Mangelsjukdommer

I de fleste sauebesetninger vil mineral- og vitaminbehovet bli dekket ved en planlagt og balansert fôring, og eventuelle mangler kan rettes med relativt enkle endringer av fôrplanen. I noen besetninger må det gis ekstra tilskudd pga. lavt innhold i grovfôr og/eller beitegras, eller fordi behovet er høyere enn behovsnormene pga. høyt lammetall og veldig god tilvekst. Her er en oversikt over hvordan fôringa kan planlegges for å dekke behovet, og tiltak i besetninger med usikker eller sikker mangel.

Planlegging av fôringa for å dekke behovet

 

Inneforingsperioden

Det er viktig å dekke behovet i denne perioden både for at søyene skal holde seg friske og produsere godt, og for å forebygge mangel hos lammene. Tilførselen til drektige søyer har stor betydning for lammene den første tida etter fødsel, fordi mange mineraler og vitaminer blir overført til lammene i fosterlivet, og via råmelk og melk etter fødsel.

I innefôringsperioden får sauene i seg mineraler og vitaminer via grovfôr, kraftfôr og mineral- og vitamintilskudd. Innholdet i grovfôret kan variere mye avhengig av jordsmonn, gjødsling, høsting og lagring av graset o.l., men er vanligvis ikke nok til å dekke behovet. I de fleste tilfeller er det derfor nødvendig å gi tilskudd i form av kraftfôr og/eller mineral- og vitamintilskudd. Dette gjelder også besetninger som går ute hele vinteren. Hvis man vil justere eventuelle tilskudd ut fra innholdet i grovfôret, kan man ta fôrprøve med mineralanalyse. Det finnes anbefalte normalverdier for mineral- og vitamininnhold i fôrrasjonen til sau, og Team småfe i Nortura har laget et fôrplanleggingsverktøy der man kan regne på mineraldekningen i fôrrasjonen hvis man har fôrprøver med mineralanalyse. Dette regnearket er tilgjengelig for produsenter som leverer til Nortura, og kan lastes ned fra «beregningskalkulatorer på https://medlem.nortura.no/smaafe/.

Søyer som får mindre enn 0,3 - 0,4 kg kraftfôr per dag bør få mineraltilskudd. Dette vil ofte gjelde voksne søyer fram til slutten av drektigheten når kraftfôrmengden trappes opp, særlig ved fri tilgang til grovfôr. Ved fôring etter hold bør man være spesielt oppmerksom på mineralforsyningen til søyer som er i godt hold, siden de ofte får lite kraftfôr. Ved bruk av korn (f.eks. havre) som kraftfôr bør det gis mineraltilskudd i tillegg.

Selen:Selen i for store mengder kan gi alvorlig forgiftning hos sau, og det er derfor tilsatt kun moderate mengder i kraftfôr. 0,3 - 0,4 kg kraftfôr per dag vil vanligvis dekke selenbehovet i drektigheten. I tidlig laktasjon er søyas selenbehov spesielt høyt, og etter lamming kan det i en del besetninger være nødvendig å gi ekstra tilskudd av selen i tillegg til kraftfôr. Lam med stivsjuke er et sikkert tegn på at selentilførselen ikke er tilstrekkelig. Les om behov og tildeling av selen og vitamin E.

