Munnskurv

Etiologi

Munnskurv (echtyma, orf, kontagiøs pustulær dermatitt) er en utbredt sjukdom hos sau i Norge. Sjukdommen opptrer også hos andre arter, først og fremst geit, men den kan også forekomme hos rein og moskus. Munnskurv er en zoonose og kan også smitte til mennesker. Sjukdommen skyldes infeksjon med et parapoxvirus, og er meget smittsomt. Munnskurvviruset kan overføres direkte mellom dyr eller via miljø og vektorer. Viruset er motstandsdyktig og kan under gunstige forhold overleve flere år i miljøet. Det er derfor vanskelig å bli kvitt viruset i en besetning.

Symptomer

Omfanget av symptomer varierer. Hos mange dyr forløper infeksjonen uten synlige sjukdomstegn, men andre kan få alvorlige lesjoner. Hos dyr som utvikler kliniske symptomer vil det første symptomet være rødme i huden. Rødmen vil utvikle seg til blærer. Utslettet vil i ukompliserte tilfeller forsvinne i løpet av tre til fire uker. Blemmene oppstår lettest i områder av huden eller slimhinnene hvor det foreligger en skade. Alvorlighetsgraden hos lam avhenger bl.a. av hvorvidt disse lesjonene også dannes i munnhulen og ev. nedover i spiserøret. I slike tilfeller kan det gi dødsfall. Av og til utvikles det større vortelignende nydannelser som vedvarer over lengre tid. Under skorpene er huden hoven og blødende.

Utslettet er vanligst i området rundt leppene og nesa, men kan også finnes på jur og spener, iblant også på kjønnsorganer og i klauvranda. Unntaksvis kan utslettet også sees på huden andre steder på kroppen. Skorpene kan bre seg inn i munnhulen og dermed gi problemer med matopptak, særlig hos lam. Munnskurv er særlig alvorlig når det går på jur og spener på lakterende søyer, siden det lett blir oppvekst av bakterier (for eksempel S. aureus) i sårene, noe som gir økt risiko for mastitt.

Gjennomgått sjukdom gir immunitet, men denne er ikke alltid livsvarig. Sjukdommen er derfor vanligst hos lam, men kan angripe dyr med dårlig immunitet i alle aldre.

Diagnostikk

Diagnosen baseres vanligvis på de karakteristiske kliniske symptomene.

Behandling

De fleste tilfellene av munnskurv går over uten spesiell behandling og uten komplikasjoner. Lokal behandling med f.eks. blåspray kan bidra til å hindre sekundærinfeksjoner. Ved alvorlige sekundærinfeksjoner bør en vurdere behov for antibakteriell behandling. Lam som slutter å spise må behandles og tilleggsfôres.

Ved omfattende munnskurvlesjoner på spenene kan det være aktuelt å sette søya for seg selv for oppfølging og forebygging av mastitt. For å forebygge mastitt hos søyer med munnskurvlesjoner på juret er det viktig å følge med at juret blir tilstrekkelig tømt og hindre stor oppvekst av sårbakterier i lesjonene. Det er ikke uvanlig at søya sparker vekk lamma på grunn av ubehaget sårene gir. Utmjølking, ev. sammen med bruk av smertestillende medikamenter, er derfor et viktig tiltak for å unngå mastitt. Det er også viktig å følge godt med på slike søyer for å kunne oppdage eventuell mastitt tidlig, og dermed kunne starte behandling tidlig. Lesjonene bør også behandles med lokal desinfeksjon og evt. sårsalve. Sinksalve med sulfatiazol (reseptpliktig apotekpreparat) er mye brukt.

Husk at munnskurv er en zoonose, og bruk hansker ved utmjølking og håndtering av dyr med munnskurv.

Forebygging

Forebygging av munnskurv innebærer både tiltak for å redusere faren for utbrudd og spredning av munnskurv, og tiltak for å redusere konsekvensene av et klinisk utbrudd.

Unngå introduksjon i flokken

For å redusere faren for et utbrudd er det viktig å hindre at infeksjonen får etablere seg i dyra. I og med at blemmene først og fremst oppstår der huden eller slimhinnene er skadd er det viktig å forebygge slik skade. Sørg derfor for at dyra har tilgang på fint høy eller ferskt gras og unngå grovfôr med stive strå som kan gi små skader i og rundt munnen, og dermed flere blemmer. Jo flere blemmer, jo mer virus skilles ut, og jo større blir smittepresset mot de friske dyra.

Husk også at veterinæren og andre besøkende kan ta med seg smitte fra gård til gård. Sørg derfor for å bruke overtrekkstøy (støvler og kjeledress), slik at virus ikke får komme inn fjøsdøra, spesielt i en tid da fjøset er fullt av lam. Håndvask (bruk helst hansker ved håndtering av dyr med munnskurv) og desinfeksjon av utstyr er også en selvfølge for å unngå spredning av virus mellom gårder.

Munnskurvsmitte finnes i svært mange sauebesetninger og er vanskelig å beskytte seg mot. Men dersom det er nødvendig å kjøpe inn livdyr, bør kjøper i det minste spørre selger om hvorvidt munnskurv er vanlig i besetningen, og hvordan det eventuelt arter seg. Man har begrenset kunnskap om i hvilken grad det finnes ulike varianter av viruset, og hvilken betydning det har. Mange opplever imidlertid en oppblomstring av munnskurv etter innkjøp av værlam om høsten.

