Vurdere respons på mineraltilskudd (behandlingsforsøk)

Behandlingsforsøk vil være godt egnet når man forventer store utslag i variabelen man måler, variabelen er hyppig forekommende og lett å måle. For eksempel kan behandlingsforsøk være godt egnet til å måle forskjeller i tilvekst, da vekt er en kontinuerlig variabel som kan måles på alle dyr. Dersom man forventer at utslaget i tilvekst er stort, er behandlingsforsøk godt egnet selv i relativt små flokker. Er forventet effekt liten trenger man mange dyr for å påvise forskjeller.

Dersom tilskuddet forventes å påvirke f.eks. lammedødelighet, som angår et fåtall individer, er et behandlingsforsøk i en enkeltbesetning mindre egnet. I slike tilfeller trenger man et svært stort antall dyr for å kunne påvise forskjellene, og slike forsøk egner seg dermed best i større undersøkelser der det inngår flere besetninger.

Mange faktorer kan påvirke effektmål som tilvekst hos lam. Gruppene må derfor være mest mulig like. Tvillingforsøk er som nevnt en måte å få til dette må. Tvillinglam (og trillinglam) har forholdsvis likt genetisk materiale og lever i et likt miljø.

Dersom man skal gjøre registreringer på voksne dyr, eller det av praktiske årsaker er vanskelig å lage tvillingforsøk, kan man dele flokken inn i grupper på andre måter. Mest aktuelt er det å dele flokken inn i søyegrupper. Det er da viktig at gruppene blir så like som mulig (lammetall, hold, alder, beiteforhold osv.). Dette kan man oppnå enten ved ulike former for randomisering (tilfeldig fordeling), eventuelt ved å matche individer. Dersom man kun har et begrenset antall kontrolldyr kan det være aktuelt å velge ut disse tilfeldig, men de bør være representative for flokken (“gjennomsnittlige”).

Tilskuddet bør være mest mulig målrettet i forhold til hva man mistenker/ ønsker å undersøke. Ved klinisk mistanke om en spesifikk mangel, bør dette mineralet tilføres alene.

Det er viktig å forsikre seg om at mineraltilskuddet som benyttes inneholder store nok mengder av det aktuelle mineralet til å kunne rette opp/forebygge en (alvorlig) mangeltilstand.

Tilskudd må være relativt enkelt å gi, og det må være mulig å la kontrollgruppa gå ubehandlet. Dosering til enkeltindivider er det sikreste. Tilskudd som doseres på gruppenivå (f.eks i fôr) kan gi individuelle variasjoner i inntak, noe som må sees på som en mulig feilkilde. For de mineralene som gis i beiteperioden, er det en forutsetning at kontrolldyrene går på samme beiter som de behandlede, for at sammenligningen skal bli riktig.

Tabellen under viser fordeler og ulemper ved å gi henholdsvis enkelt-mineraltilskudd og multimineraltilskudd i et behandlingsforsøk

De ulike behandlingsgruppene sammenliknes med hensyn på de valgte effektmålene. I noen tilfeller kan det også være interessant å undersøke undergrupper (for eksempel om det er forskjeller i effekt hos ulike aldersgrupper).

Spesielt dersom man har få dyr og små forskjeller mellom gruppene må resultatene tolkes med forsiktighet.

Ved bruk av f.eks mineralboluser er det en mulighet for dyra “gulper opp” bolusene, og man dermed ikke får noen effekt. På en del boluser blir det etter en tid dannet et utfellingsbelegg som hindrer effektiv frigiving av mineralet. For å unngå dette oppgis det fra enkelte produsenter at man kan legge ned andre mineralboluser samtidig (f.eks selen samtidig som kobolt). Man bør sette seg inn i produsentens anbefalinger og følge disse.

Bruk av mineralpulver i fôret el.l vil kunne føre til at dyr som spiser lite, eller som taper i kamp med andre individer, kan få i seg lite av tilskuddet, mens andre dyr kan få i seg for mye.

Før man konkluderer med manglede effekt er det derfor viktig å utelukke feilkilder og det kan være nyttig å ta blodprøver for å sammenligne mineralnivåene hos behandla og ubehandla dyr.