Vitamin E:Et norsk forsøk utført i 2012 viste at tilskudd av vitamin E reduserte antallet dødfødte lam hos søyer med tre eller flere lam. Det anbefales derfor å gi vitamin E-tilskudd de siste 6-8 ukene før lamming (høgdrektighetsperioden) til søyer som venter 3 eller flere lam. Det ble ikke påvist noen effekt hos søyer med ett og to lam. Det anbefales å gi konsentrerte E-vitamintilskudd (f.eks. pulver som kan strøs på fôret etter anbefalt dose) i stedet for å øke mengden mineralblandinger utover anbefalt dose for å dekke vitamin E-behovet. Større tilførsel av mineral- og vitaminblandinger enn anbefalt dose kan føre til at dyra får i seg for mye av andre mineraler og vitaminer, spesielt selen. Innholdet av vitamin E i grovfôr kan variere veldig, men vil ofte være lavere i godt fortørka rundballer enn i surfôr som er direkte ensilert i tårnsilo, og lavt i høy uansett kvalitet siden vitamin E brytes ned ved tørking av graset. Ved bruk av mye høy rundt lamming, og evt. også ved bruk av veldig tørt surfôr, vil det ofte være behov for ekstra vitamin E-tilskudd.

Salt:Planter inneholder i utgangspunktet lite salt, bortsett fra i områder rett ved sjøen. Sauen er glad i salt, og salt blir benyttet som smaksstoff i ulike typer mineraltilskudd. Saltslikkestein/saltstein blir mye brukt for å dekke behovet for salt og gi et supplement av mikromineraler inne, men for å dekke behovet for mikromineraler i denne perioden er det vanligvis nødvendig å gi andre mineraltilskudd i tillegg. Innholdet av mikromineraler varierer noe mellom ulike typer saltsteiner.

Beiteperioden

På beite vil behovet for makromineraler og vitaminer normalt sett bli dekket, bortsett fra salt, som beiteplantene inneholder lite av. Innholdet av mikromineraler i beiteplanter kan variere mye, avhengig av jordsmonn, plantesammensetning o.l. Sau blir ikke sjuke av saltmangel, men det angis at det kan gi redusert appetitt, melkeproduksjon og tilvekst. Hvor stor betydning dette har er imidlertid usikkert, siden det er lite undersøkt. De vanlige saltsteinene til sau gir imidlertid et supplement av mikromineraler som vil være nyttig i beiteperioden. Som et utgangspunkt anbefales det derfor å gi slik saltstein på beite for å dekke behovet for salt og tilføre et supplement av mikromineraler. Saltstein har tradisjonelt også vært mye brukt til å styre dyra til ønskede beiteområder i utmarka, og har dermed også en praktisk nytteverdi. På beiter rett ved sjøen inneholder plantene mer salt, og dermed kan sauene ta mindre av saltstein og andre tilskudd basert på salt som smaksstoff. På slike beiter er det ikke nødvendig å gi tilskudd av salt, og ved behov for tilskudd av mikromineraler (ved kjent mangel) bør man bruke andre typer tilskudd enn saltstein.

Innholdet av mikromineraler vil generelt være høyere på beiter med et variert plantesamfunn med urter, lauv o.l., enn på beiter som hovedsakelig består av gras (dyrka mark). Dyr som går på innmarksbeite hele sommeren bør derfor ha tilgang til skogkanter, grøfter o.l. med mer variert plantesammensetning, dersom dette er mulig. Tilgang til lauv er en særlig verdifull kilde for kobolt og sink. Husk også at tilførselen til drektige søyer har stor betydning for å forebygge mangel hos lammene, så grunnlaget legges i innefôringsperioden.

Tiltak ved mistanke om mangel

I besetninger med problemer som kan tyde på mangel bør forholdene utredes for å finne årsaken, helst med prøvetaking. I tilfeller der resultatene fra prøvetakingen ikke gir et klart svar, bør man prøve å gi tilskudd for å vurdere om dette har effekt. Som en tommelfingerregel vil tilskudd sannsynligvis ha effekt dersom verdiene til de prøvetatte dyra ligger i marginalområdet og besetningen har problemer som kan tyde på mangel. Ved bruk av selen- og kobbertilskudd er det viktig å huske at disse kan gi alvorlig forgiftning hos sau i for store mengder, se eget avsnitt om dette.

