Munnskurv – smitte og smittevern

Vi kan dele smitteverntiltak inn i tiltak som reduserer smittespredning og sjukdomsforekomst internt i en besetning og tiltak som reduserer smittespredning mellom besetninger.

Smitteveier og overlevelse

Over tid vil de fleste sauebesetninger oppleve munnskurv, fra milde til svært alvorlige utbrudd. Man må regne med at viruset kan finnes i de fleste besetninger. Hvordan sjukdommen arter seg er imidlertid et samspill mellom viruset, smittepresset i miljøet og dyras motstandskraft. Som beskrevet i en annen artikkel, finnes det ulike varianter av viruset, men det er uklart hvor stor betydning det har.

Munnskurv smitter gjennom direkte kontakt mellom dyr, eller dyrene kan smittes av virus som finnes i miljøet. Smittekilden ved utbrudd av munnskurv i en besetning kan være smitte som har overlevd i miljøet, eller det kan være introduksjon av ny smitte, mest sannsynlig via livdyr, eventuelt via personer og utstyr. Det kan muligens også være spredning av smitte fra dyr i flokken som har båret smitten siden siste utbrudd uten å ha symptomer (friske smittebærere).

Skorper fra dyr med munnskurv inneholder mye virus. Etter at skorpene faller av kan viruset overleve i skorpene i mange år hvis det er tørt og kjølig. Ved høye temperaturer, fuktighet og sollys inaktiveres viruset raskere. Det betyr at sannsynligheten for overlevelse i "kriker og kroker" innendørs er større enn sannsynligheten for overlevelse i beiter og andre utearealer. De fleste vanlige desinfeksjonsmidler har god effekt mot munnskurvvirus forutsatt at overflater som desinfiseres er grundig rengjort først. Mekanisk rengjøring, med påfølgende vask og desinfeksjon, vil derfor redusere forekomsten av virus og smitterisikoen fra miljøet betydelig.

Smitteverntiltak i besetningen

Isolering og oppfølging av sjuke dyr
For å redusere omfang og konsekvenser av et utbrudd, bør man isolere dyr med munnskurv fra resten av flokken så tidlig i forløpet som mulig. Noen ganger vil viruset ha spredt seg før sjukdom oppdages, men tiltaket vil uansett redusere smittespredningen. Dette er spesielt viktig ved utbrudd i lammingsperioden, fordi konsekvensene av et omfattende utbrudd på dette tidspunktet kan bli store.

Søyer med skurv på spenene vil ofte hindre lammene i å suge på grunn av såre spener. Slike sultne lam kan overføre munnskurv til friske søyer hvis de stjeler melk. Ved å isolere søyer og lam med munnskurv reduserer man muligheten for at nye søyer får skurv på jur og spener, og den påfølgende risikoen for jurbetennelse.

Ved å sette dyr med symptomer i egne områder reduserer man smittepresset i resten av fjøset. Isolering av sjuke dyr vil også ha en gunstig tilleggseffekt ved at man lettere kan følge med på infiserte dyr, kontrollere at disse får i seg tilstrekkelig med mat og følge med på at søyene ikke får jurbetennelse.

Ved utbrudd utenom lammingssesongen kan man tenke seg at det er gunstig om flest mulig dyr går gjennom infeksjonen på dette tidspunktet, fordi det gjør dem mindre utsatt for munnskurv i den kommende lammingssesongen. Tanken bak dette er god. Det vil kunne redusere risikoen for at søyene får skurv på jur og spener i lamminga, men man skal samtidig være klar over at etter et slikt utbrudd (symptomene kan bli mer eller mindre omfattende) vil man kunne få en betydelig mengde skorper og virus i miljøet. Dersom lammene skal gå i det samme miljøet til våren, vil de kunne bli utsatt for betydelig smittepress og sjukdomsrisiko. Det er ingen beskyttelse av lammene gjennom råmelka selv om søya har hatt munnskurv tidligere.

Søyer med skurv på spenene vil ofte hindre lammene i å suge. Lammene blir sultne og kan spre munnskurv hvis de stjeler melk fra friske søyer. Det er en av grunnene til at søyer og lam med munnskurv bør isoleres/ settes i egne binger. Foto: Grethe Ringdal.

