Selenmangel

Norge har generelt lave nivåer av selen i jordsmonn og planter, både i innmark og utmark, og sjukdom som følge av selenmangel ble beskrevet allerede på 1930-tallet. Sivertsen (2012) fant at så mye som 25 % av leverprøver fra lam hadde selennivåer under risikogrensa for utvikling av mangelsjukdom. Leverprøvene ble tatt etter slakting, og de prøvetatte lamma var jevnt geografisk fordelt over hele landet. Det ble også funnet betydelig geografisk variasjon i nivåene av selen i beiteplantene. Nivåene er klart lavest på Østlandet, hvor selennivåene ligger langt under minimumsbehovet.

Etiologi

Selen er et mineral som inngår i en rekke proteiner (selenoproteiner, SeP). Til nå er det identifisert 25 slike selenoproteiner. Størsteparten av selenet i kroppen er bundet i de ulike glutathion peroksidase enzymene (1-5, GSH-Px), som har antioksidanteffekt i ulike vev i kroppen. Selenoproteinet iodothyronine 5’deiodinase er også viktige i metabolismen, da de er knyttet til omdanninga av tyroksin (T4) til trijodtyronin (T3).

Ernæringsbetinget muskeldegenerasjon (EMD) er den vanligste formen for klinisk selenmangel i Norge. EMD oppstår når oksidativt stress fra peroksider og frie radikaler gir skade på cellemembraner, noe som resulterer i muskelskader. EMD skyldes en kombinasjon av mangel på selen og vitamin E. Vitamin E er også en antioksidant og beskytter cellemembraner i organismen mot frie radikaler. Mangel på selen og vitamin E må derfor sees i sammenheng.

Ferskt grønt gras er rikt på vitamin E, men dette brytes lett ned ved lagring. Mengden vitamin E i grovfôr varierer mye, men innhold i henholdsvis gras, surfôr (god kvalitet) og høy kan grovt sett regnes for å være på nivåene 150, 75 og 20 mg/ kg TS. Surfôr av dårlig kvalitet kan ha vesentlig lavere nivåer enn mengden oppgitt over. Innholdet i gras faller også i takt med den morfologiske utviklinga til graset. Bernhoft et al. (2002) målte innholdet i surfôr fra rundballer og tårnsilo, og fant lavere innhold av vitamin E i surfôr fra rundballer enn fra tårnsilo. Innholdet varierer også mye med kvalitet, særlig i rundballer.

Norskprodusert grovfôr er generelt fattig på selen, fordi det norske jordsmonnet er fattig på selen. Fôr fra innlandsstrøk har jevnt over lavere nivåer av selen enn fôr fra kyststrøk. Det er gjennomført flere norske undersøkelser for å bestemme innhold av selen i grovfôr (Frøslie et al. 1980, Strøm et al. 2004). Basert på resultatene fra disse regner man at gjennomsnittlig innhold i fôr varierer, men at det kan regnes å være mellom 0,016-0,025 mg/kg TS for konvensjonelt dyrka grovfôr og lavere enn 0,01 mg/kg TS for økologisk dyrka grovfôr.

Selen går over placenta, mens vitamin-E passerer i liten grad. Lamma må derfor få Vitamin-E gjennom råmjølka. Når lamma kommer ut på beite, stiger mengden vitamin-E i blodet, da ferskt beitegras inneholder mye Vitamin-E. Selenkonsentrasjonen i blodet endrer seg derimot lite ved beiteslipp. 

Symptomer

På grunn av selenets ulike roller i kroppen, kan mangel på selen gi ulike kliniske symptomer avhengig av tidspunkt mangelen oppstår, hvilke dyregrupper som affiseres og omfang av mangelen.

Mangel på selen og E-vitamin i drektigheten kan gi problemer med død- eller svakfødte lam. Slike lam dør på grunn av hjertesvikt. Undertilførsel av selen i drektigheten er også angitt av noen å kunne gi økt forekomst av infeksjonssjukdommer hos søyer.