For å kunne evaluere effekten av tilskudd er det nødvendig med registreringer slik at effekten kan måles, f.eks. forekomst av brunstmangel/tomme søyer, systematiske observasjoner av lammenes livskraft ved fødsel, og veiing av lam ved tilvekstproblematikk. Dersom man gir tilskudd til alle dyrene uten å ha en kontrollgruppe (ubehandlet gruppe), må man ofte sammenlikne med data fra tidligere år, og risikerer at eventuelle forskjeller skyldes andre faktorer enn behandlingen. Kontrollgruppen er derfor avgjørende for en mest mulig korrekt tolkning av effekten av tilskuddet. En mye brukt metode er tvillingforsøk. I et tvillingforsøk får det ene av lamma i et tvillingpar tilskudd av et gitt mineral, mens det andre går ubehandlet (kontroll). Fordelen med å bruke tvillingpar er at gruppene man sammenligner er like med hensyn på alder, kullstørrelse og morseffekt.

Les om Vurdering av respons på tilskudd (behandlingsforsøk).

 

Tiltak ved sikker mangel

I noen beiteområder er det nødvendig med ekstra tilskudd av mikromineraler (mer enn saltstein) pga. lavt innhold i jordsmonn/beiteplanter, og mangel på kobolt, kobber og selen hos lam i beiteperioden er mest aktuelt. I besetninger med sikker mangel, ut fra prøvetaking eller evt. typiske symptomer, må det gis tilskudd. Koboltmangel er mest vanlig hos lam som går på innmarksbeite hele sommeren. Norge har generelt lave nivåer av selen i jordsmonn og planter, både på innmarksbeiter og i utmark. Selen- og vitamin E-mangel (stivsjuke) opptrer vanligvis hos lam på vårbeite, primært som følge av mangel hos søya i drektigheten og evt. tidlig laktasjon. I besetninger med stivsjuke må det derfor gis ekstra tilskudd av selen og vitamin E. Stivsjuke opptrer sjelden utover sommeren siden beitegras inneholder mye vitamin E, så det er viktigst med tilskudd i drektighet og tidlig laktasjon. Selen virker i samspill med vitamin E i kroppen, så mangel på disse må ses i sammenheng. Fra noen andre land er det kjent at selenmangel kan gi redusert tilvekst hos eldre lam på beite. Det er ikke undersøkt om en liknende tilstand opptrer i Norge, så betydningen av selentilskudd for tilvekst hos lam som beiter i selenfattige områder i Norge er ukjent. Les mer om tiltak i egne artikler om de enkelte mangelsjukdommene på Sauehelsenett.

Valg av mineraltilskudd

Det finnes mange typer mineraltilskudd, se tabell 4. Valg av tilskudd må vurderes ut fra mangeltilstanden og driftsforholdene i besetningen:

• Hvor alvorlig mangel er det? Moderate mangeltilstander kan rettes opp med å gi tilskudd i fôret eller bolus, men sjuke dyr (alvorlig mangel) trenger som regel behandling med spesielle legemidler. I slike tilfeller vil bolus eller annet fôrtilskudd ikke være nok, f.eks. ved behandling av lam med klinisk stivsjuke eller alvorlig kobolt/vitamin B12-mangel.
• Når oppstår mangelen og hvilke dyr trenger tilskudd? F.eks. må lam ha utviklet vomfunksjon før det kan gis bolus. 
• Hvilket tilskudd er mest praktisk? Dette vil variere mellom besetninger avhengig av driftsforhold. Man må kanskje også prøve ut forskjellige tilskudd for å finne ut hva som fungerer best. Det er viktig å velge en løsning der alle dyr får tilstrekkelig mengde av tilskuddet. I fjøs med fôrbrett der alle søyene kan ete samtidig kan f.eks. pulver og pellets fungere godt, mens bolus, mineralbøtter o.l. kan være det enkleste i fjøs med fôrhekk eller helårs utegang.
• Pris? Prisen på ulike tilskudd varierer, så dette vil også være en del av vurderingen.

