i fôrrasjonen avgjørende. I kraftfôret bør forholdet Ca:P være ca 2:1, overskudd av fosfor skilles ut i urinen og øker sjansen for dannelse av steiner.

Forekomsten av magnesiumoksyd (MgO) bør heller ikke være for høy (max 2 g/kg). Enkelte plantesorter har mye oksalsyre i seg, dette kan bidra til dannelse av urinsteiner. De ulike syreartene (rumexarter som småsyre, engsyre, høymole), rabarbra og en del andre planter kan være rike på oksalsyre.

Videre vil høy pH i urinen og østrogenlignende stoffer i fôret være faktorer som kan bidra negativt. Det er angitt at sauerase også kan ha betydning. Texel er angitt å være spesielt utsatt pga. økt evne til å ta opp og skille ut mineraler.

Symptomer

Ved urinstein vil væren ha nedsatt eller opphørt matlyst. Når steinen blokkerer passasjen vil væren ha trengninger uten vannlating. Dette er smertefullt og væren vil derfor være spent i buken, trampe, sparke mot magen, stønne og skjære tenner. Etter hvert utvikles uremi. Døden vil vanligvis inntre etter fem til åtte dager.

Diagnostikk

Anamnestiske opplysninger og kliniske symptomer gir en god indikasjon på sjukdommen. Diagnosen kan verifiseres ved obduksjon.

Behandling

Behandling av tilstanden går ut på å gjenopprette passasje for urinen. I enkelte tilfeller der steinen sitter i prosessus urethralis kan en relativt enkelt klippe over denne. Sitter steinen lengre opp, vil det være vanskelig å få fjernet den. Et alternativ er å prøve kateterisering kombinert med skylling av blæra. I mange tilfeller vil avliving være det riktige.

Forebygging

For å forebygge urinstein er det viktig å sikre et stort opptak av vann, og unngå for store mengder av saltene som inngår i urinsteinene. Man bør gi fôr med mye fiber og unngå store mengder kraftfôr. Ved bruk av kraftfôr til værlam bør en bruke kraftfôr som er tilpasset lam, da disse vanligvis har et gunstig forhold mellom Ca og P (bør være ca 2:1). Kraftfôr til lam har i tillegg høyt innhold av fiber, noe som sikrer vannopptak. Godt grovfôr er også viktig for å sikre vannopptak og har vanligvis et gunstig forhold mellom kalsium og fosfor. Tilsetting av koksalt til kraftfôret kan øke vannopptaket og dermed virke forebyggende. Anbefalt mengde NaCl varierer i litteraturen fra 1% og helt opp i 10%. Mengder over 3% er angitt å ikke påvirke fôropptaket negativt. Dersom urinveiene allerede er delvis eller helt tette, vil det vanligvis være for sent å endre fôringen.