Sauekrabbe

Forekomst

Sauekrabbe (Melophagus ovinus) er nå sjelden her i landet.

Livssyklus

Sauekrabbe er avhengig av å suge blod og har hele sin livssyklus på dyret. Den overlever i liten grad i miljøet. Hunnen føder levende unger som forpupper seg og finnes som 3-4 mm lange gulbrune pupper i ulla. Sauekabbe har en lav oppformeringshastighet sammenlignet med lus, men også hos sauekrabbe er det variasjon i forekomst gjennom året med lavere forekomst i beitesesongen og oppformering gjennom vinteren.

Symptomer

Sauekrabbeinfeksjoner gir kløe, ullavfall og misfarget ull. Særlig hos lam vil sauekrabbe også kunne gi blodmangel (anemi). Kraftige infeksjoner med sauekrabbe har stor betydning for helse og velferd i flokken. Sauekrabbe gir skader på skinnet som viser seg etter garving.

Diagnostikk

Sikker diagnose stilles ved påvisning av sauekrabbe og pupper, og det vil normalt være enkelt å stille diagnosen siden sauekrabben er godt synlig. Den er 5-7 mm lang, brun, kraftig, vingeløs og med seks bein.

 

Forebygging

Sauekrabbe smitter ved direkte kontakt fra dyr til dyr. Fellesbeite og livdyrkontakt er derfor de aktuelle smittemåtene. Det er viktig å forsikre seg om at besetninger det er livdyrkontakt med ikke har sauekrabbe.

Behandling

Ved påvisning av sauekrabbe skal alltid hele flokken behandles. Behandling bør skje i etterkant av klipping, men dersom er lenge til klipping bør behandling skje uavhengig av dette. «Hell på» preparater med pyretroider (Coopersect®, Bayticol®) er det mest aktuelle preparatvalget, men siden sauekrabben suger blod er også avemektiner gitt som injeksjon/sprøyte i kroppen (Ivomec®, Dectomax®) en mulighet. Avemektiner er normalt bare aktuelt hvis det også skal behandles mot innvendige parasitter. Det er viktig å følge opp etter behandling for å forsikre seg om at besetningen er blitt fullstendig fri for sauekrabbe.