Speneskader

Selv om alvorlige speneskader er relativt sjeldne hos sau, er speneskader viktige fordi også mindre omfattende skader kan ha betydelige produksjonsmessige konsekvenser. Skadene fører til at lamma ikke får tilgang til spenen, og derfor får mindre mat. Speneskader disponerer også for mastitt som gir tap både gjennom redusert produksjon, økt dødelighet og utrangering av søyene. Indrebø (1990) fant at frekvensen av speneskader var 7,4 ganger høyere hos søyer med mastitt.

Etiologi og symptomer

Speneskader kan, ut fra årsaksforhold og sjukdomsforløp, deles inn i akutte og kroniske.

Akutte speneskader

Akutte speneskader skyldes ytre traumer. Tråkk på spenen er trolig vanligst, og oppstår ofte i trange binger. Søyer med side jur og store spener ser ut til å være mest utsatt. Indrebø (1990) fant i sine undersøkelser at det var flere speneskader hos dyr som var oppstallet på strekkmetall sammenlignet med trespalter og talle. Halthet og klauvproblemer, eller annen sjukdom, kan også øke faren for akutte speneskader, fordi søya ikke reiser og legger seg som normalt.

Akutte speneskader kan også oppstå under klipping. Det er gjerne unge dyr med små spener og mye ull som får klippeskader.

Akutte speneskader kan graderes på grunnlag av lokalisering og omfang. Grad 1 omfatter overfladiske sår, grad 2 omfatter skader som gir indre skader og grad 3 omfatter både ytre og indre skader. Grad 1 (overfladiske sår) er vanligst.  

Sår på spenen

Det er ikke uvanlig at søyer får sår på spenene som følge av at lamma dier. Søyer med tvillinger eller flere lam er mest utsatt for slike hudsår. Økt næringsbehov som gir stor aktivitet på spenene, kombinert med utbrudd av tenner, er trolig viktigste årsak.  Tjuvpatting fra andre søyers lam kan også gi slike skader. Skadene oppstår ofte ved spenebasis. I sårene får man ofte oppvekst av Staphylococcus aureus, noe som disponerer for mastitt. Skader i selve spenekanalen vil i tillegg svekke motstandskraften, noe som disponerer ytterligere for både mastitt og abscesser i speneveggen. Faren for spenesår er spesielt stor ved utbrudd av munnskurv i besetningen.

Kroniske speneskader

Kroniske speneskader er ofte et resultat av avheling av tidligere speneskader. Avheling av tidligere sugeskader i slimhinnen kan føre til dannelse av en skillevegg (lav eller høy).  Lav skillevegg oppstår ca 1 cm proksimalt for den Fürstenbergske rosetten. Høy skillevegg er lokalisert i overgangen mellom spene- og jurcisternen.

Som følge av en kronisk mastitt kan man få en kronisk betennelse i spenen (thelitt). Dette kan kjennes som en blyanttjukk streng sentralt i spenekanalen. Ofte er tilhørende kjertel fibrotisk og tett.

Behandling

I praksis er det ofte lite aktuelt å behandle speneskader hos sau. Dette skyldes både at det i mange tilfeller er dårlig prognose og at kostnadene ved behandling ofte vurderes som for høye. 

Akutte speneskader

Behandling av akutte speneskader vil være avhengig av omfang/grad av skaden. Ved perforerende sår kan det være aktuelt å sy. Det er alltid viktig med god drenasje av jurkjertelen for å sikre et godt resultat. Dersom skaden ikke er for omfattede, kan NSAIDs hjelpe slik at søya lar lamma die av kjertelen. Ved en speneskade av et visst omfang bør alltid vurdere lokal behandling med antibiotika i den aktuelle kjertelen, eventuelt systemisk behandling, for å forebygge mastitt. 