Godt miljø

Også miljøet spiller en rolle. Fuktig gulv/talle kan føre til at huden rundt klauvene bløytes opp, noe som gjør huden mer utsatt for skade. I tillegg vil dårlig inneklima generelt gi en ekstra belastning på dyra, og gjøre dem dårligere rustet mot alle typer smittestoff. Unngå også stress så langt mulig, da det resulterer i nedsatt immunforsvar. En rapport fra England beskriver at av ca 500 lam som ble fraktet på bil i 25 timer, døde over 40 av et alvorlig utbrudd av munnskurv, med store forandringer også i munnhulen.

Isolering og oppfølging av sjuke dyr

For å redusere omfang og konsekvenser av et utbrudd kan en prøve å isolere dyr med munnskurv fra resten av flokken tidlig i forløpet. Dette kan ha begrenset effekt på grunn av den raske spredningen, men er verdt å prøve. Isolering av sjuke dyr vil også ha en gunstig tilleggseffekt ved at man lettere kan følge med på infiserte dyr, kontrollere at disse får i seg tilstrekkelig mat og  følge med på at søyene ikke får mastitt.

Vaksinering

Virus og immunitet

Etter at et dyr har hatt en munnskurvinfeksjon vil det ha økt motstandskraft mot ny infeksjon. Hvor god denne beskyttelsen er avhenger av immunresponsen i dyret og smittepresset. Vanligvis er dyrene beskyttet i 2-3 år etter å ha vært smittet. Selv om det er en viss variasjon mellom virusstammer, er det stor grad av kryssbeskyttelse. Det vil si at gjennomgått infeksjon med en stamme av munnskurv-virus vanligvis beskytter mot andre varianter. Immuniteten mot munnskurv oppnås ikke fordi det dannes antistoffer, men som følge av en såkalt cellulær immunreaksjon. På grunn av dette vil immunitet bare stimuleres som følge av en infeksjon, enten etter gjennomgått sjukdom, eller som følge av vaksinasjon med en «levende» vaksine. Siden det ikke er antistoffer som gir beskyttelse, vil ikke immuniteten overføres gjennom råmjølk. Det vil si at lamma ikke er beskyttet selv om søya har hatt munnskurv eller er vaksinert før lamming.

Styrt smitte - immunisering

Enkelte velger, mer eller mindre bevisst, å ta inn dyr med munnskurv i besetningen på høsten. Dette er en tid på året da smitte gjør minst skade, samtidig som infeksjonen gir økt beskyttelse av søyene neste vår. En slik praksis opprettholder imidlertid en smittebelastning som lamma utsettes for om våren. En mer kontrollert form for immunisering kan oppnås ved at dyra smittes med virus på huden et sted hvor skorpene ikke er til plage eller lett smitter videre, eller ved at smittestoffet sprøytes inn under huden på dyret. Begge deler kalles vaksinering. Man kan vaksinere søyene på høsten eller før lamming og vaksinere lammene før de blir smittet. Hvilke dyregrupper som vaksineres, og på hvilket tidspunkt, vurderes ut fra historikk og sjukdomsbilde i den enkelte besetning.

 Vaksineregimer   

Ved første gangs vaksinering mot munnskurv i en besetning anbefales det å vaksinere de 2-3 yngste årgangene av søyene, og så årlig vaksinering av påsettlam. Siden det er en levende vaksine gis det én dose.   
Vaksinen gir ikke livslang immunitet, men i praksis vil eldre dyr bli eksponert for munnskurv-virus fra miljøet og erfaringsmessig mindre utsatt for skurv på jur og spener. 

Lam kan vaksineres fra de er to dager gamle, men dette er relativt arbeidskrevende og kostbart. I et kost-nytte perspektiv vil det nok for de fleste norske besetninger gi størst nytteverdi å vaksinere søyer for å forebygge skurv på jur og spener, for dermed å redusere risikoen for mastitt.   

Det bør bare vaksineres i besetninger med problemer med munnskurv. Vaksinestammen av orf-viruset vil kunne spres i vaksinerte besetninger, særlig etter bruk av rispe-vaksine. Det er lite trolig at denne stammen skiller seg særlig fra de norske når det gjelder hvor alvorlig sjukdom den kan forårsake, men den bør ikke introduseres i besetninger hvor det ikke er smitte. Det er viktig å tenke smittevern ved vaksinering.   

Helsetjenesten for sau prøvde ut omtrent fire tusen doser av injeksjonsvaksinen «Echtybel vet» fra Boehringer Ingelheim i 2018. Resultatene viste at vaksinen ga god beskyttelse når den ble brukt sammen med andre smitteforebyggende tiltak. Det var færre lam som fikk synlig munnskurv og færre sauer med skurv på jur og spener. Beskyttelsen var ikke fullstendig og noen vaksinerte dyr fikk også symptomer, men disse var generelt mildere enn hos uvaksinerte. 

Det er ingen vaksiner mot munnskurv som er registrert i Norge, så det må søkes om spesielt godkjenningsfritak. Per nå er det vaksinen Ectybel® som er tilgjengelig. Vaksinen har brukstillatelse fra Mattilsynet.