Vask og desinfeksjon
Etter utbrudd i lammingsperioden bør fjøset vaskes og desinfiseres i løpet av sommeren for å redusere virusmengden i miljøet. Vask og desinfeksjon kan være vanskeligere å få til i forbindelse med utbrudd høst og vinter. Ved begrensede utbrudd der dyr med symptomer har blitt isolert/oppstallet i egne binger, kan det være en mulighet å vaske og desinfisere disse, eller å unngå å bruke disse bingene i lamminga.

Folk som håndterer dyr med munnskurv bør alltid bruke hansker for egen beskyttelse, men også for å unngå at man overfører viruset ved først å håndtere et lam med munnskurv og deretter gå direkte til ei frisk søye og undersøke juret.

Smitteverntiltak mellom besetninger

Unngå introduksjon i flokken
Selv om betydningen av ulike virusvarianter er uklar, kan man ikke utelukke at det har en betydning. En del besetninger opplever å få mer alvorlige utbrudd etter innkjøp av dyr, uten at man kan være sikker på sammenhengen. Har man en besetning der det ikke har vært munnskurv de siste årene, vil immuniteten hos dyra være dårlig og flokken vil være utsatt for sjukdomsutbrudd. Dersom det er nødvendig å kjøpe inn livdyr, bør man i det minste spørre selger om hvorvidt munnskurv er vanlig i besetningen, og hvordan det eventuelt arter seg. Så langt mulig bør man unngå å kjøpe dyr fra besetninger som har hatt problemer med munnskurv.

Veterinæren og andre besøkende kan ta med seg smitte fra gård til gård. Sørg derfor for at besøkende alltid bruker overtrekkstøy (støvler og kjeledress). Håndvask etter all håndtering av dyr (bruk helst hansker ved håndtering av dyr med munnskurv) og desinfeksjon av utstyr som eventuelt brukes i flere besetninger er også en selvfølge for å unngå spredning av virus mellom gårder.

Risiko og tiltak på fellesbeiter
Munnskurv-viruset overlever relativt dårlig der det er fuktig og varmt. At smitte overlever i beitene over tid er derfor lite sannsynlig. Smitte mellom besetninger via direkte eller indirekte kontakt mellom dyr er derimot en mulighet.

For å forebygge spredning av munnskurv gjelder de samme grunnleggende prinsippene som for andre smittsomme sjukdommer: man må redusere sannsynligheten for kontakt mellom dyr fra ulike besetninger. Det kan innebære tiltak som:

• Unngå samtransport
• Hver besetning slippes for seg
• Har man salteplasser/ saltsteiner er det bedre å ha mange enn få, for å hindre at dyr fra ulike besetninger trekker over større områder.
• Andre plasser der dyr fra flere besetninger erfaringsmessig samles (for eksempel ved gamle seterhus o.l.) kan man eventuelt vurdere å gjerde vekk eller finne andre tiltak som reduserer sannsynligheten for at dyr samles og oppholder seg der.
• Dyr med synlig munnskurv skiller ut mest smitte. Dyr med tydelige forandringer bør derfor holdes hjemme, både med tanke på smittespredning og av hensyn til dyret selv. Slike dyr bør ha ekstra tilsyn og oppfølging, både søyer (risiko for jurbetennelse) og lam (redusert fôropptak).
• I forbindelse med sanking og skilling bør dyra generelt oppholde seg i felles sankekveer o.l. så kort tid som mulig.

I offentlig regelverk om dyrehelse og smittsomme sjukdommer finnes det en generell bestemmelse som pålegger dyreholder et ansvar for ikke å spre smittsom sjukdom til andre besetninger. Det gjelder i prinsippet også en vanlig forekommende smittsom sjukdom som munnskurv. Man kan aldri være sikker på at en smittsom sjukdom ikke finnes i flokken, men man kan alltid gjøre tiltak for å redusere sannsynligheten for spredning til andre besetninger. Det kan man oppnå ved å følge de nevnte anbefalingene om tiltak i forbindelse med fellesbeite og ved å være bevisst ved kjøp og salg. Det er også viktig å unngå å ta med dyr med tegn på smittsom sjukdom til kåringssjå og andre dyreansamlinger, også når det "bare" er munnskurv.

Sau og geit nr. 1/2016

Av Lisbeth Hektoen, Helsetjenesten for sau - Animalia og Tore Skeidsvoll Tollersrud, Veterinærinstituttet