Muskeldegenerasjon er likevel den vanligste kliniske manifestasjonen av selenmangel. Muskeldegenerasjon kan angå både skjelettmuskulatur og hjertemuskulatur. Det mest typiske er at sjukdommen rammer rasktvoksende lam som er 3-6 uker gamle. Affiserte lam går stivt og stolprete på grunn av degenerasjon av skjelettmuskulatur. Enkelte lam klarer ikke å stå i det hele tatt. Hvis hjertemuskulaturen er angrepet kan en ved ekstra påkjenninger se anstrengt respirasjon og registrere endringer i hjerteaksjon, eventuelt akutte dødsfall. Muskeldegenerasjon kan oppstå når som helst, men ofte ser en at tilstanden utløses av ekstra fysisk anstrengelse, slik man har ved beiteslipp. Dette skyldes at stress og økt fysisk belastning gir økt oksidativt stress, og dermed en relativ mangel på antioksidanter. Sjukdommen sees derfor ofte dagen etter eller få dager etter beiteslipp eller beiteskifter.

Selenoproteiner har som nevnt også en rolle i kroppens aktivering av hormonet tyroxin, som dannes i skjoldbruskkjertelen og er avgjørende for normal vekst, energiomsetning mm. Fra New Zealand er tilstanden “Selenium-responsive unthriftiness” kjent. Denne formen for selenmangel gir dårlig tilvekst, utrivelighet og reproduksjonsproblemer. Tilstanden er kanskje utrykk for en ren og uttalt selenmangel, heller enn en kombinasjon av selen- og E-vitaminmangel. At man ved denne tilstanden ikke ser det kliniske bildet med muskeldegenerasjon, kan trolig relateres til at dyr på beite har en god E-vitamin-status. Om en liknende tilstand opptrer i Norge vet vi lite om, men kan i enkelte områder av landet ikke utelukkes i besetninger der det ikke gis tilskudd av selen. Det er derfor verdt å undersøke selenstatus hos lam med dårlig tilvekst på beite eller i besetninger med brunstproblemer.

Les mer om redusert tilvekst hos lam. 

Diagnostikk

Man kan få mistanke om muskeldegenerasjon ut fra kliniske symptomer og anamnestiske opplysninger som geografi, tidligere sjukdomshistorie og fôring/ mineraltilførsel. En sikker diagnose kan stilles ved obduksjon av døde dyr. Man vil da finne at muskulaturen er lys eller skjoldete. Dette er særlig fremtredende i de store muskelgruppene som ryggmuskulatur og muskler til ekstremitetene. Degenerert hjertemuskulatur er skjoldet med gulhvite striper.

Ved akutt muskeldegenerasjon vil det i løpet av få timer bli svært høye verdier av CK (kreatin kinase) i blodet, dette kan brukes diagnostisk. Verdiene normaliseres forholdsvis raskt, så hvis en skal sende inn blodprøve (fullblod) for laboratorieanalyse må disse tas i det akutte stadiet. Normalt ligger CK hos sau under 400 U/L, men stiger sterkt ved muskelskader. For laboratorieundersøkelse kan det også være aktuelt å sende inn leverprøver og heparinblod for analyse av selen og vitamin E.

Normalt ligger seleninnholdet i lever over 0,15 μg/g lever (ferskvekt), ved mangeltilstander ligger verdiene gjerne under 0,10 μg/g. Normalt ligger vitamin E i blod over 2,0 μg/g, det er klar mangel hvis nivået ligger under 1,0 μg/g (Suttle 2000).

For å undersøke om selenmangel kan være årsak til tilvekstproblemer kan man måle selennivået i serum.  Da selennivået i kroppen er direkte relatert til selennivået i fôr, og i liten grad styrt av homeostasemekanismer, finner man liten individuell forskjell i selennivå innad i en flokk. Dette gjør at man kan få et godt bilde av selenstatus i flokken ved å ta blodprøver av 4-5 representative dyr. Analyse av selen i serum tilbys ikke lengre ved Veterinærinstituttet. For videre henvisning til aktuelle laboratorier i Norge kan man likevel ta kontakt med VI i Oslo. Alternativt kan prøvene sendes til utlandet. Les mer om aktuelle laboratorier i artikkelen om diagnostikk av mikromineralmangler.

I tillegg til å måle selennivået, kan man ved evaluering av selenstatus måle de selenholdige enzymene GSH-Px. NMBU Sandnes utfører analyser av GSH-Px. Da GSH-Px er aktive enzymer som reduseres i prøven over tid, er det viktig for resultatet at prøven blir behandlet korrekt. Prøvene for GSH-Px analyser tas i heparinglass (grønn kork), og må kjøles ned/fryses ned umiddelbart etter prøvetaking. Prøvene skal så sendes nedkjølt, og helst ankomme laboratoriet nedfrosset. Ta kontakt med laboratoriet før prøvetaking.

