Parasitter hos storfe

Parasitter er organismer som lever på eller inne i en annen levende organisme, kalt en vert. De henter næring fra verten, noe som har gitt dem betegnelsen «snyltere», og kan samtidig forårsake vevsskader og sjukdom. Innvendige parasitter (endoparasitter) lever i blod, bløtvev, eller indre organer som mage, tarm, lunge eller lever. Utvendige parasitter (ektoparasitter) lever på huden og/eller i pelsen. Parasitter er svært vanlig hos storfe, men graden av smitte varierer mellom individer. I store mengder kan parasitter føre til sjukdom hos verten, og i alvorlige tilfeller dødsfall. Men som regel fører parasittinfeksjoner hos storfe i Norge til subklinisk sjukdom, der dyrene ikke viser synlige tegn på nedsatt helse. Noen individer kan likevel ha produksjonstap i form av redusert fôrutnyttelse og tilvekst, nedsatt melkeproduksjon eller fruktbarhetsproblemer. 

Flere parasitter, som kryptosporidier og noen koksidier, smitter hovedsakelig inne i fjøset, mens andre er beiteparasitter dyrene får i seg med beitegresset. Parasitter gjennomgår flere utviklingsstadier, både i eller på én eller flere verter og, med enkelte unntak også i miljøet utenfor verten. Evnen til å overleve, formere seg og fullføre livssyklusen, varierer derfor med miljøforholdene de utsettes for utenfor verten. Klima- og værforhold har stor betydning for beiteparasittene, mens oppstallingsform påvirker oppformeringen av parasitter inne i fjøset. Som med andre smittsomme sjukdommer, spiller dyretettheten en viktig rolle for hvor lett parasitter sprer seg i besetningen – jo høyere dyretetthet, desto høyere smittepress.

Hvor store utfordringer en besetning har med parasitter avhenger av hvilke typer parasitter som forekommer, hvor høyt smittepresset er, og hvor god motstandskraft dyrene har. Også innad i besetningen kan det være en svært ujevn forekomst av parasitter mellom individene. 

Forekomst av parasitter hos storfe  #

Noen parasitter finnes i stort sett alle storfebesetninger og hos alle dyr, mens andre er mindre vanlige og opptrer mer sporadisk. For parasitter som gir problemer i inneperioden, er høy forekomst i en besetning ofte koblet sammen med ugunstige oppstallingsforhold, eventuelt i tillegg til utilstrekkelig ernæring. For beiteparasittene har klima- og værforhold, framfor alt fuktighet og temperatur, stor betydning for hvor raskt egg og larver kan utvikle seg i beitet i sommerhalvåret og overleve vinteren på beitet. Utviklingen går langsomt eller stopper opp når døgnmiddeltemperaturen er under 6 °C (10°C for store leverikter) eller i overkant av 30°C, og går hurtigst ved temperaturer mellom 10 og 25 grader.

I fuktige regioner med gjennomsnittstemperaturer innenfor dette intervallet over lengre perioder, kan parasittene fullføre flere livssykluser per beitesesong, noe som øker smittepresset og risikoen for sjukdom. Disse forholdene gjør at forekomsten av parasitter varierer mellom ulike områder i landet. I tillegg vil driftsforhold på de forskjellige gårdsbrukene, framfor alt beitebruk, føre til at problemene med parasitter varierer mellom besetninger, også i samme geografiske område.

Innvendige parasitter  #

Flere typer innvendige parasitter kan gi sjukdom hos storfe i hele Norge, spesielt hos kalver og ungdyr. De viktigste gruppene er gastrointestinale nematoder/rundorm, kryptosporidier og koksidier. Disse kan forårsake diaré og redusert tilvekst hos kalver og førsteårsbeitende storfe, og i alvorlige tilfeller dødsfall. Hos voksne dyr kan de føre til redusert fôrutnyttelse og nedsatt produksjon, med påfølgende økonomisk tap. De fleste rundormer smitter kun i beiteperioden ved at storfe får i seg parasittlarver med gresset. Rundormartene som har størst betydning er løpeormen Ostertagia ostertagi og tynntarmsormen Cooperia oncophora. Koksidiene kan smitte både inne i fjøset og ute på beite, mens kryptosporidier først og fremst er et problem inne i fjøset. Den store leverikten Fasciola hepatica finnes hovedsakelig på fuktige beiter i kystnære strøk og i lavlandet på Sørvestlandet samt enkelte andre steder der forholdene er gunstige for parasitten. Bendelorm, lungeorm og små leverikter finnes over hele landet, men forårsaker sjelden sjukdom hos storfe.

Utvendige parasitter  #

De utvendige parasittene av størst betydning for storfe er lus, haleskabb og flått. Pelslus er den vanligste utvendige parasitten i innefôringsperioden. Både lus og skabb smitter i hovedsak innendørs gjennom direkte kontakt mellom dyr. Parasittenes aktivitet gir hudirritasjon, og dyrene kan også utvikle allergiske reaksjoner eller sekundære bakterieinfeksjoner. I sommerhalvåret kan flått, knott, mygg og fluer være svært plagsomme. Flere av disse kan dessuten overføre sjukdommer. For eksempel fungerer sviknott som vektor for blåtunge-viruset, mens flått kan overføre parasitten som forårsaker babesiose («blodpiss»). Vanlig stikkflue kan også være en mekanisk smittebærer og spre bakterier som gir mastitt mellom kyr.

Immunitet mot parasitter #

Dyrets motstandskraft mot parasitter er kompleks. Når storfe blir eksponert for innvendige parasitter, reagerer kroppen blant annet med å produsere antistoffer. Disse binder seg spesifikt til parasittens antigener og hjelper immunforsvaret med å oppdage og fjerne parasittene. De ulike parasittene stimulerer utvikling av immunitet i varierende grad. Storfe utvikler for eksempel rask og effektiv immunitet mot koksidier, mens det kan ta opptil to år før immuniteten mot løpeorm er fullt utviklet. Derfor er det ofte den første beitesesongen som gir de største parasittproblemene.

Friske voksne dyr har som regel opp arbeidet seg solid immunitet mot de fleste innvendige parasittene. Dette gjør at de sjelden blir klinisk syke og at ytelsen påvirkes i mindre grad sammenliknet med førsteårsbeitende storfe. I tillegg vil immuniteten føre til at færre larver utvikles til voksne para sitter i dyret, noe som igjen gir lavere utskillelse av egg i avføringen. Dermed bidrar voksne storfe i mindre grad til smittepresset på beitene. Men selv om eggutskillelsen er lav, kan det totale antallet egg som skilles ut fortsatt være betydelig Dette gjør at voksne dyr fremdeles kan fungere som smitte reservoarer og bidra til å opprettholde parasittens livssyklus i besetningen.

Mot enkelte parasitter, som den store leverikten, utvikles det en mangelfull immunitet, noe som gjør at også voksne storfe kan bli påvirket av en infeksjon. Det samme gjelder for utvendige parasitter som lus, der en begrenset immunrespons gjør at også voksne dyr får plager.

Diagnostikk, behandling og forebygging av parasitter #

For å kunne håndtere parasittinfeksjoner på best mulig måte må man vite hvilke parasitter man har, og hvor stort smittepress de utgjør. I tillegg kan diagnostikk gi informasjon om det er nødvendig å iverksette tiltak for å kontrollere infeksjoner, som behandling med parasittmidler eller forebyggende tiltak på beite eller mot  encellede parasitter i fjøset.