Tabell 4. Ulike typer mineraltilskudd (Kilde: Norturas temahefte om mangelsjukdommer hos sau)

Type mineraltilskudd	Bruk
Mineralblandinger, pellets og pulver beregnet for daglig avgrenset tildeling	Relativt arbeidskrevende og best egnet til innefôring. Tildeling på fôrbrett, fôrkrybber o.l. fungerer ofte best. Gir relativt god kontroll på tildelinga, men alle må kunne ete samtidig. Mineralblandinger i pulverform kan strøs på surfôret slik at det klistrer seg fast. Pulveret fungerer ofte dårlig ved høyfôring, siden det ikke fester seg til fôret på samme måte. Avgrensa tildeling av pulver er nok en av de rimeligste måtene å gi mineraltilskudd på. Ved bruk av pellets må man ofte øke mengden fordi pellets inneholder korn som skal øke smakeligheten.
Mineralblandinger beregnet for fri tilgang (bøtte, blokk, pulver, mineralstein)	Lite arbeidskrevende, men det er vanskeligere å sikre at alle får, og det kan bli stor variasjon i inntaket mellom dyr. For å få et grovt overslag over mineraltilførselen på gruppenivå, må man regne på hvor fort mineralbøtta o.l. minker. Mineralstein er litt hardere og tåler nok utendørs bruk best. Det anbefales å gi saltstein i tillegg til mineraltilskudd beregnet for fri tilgang, slik at noe av saltbehovet blir dekket av saltsteinen som er rimeligere i bruk.
Saltslikkestein	Lite arbeidskrevende. Gir tilskudd av salt og et supplement av mikromineraler, og finnes med og uten kobber. Innholdet av mikromineraler i saltstein er lavere enn i mineralstein og en del andre tilskudd. Inne vil det vanligvis være nødvendig med andre mineraltilskudd i tillegg til saltstein. Saltstein kan fungere dårlig som tilskudd på beiter nær sjøen, der graset inneholder tilstrekkelig med salt. Vær oppmerksom på at saltsteinen blir en samlingsplass for dyra på beite, og det kan føre til økt smittepress av parasitter. For å redusere opptaket av parasittlarver, bør saltsteinen plasseres på steingrunn og ikke i et område med mye gras. Man bør også skifte plassering av steinene jevnlig så de ikke står på samme sted i mange år, og ha nok steiner i forhold til antall dyr.
Mineralbolus	En mineralbolus er en kapsel som legges ned i vomma. Den vil gradvis løse seg opp frigjøre mineraler i en viss tidsperiode. Den angitte virketida er ofte ca. 6 mnd, men dette varierer mellom ulike bolustyper. Primært aktuelt for å gi tilskudd av selen, jod, kobolt og kobber i besetninger som bruker lite kraftfôr. Bolus kan være praktisk i fjøs med grovfôrtildeling i fôrhekk, ved utegang eller behov for tilskudd i beiteperioden. Lite arbeid, bortsett fra selve innlegginga. Sikrer individuell tildeling til alle dyr. Det kan f.eks. være aktuelt å gi bolus til påsettlam og voksne søyer før paring for å gi tilførsel i innefôringsperioden, og til lam på forsommeren for å gi tilskudd i beiteperioden ved mangeltilstander.
Gjødsling med spesialgjødsel	Mest aktuelt for kobolt og selen ved behov for tilskudd på kulturbeite, eller for å øke innholdet i grovfôret.