Behandling

EMD hos lam kan behandles med tilskudd av selen/E-vitamin, primært i form av en injeksjon. Slike preparater inneholder vanligvis både selen og vitamin E. Det er ingen slike preparater som er registrerte i Norge per i dag, og aktuelle preparater må derfor tas inn på registreringsfritak.

Forebygging

Muskeldegenerasjon på grunn av mangel på selen og/eller vitamin E er relativt enkelt å forebygge. Før parring og i drektigheten bør alle søyer få kraftfôr eller mineraltilskudd som dekker mineral- og vitaminbehovet. Kraftfôr er tilsatt selen og vitamin E. I de fleste områder er dette tilstrekkelig, men i områder der det er kjent at selenmangel forekommer bør det gis ekstra tilskudd.

Normene for tilsetning av vitamin – E i kraftfôr varierer internasjonalt. I Norge har man ligget relativt lavt. I 2012 ble det utført et forsøk der man gav drektige søyer ekstra tilskudd av E-vitamin etter normen angitt i NRC 2007 (Dønnem et al. 2014).  Resultatene viste at ekstra E-vitamin i siste del av drektigheten til søyer med 3 eller flere fødte lam ga færre dødfødte lam. Søyer med ett eller to lam fikk ingen effekt på antall dødfødte med ekstra E-vitamin. Som en følge av forsøket er derfor anbefalingene å tildele minst 470 IE E-vitamin i tillegg til grovfôr de siste 7 uker før lamming til søyer som er ventet å få minst 3 lam.

I områder der EMD har vært et problem, har det vært relativt vanlig at veterinær har gitt søyene injeksjon med Se eller Se/Vit E noen uker før lamming. Dette ser ut for å ha blitt mindre vanlig (mindre nødvendig) etter hvert som bruken av kraftfôr og evt. tilskuddsfôr har økt. Dersom det brukes skal en huske på at selen skal inkorporeres i glutathion peroksydase, og det tar noe tid. En slik seleninjeksjon bør derfor gjøres seinest 6 uker før lamming. En må også huske på at selen i for store doser er svært toksisk. Betydelig overdosering med selenpreparater, enten det gis pr os eller som injeksjon, kan gi alvorlig forgiftning med akutte dødsfall.

Gjødsling med selen er også mulig, og det finnes selenholdig gjødsel på markedet. Det er også mulig å bruke selenholdig slikkestein eller liknende på beite.

 

Kilder:

Bernhoft, A., Høie, R., Randby, Å.T., Bævre, L., (2002). Lavt innhold av vitamin E i rundballesurfôr. Husdyrforsøksmøtet , side 209-212.

Dønnem I., Randby Å.T., Avdem F., Hektoen L., Meling S., Våge Å.Ø., Ådnøy T., Steinheim G., Waage S., (2014) Tilskudd av E-vitamin til drektige søyer: -Redusert lammedødelighet?, Sau og geit nr 1

Frøslie, A., Karlsen, J.T., Rygge, J., 1980. Selenium in animal nutrition in Norway. Acta Agriculture Scandinavica 30, 17-25.

Sargison N. (2008): Lamb growth, Sheep flock health, a planned approach. Blackwell Publishing Ltd, pp. 206-220

Sivertsen T., Lierhagen S., Waaler T., Bernhoft A., Garmo T.H., Steinnes E.,(2009) Sporelementer i lever fra sau, lam og kjøttfe i Norge – variasjon etter beitested og andre faktorer. Husdyrforsøksmøtet.

Sivertsen T. (2012): Sporelementforsyningen til sau – er det forskjell på ulike deler av landet? Praksisnytt 3, s. 14-17

Strøm, T., Hansen, S., Govasmark, E., Steen, A., 2004. Mineralinnholdet i planter og mineralforsyninga til drøvtyggere i økologisk landbruk. Grønn kunnskap 7, 122-137

Suttle N.F., (2010) Selenium, Mineral Nutrition of lifestock, 4th edition, Cabi,  pp 377-42

Suttle N.F., Jones D.G., 2000. Micronutrient imbalances., In: Martin, W.B., Aitken, I.D. (Eds.), Diseases of Sheep, Blackwell Science, Oxford, pp. 332-343.

Ulvund M.J. (2012): Mangelsykdom som årsak til redusert tilvekst hos lam. Praksisnytt 3, 6-12