Sår på spenen

Hovedproblemet ved sår på spenen er den økte faren for mastitt. Mastitt kan både komme som følge av oppvekst av bakterier i såret og som følge av manglende tømming av jurkjertelen. Behandling av sår på spenen gjøres derfor primært for å forebygge mastitt. Aktuell behandling kan være å sikre tømming av kjertelen, enten ved håndmelking eller ved å la lamma die. Bruk av oxytocin er en fordel. Smertestillende behandling anbefales, da dette gjør at søya lar lamma die i større grad. 

Overfladiske sår kan behandles for eksempel med Sulfatiazol NAF 10% i bløt sinkpasta til dyr. Enkelte apotek lager også salven med tilsatt lidokain for å øke sannsynligheten for at lamma får suge. På sår som følge av munnskurvviruset kan man bruke lokal desinfeksjon (blåspray o.l.) 2 ganger daglig.   

Kroniske speneskader

Behandling av høy skillevegg og kronisk thelitt anbefales ikke da prognosen er svært dårlig. Dersom man mistenker lav skillevegg kan man åpne denne kirurgisk. Smerter som følge av inngrepet kan føre til at lamma ikke får die og at kjertelen derfor ikke tømmes. Sammen med selve inngrepet gir dette fare for mastitt. Dette må tas med i vurderingen av om man skal forsøke behandling eller ikke. Bestemmer man seg for å behandle, bør man sikre hyppig utmelking for å hindre at det gror igjen, og bruke antibiotika i kjertelen i 4 dager for å hindre mastitt. Fjerning av lav skillevegg gjøres med lokalbedøvelse, og videre bruk av NSAIDs er viktig for å sikre at søya lar lammene die 

Søyer som har hatt speneskader bør utrangeres om høsten. 

Forebygging

Forebygging av speneskader

For å forebygge spenetråkk før lamming er det viktig å gi de drektige søyene tilstrekkelig plass. Dette gjelder spesielt søyer med mange lam, både på grunn av økt plassbehov og fordi disse blir svært tunge og kan ha vanskelig for å reise seg i høydrektigheten. Alle lammingsbinger må ha tilstrekkelig areal, trange binger øker risikoen for spenetråkk (og for at søya ligger på lamma, tråkker på haler o.s.v.).

Sjuke og halte søyer bør alltid ha ekstra tilsyn, mjukt underlag og ekstra god plass. Slike søyer har økt risiko for spenetråkk, og bør også av den grunn sikres hensiktsmessige oppstallingsforhold.

Høy frekvens av bittskader på spenene eller mastitt to til tre uker etter lamming kan tyde på at søyene har for lite melk i forhold til lammetall og lammas næringsbehov. Et høyt lammetall disponerer for både speneskader og mastitt. At søyene er i godt hold ved lamming er viktig for å sikre god melkeproduksjon og for å redusere presset på juret. Andre viktige tiltak for å tilpasse lammas etterspørsel til søyas melkeproduksjon, er kullutjevning (adopsjoner), å ta fra lam (kopplam) eller å tilleggsfôre lamma i den mest kritiske perioden. Bruk av lammegjemmer og tilleggsfôring kan minske belastningen på søya og juret, særlig når innefôringsperioden er lang. Alle disse tiltaka vil redusere presset på juret, og dermed redusere faren for bitt- og sugeskader.  

Forebygging av mastitt ved oppståtte speneskader

Dersom søya har fått en speneskade vil det være viktig å ha fokus på å forebygge mastitt. Ved en alvorlig speneskade bør søya og lamma settes i egen binge der de kan følges opp nøye.

I tilfeller der søya ikke lar lamma suge den skadde spenen er det viktig med hyppig utmelking. Lokalbehandling av sårskader og økt tilsyn og oppfølging ved munnskurvutbrudd er andre viktige tiltak for å forebygge mastitt. 

Referanser

Indrebø A., (1990) Mastitt hos søya, Doktorgradsavhandling, Norges veterinærhøgskole, Oslo

Mosdøl G., (1998) Spenesjukdommar hos søye og geit, Praksisnytt nr 2 1998 side 43

Reksen O., (2009) Jur og spenesjukdommer hos drøvtyggere, studentkompendium, NVH