Bruk av mineralbolus til sau

Det finnes boluser som inneholder ett eller flere mikromineraler, og som er beregnet til voksne dyr eller lam. Det bør tas følgende forhåndsregler ved bruk av bolus:

• Følg produsentens anbefalinger om bruk. For en del av bolusene er det angitt en minimumsvekt på dyret, bl.a. for at svelget skal være stort nok til at bolusen kan legges ned uten skaderisiko. Vær spesielt påpasselig ved bruk av bolus til påsettlam av små raser som f.eks. gammelnorsk sau (villsau). Hvis de er for små til at bolusen for voksne dyr kan brukes, kan det være en løsning å bruke en bolus som er beregnet for lam.    
• Bolusen gis ved at den legges bak på tungerota med en inngiver, sånn at dyret svelger den. Uforsiktig/ukyndig nedlegging kan i verste fall resultere i at dyra får skader i svelget eller at bolusen havner i luftrøret så dyret blir kvalt. For å unngå skader er det viktig å være forsiktig, bruke riktig teknikk og en inngiver som er beregnet for den aktuelle bolustypen.   
• En forutsetning for at bolusen skal bli liggende i nettmagen, er at formagene er godt utviklet. Produsentene har derfor satt minimumsalder eller vekt på lamma før det kan legges ned bolus, og for de fleste bolustypene angis det at lammene må være minst 2 mnd. gamle. 
• I utlandet finnes det boluser som inneholder både mineraler og parasittmiddel. Med tanke på risiko for utvikling av resistens mot parasittmidler skal det ikke brukes slike produkter. Det er for øvrig anbefalt å kjøpe boluser fra en norsk forhandler, siden de har lett tilgjengelig informasjon om innhold o.l. og kan gi råd om bruk under norske forhold. 

Forgiftningsfare: vær OBS på kobber og selen

Kobber og selen i for store mengder kan gi alvorlig forgiftning hos sau, og forskjellen på mengden som trengs for å dekke behovet og det som kan gi forgiftning er nokså liten, spesielt for kobber. 

Kobber

Kobberforgiftning er sjelden i dag, men sporadiske tilfeller forekommer. Sau er følsom for kobberforgiftning fordi den har stor evne til å lagre kobber i lever, og begrenset evne til å regulere nivået ved galleutskillelse. Kobberforsyning til sau er vanskelig fordi det er stor forskjell på kobberforsyningen i ulike landsdeler og beiteforhold i Norge. I noen områder er det nødvendig med kobbertilskudd, og i andre områder kan tilskudd gi forgiftning. Disse forskjellene skyldes hovedsakelig variasjoner i molybdeninnholdet i jordsmonn/planter. Molybdeninnholdet i fôret har stor betydning for hvor mye kobber som blir tatt opp i kroppen, fordi molybden hemmer opptaket av kobber.   

På grunn av faren for forgiftning skal mineraltilskudd som inneholder kobber kun brukes i besetninger hvor det er en klar indikasjon på kobbermangel. Denne vurderingen er vanskelig, men her er noen retningslinjer som kan være til hjelp:

• Prøvetaking: Symptomene på kobbermangel er lite spesifikke og kan lett forveksles med andre årsaker som gir de samme problemene. Bruk av kobbertilskudd bør derfor være basert på prøvetaking av dyra. Hvis ikke blodprøver viser tydelig indikasjon på mangel, bør det tas leverprøver. Hvis de fleste leverprøvene ligger innenfor området 10 – 100 µg Cu/g våtvekt (500 – 5000 µmol/ kg tørrvekt) er det neppe behov for Cu-tilskudd, og hvis levernivået hos noen av dyra er > 150 µg Cu/g våtvekt (> 7000 µmol/kg tørrvekt), bør Cu-tilskudd unngås.
• Geografi og lokalkunnskap: Risikoen for kobberforgiftning ser ut til å være størst i indre deler av Østlandet, Trøndelag og i deler av Nordland og Troms, særlig hos sau som går på fjellbeite. Risikoen for kobbermangel er størst langs kysten av Sørlandet, på Sørvestlandet, i Lofoten og Vesterålen og noen steder lengre sør i Nordland, og kanskje særlig hos lam som går på kultur- eller grasbeite hele sommeren. Vær samtidig oppmerksom på at skillet mellom områder med risiko for kobbermangel og områder med kobberopphopning og risiko for forgiftning ikke følger et reint kyst/innland-mønster. Det kan være store forskjeller innenfor et begrenset geografisk område, f.eks. i Møre og Romsdal og Nordland. For å finne ut mer om situasjonen i eget distrikt kan man spørre eldre folk/erfarne dyrleger om det tidligere er sett tilfeller av kobberforgiftning i distriktet. Hvis kobberforgiftning er kjent i området er det grunn til å være forsiktig, og neppe behov for tilskudd. Og motsatt: hvis kobberforgiftning aldri har vært observert, er det neppe risikabelt å prøve kobbertilskudd med moderate mengder kobber beregnet til sau, f.eks. rød saltstein. 
• Sauerase: Vær spesielt forsiktig med kobbertilskudd til raser som er kjent for å være utsatt for kobberforgiftning. Texel er kjent for å være spesielt utsatt, men det er også angitt at suffolk og charollais kan være mer utsatt enn andre raser.

