Lus

Forekomst

Pelslus (Damalinia ovis) finnes i hele landet, men gir sjelden tydelige symptomer ved normalt god drift. Blodlus (Linognathus ovillus) er svært sjelden her i landet. 

Livssyklus

Lus er stasjonære parasitter som har hele livssyklusen på dyret og i liten grad overlever i miljøet. Det er stor variasjon i forekomsten av lus gjennom året. Bestanden vokser gjennom innefôringssesongen, reduseres sterkt ved klipping (eventuelt røyting i driftsformer der det er aktuelt), og holder seg lav gjennom beitesesongen. Lus har stort oppformeringspotensiale når forholdene ligger til rette for det. De har en livssyklus på ca. tre uker og det går 7-10 dager fra egget legges, festet til et hår innerst ved huden, til det klekkes.

Symptomer

Under normale driftsforhold gir luseangrep oftest få symptomer utover noe økt kløe. Ved dårlig ernæringstilstand og dårlig inneklima i sauefjøset kan symptomene bli mer omfattende med sterk kløe, ullavfall og generell utrivelighet. Kraftige infeksjoner med blodlus vil gi blodmangel (anemi), særlig hos lam.

Lus gir skader på skinnet som viser seg først etter garving, og er derfor med på å redusere den økonomiske verdien av skinna.

Diagnostikk

Klipping er en fin anledning til å se etter lus, særlig hvis en mistenker dette ut fra kløe og uro. Sikker diagnose stilles ved påvisning av lus og eventuelt luseegg i ullfellen. Start undersøkelsen innerst i fellen, det er inntil huden lusa som oftest er å finne. Godt lys er nødvendig, forstørrelsesglass eller lupe vil også være til hjelp.

Pelslusa er 1,5 millimeter lang, lys gulbrun og finnes bare på den ullbekledde delen av dyret, særlig i nakke- og skulderområdet. Den lever av hud og hudrester og vandrer i ullhammen. Blodlusa er blåsvart, lengre og smalere enn pelslusa. Den ernærer seg ved å suge blod og ses som regel med hodet festet til huden. Blodlusa finnes i utgangspunktet i hodeområdet og på beina, på behårete områder og i overgangen mellom ull og hår. Begge luseartene finnes kun hos sau.

 

Forebygging

Lus smitter først og fremst ved direkte kontakt fra dyr til dyr, men lus og egg kan også unntaksvis overføres med klær og utstyr. Fellesbeite og livdyrkontakt er uten tvil de vanligste måtene lus føres fra besetning til besetning på. Det viktigste generelle rådet for smittebeskyttelse - minst mulig dyrekontakt med andre besetninger, er derfor også det viktigste forebyggende tiltaket mot lus. Besetninger som har mye kontakt, som værringer og beitelag, bør ha et felles fokus på lus og samordne tiltakene hvis lus blir et problem, for å få størst mulig effekt. For den enkelte er det viktig å se etter lus i forbindelse med klipping.

Behandling

Ved påvisning av lus er rådet at hele flokken behandles. Selv om konsekvensene av begrensede forekomster av pelslus er små, er det en unødvendig belastning for dyra. Behandling bør skje i etterkant av klipping.

Aktuelle prepapater er nå bare «hell på» (pour-on) preparater med pyretroider (Coopersect®, Bayticol®). Det er vanligvis nok med én behandling, men ved kraftige symptomer/mye parasitter bør behandlingen gjentas etter 2-3 uker. Ved tilbakevendende problemer bør værringer og beitelag samordne behandlingen slik at en unngår årlig behandling pga. nysmitte via værer og fellesbeite. Lam yngre enn 1 måned skal ikke behandles. Det er derfor viktig å se etter lus i forbindelse med vårklipping, og eventuelt gjennomføre behandling før lammingsstart.