Kobberforgiftning

I Norge forekommer kobberforgiftning nesten bare i indre strøk av landet, det vil si på Østlandet, i indre Trøndelag, indre Nordland og indre Troms. Beiteplantene i disse strøkene inneholder ikke høye kobbermengder, men har ofte et ugunstig forhold mellom kobber og molybden på grunn av veldig lavt molybdeninnhold i jorda og plantene. Sivertsen et. al (2009) fant at 13 % av søyene som ble prøvetatt i forbindelse med slakting om høsten, hadde kobbernivåer i lever som lå over øvre referansegrense (150 µg/g våtvekt). Disse søyene er dermed i faresonen for å utvikle kobberforgiftning.  

Sjukdommen synes å ha blitt mindre vanlig enn den var for 20 år siden. Dette kan ha sammenheng med at stort fokus på sjukdommen har gjort at det nå nesten bare brukes kraftfôr og mineraltilskudd uten tilsatt kobber til sau. 

Som følge av sin store evne til å ta vare på kobber som er tatt opp i kroppen, er sauen spesielt utsatt for kobberforgiftning. Det er kjente raseforskjeller, og Texel, Charolais og Suffolk er kjent for å være spesielt disponerte for kobberforgiftning.  

Kopplam på melkeerstatning og lam som fôres med mye kraftfôr, kan også få kobberforgiftning, dersom forholdet mellom kobber og molybden i fôret er galt. Det er den vanligste formen i andre land, men ses sjelden i Norge. 

Etiologi

Akutt kobberforgiftning kan forekomme på sau, og sees oftest etter at sauen har blitt fôret med fôr eller mineralblandinger med høye kobbernivåer, evt. etter beiting på beiter som er gjødslet med kobbernivåer som ikke er beregnet for sau.  Den kroniske formen for kobberforgiftning er imidlertid mye mer vanlig. Denne oppstår hos eldre dyr som følge av en gradvis opphopning av kobber i levra. Akkumuleringen av kobber har da vart i lang tid før dyra blir sjuke. Opphopningen av kobber kommer av en ubalanse mellom kobber og andre sporstoffer i fôret, særlig for lite molybden i forhold til kobberinnholdet. Hvis slike dyr i tillegg får en påkjenning, for eksempel ved overgang til hjemmebeite, kan kobberet fra levra brått begynne å skilles ut i blodet. Dette medfører en hemolytisk krise, skader i lever og nyrer og opphopning av metabolitter, som urea, i blodet.  

Symptomer

Sjukdommen rammer stort sett voksne søyer, og sees oftest om høsten når de tas inn fra fjell- eller utmarksbeite. Det er gjerne ett eller to dyr som blir sjuke, men i noen flokker kan det enkelte år bli mange. Sjukdommen kan også opptre på vinterfôring.  

Tegnene på kobberforgiftning kommer brått. Sauen slutter å ete og står og sturer. Slimhinnene blir bleike og gråbrune, og urinen blir etter kort tid brunfarget som kaffe. Sauer som er rammet blir oftest progressivt dårligere, og dør etter to–tre dager. 

Diagnostikk

Fargen på slimhinnene og særlig den kaffebrune urinen gjør oftest at det er enkelt å stille diagnosen. På dyr som dør er hele kadaveret gulaktig (evt. brunaktig), og nyrene er unormalt store, svarte og glinsende. Sikker diagnose kan stilles ved å måle kobbernivået i en blodprøve fra et sjukt dyr, eller i prøver fra lever og nyre på et dødt dyr.

Behandling

Behandling av dyr som er blitt sjuke er vanskelig, og sjeldent vellykket. Tidligere ble det anbefalt å forsøke å gi injeksjon med ammonium tetrathiomolybdate subcutant.

Ammonium tetrathiomolybdate er ikke lengre tillatt å bruke til sau (det er ikke listet i tabell 1 til forordning 37/2010 som er implementert i forskrift om grenseverdier for legemiddelrester)

Forebygging

For å forebygge kobberforgiftning bør man tilpasse kobbertilskudd til besetningens behov. Dette påvirkes i stor grad av geografi. Man kan undersøke om gården eller beiteområdet er utsatt ved å måle kobber i lever fra noen vanlige søyeslakt. I utsatte områder bør en ikke gi kraftfôr, slikkestein, mineralnæring eller noen annen form for tilskudd som inneholder kobber.  

For å forebygge flere tilfeller av kobberforgiftning i en flokk som har hatt klinisk sjukdom kan man gi 100 mg ammonium molybdat evt med 1 g natriumsulfat, i munnen/fôret en gang per dag i noen uker (Martin 2007). 

Tidligere ble dette gitt på fôret på enklest mulig måte. Nå er det ifølge regelverket ikke lov å strø natrium-molybdat oppå fôret. Dette stoffet må leveres som reinsubstans til en fôrleverandør som lager en premix. Denne premixen må så blandes ut i fôret (fullfôr eller kraftfôr) av bonde eller fôrleverandør. Ettersom dette er en fôrtilsetning så er det ingen tilbakeholdelsestid.

Det er ingen krav til at natriumsulfat må blandes ut i en premix.

I praksis blir dette vanskelig og kostbart å få til, dette gjelder både å få produsert ammonium molybdat og natriumsulfat-blandingen samt å få produsert en premix.

Referanser:

Sivertsen T., Lierhagen S., Waaler T., Bernhoft A., Garmo T.H., Steinnes E.,(2009) Sporelementer i lever fra sau, lam og kjøttfe i Norge – variasjon etter beitested og andre faktorer. Husdyrforsøksmøtet.

Martin W.B., Aitken I.D, (2007): Inorganic and organic poisons, in Diseases of Sheep, 4^th ed. Blackwell Publishing, Oxford, s 368-378