Selen

Selenforgiftning er sjelden, men kan oppstå hvis dyra får i seg for mye selen via fôrtilskudd eller injeksjoner (sprøyte i kroppen). Det bør derfor ikke gis mer mineraltilskudd enn anbefalt mengde, og ved bruk av flere former for tilskudd samtidig bør man vurdere den samlede mengden dyra får i seg. Fôrtilskudd kan inneholde ulike kjemiske forbindelser av selen, og vi skiller mellom organisk og uorganisk selen. Planter inneholder en organisk form av selen (selen bundet til aminosyren metionin), mens det har vært vanlig å tilsette uorganisk selen (i form av et selenitt-salt) i fôrtilskudd. Nå finnes det også noen fôrtilskudd med organisk selen på markedet. Vær oppmerksom på at både organisk og uorganisk selen er giftig i for store mengder.

Kilder

Dønnem I., Våge Å. Ø. (2014): Selen og E-vitamin til sau - behov og tilskudd. Sau og Geit nr. 1 2014

Nortura (2016): Temahefte om mangelsjukdommer hos sau

Govasmark et al. (2005): Status of selenium and vitamin E on Norwegian organic sheep and cattle farms. Acta agric. Scand, sect. A, 55, 40-46

Sargison N. (2008): Sheep flock health, a planned approach. Blackwell Publishing Ltd, Oxford, UK

Sivertsen T., Plassen C. (2004): Hepatic cobalt and copper levels in lambs in Norway. Acta vet. scand. 45, 69-77

Sivertsen T. (2012): Sporelementforsyningen til sau - er det forskjell på ulike deler av landet? Praksisnytt nr. 3 2012, s. 14-17

Sivertsen T. (2015): Mineral- og vitaminmangel hos sau. Diagnostikk og profylakse. Bruk av vombolus. Foredrag på Veterinære fagdager

Suttle N.F., (2010): Mineral Nutrition of lifestock, 4th edition, Cabi

Ulvund M.J., (1990): Ovine white-liver disease. Manifestations of cobolt/vitamin B12 deficiency in lambs. Doktorgradsavhandling (Dr. med. vet.), NVH, Oslo

Ulvund M.J. (2012): Mangelsykdom som årsak til redusert tilvekst hos lam. Praksisnytt nr. 3 2012, s. 6-12

Informasjon fra laboratorier som tilbyr mineralanalyser til sau

Informasjon fra forhandlere av mineralbolus til sau: Akselsens agenturer (www.aksvet.no), Agrimin (www.agrimin.co.uk), Animax (www.animax-vet.com), felleskjøpet (www.felleskjopet.no)

Av: Vibeke Tømmerberg og Tore Tollersrud (Helsetjenesten for sau), Tore Sivertsen (NMBU Veterinærhøgskolen, Oslo) og Clare Phythian (NMBU Veterinærhøgskolen, Sandnes).