Forebyggende tiltak mot beiteparasitter hos storfe

Parasitter finnes i alle storfebesetninger, og for de aller fleste parasittarter er det ikke mulig å utrydde dem fra besetningen. I stedet bør det iverksettes tiltak for å begrense smittepresset fra parasitter for å motvirke sjukdom, redusert velferd og produksjonstap. Et annet overordnet mål med parasittkontroll er å legge til rette for at dyrene, gjennom kontrollert eksponering for parasitter, utvikler god immunitet som gir økt motstandskraft mot fremtidige infeksjoner.

Beitetiltak som reduserer smittepress  #

Hvordan den enkelte besetning best kan bruke beitene de har til rådighet vil variere med arealtilgang, driftsopplegg samt omfang av eventuelle parasittproblemer i besetningen. Selv på begrensede arealer kan parasittbelastningen reduseres ved å benytte forskjellige beitetiltak i ulike deler av sesongen. En oversikt over hvilke beiter man har til rådighet, og hvordan disse har blitt brukt de siste årene er nyttig informasjon ved planleggingen av årets beitesesong. Nedlagte gårdsbruk kan gi tilgang til nye arealer, og samarbeid med nærliggende gårdsbruk om bytte eller lån av beiter kan bidra til en beitepraksis med redusert smittepress. 

Tilpass antall dyr til areal og plantetilvekst på beitet #

Ved høy dyretetthet og dårlig næringstilgang vil dyrene beite tettere opp mot avføringen der det er flest parasittlarver. Dyretettheten kan reduseres ved å øke arealet, for eksempel ved å ta i bruk arealer som kan slås, utmark o.l. eller ved å redusere antall dyr på eksisterende areal. Næringstilgangen i beitene kan opprett holdes ved gjødsling, og ved å dele av beitene slik at bare deler av beitet tas i bruk om gangen. Da vil en sikre riktig graslengde og mengde, og unngå at beitekvaliteten blir dårlig pga. vrakgras. De fleste parasittlarver krabber kun 2-3 cm opp fra bakken. Kort gress vil derfor utsette dyrene for flere infektive larver. 

Beiterotasjon #

Utover i beitesesongen vil smittepresset øke. Det er derfor gunstig å skifte mellom flere beiter slik at dyrene blir tilbudt nye beiter med lavere smittebelasting. Faktorer som dyretetthet, næringstilgang, vertsdyrets alder og parasittbelastning, og ikke minst klima vil påvirke hva som er rett tidspunkt for beiteskifte. Generelt vil skifte av beite hver tredje uke fungere godt, både med tanke på å tilby storfe bedre beitekvalitet og parasittenes livssyklus. Det kreves relativt store beitearealer for å gjennomføre skifte av beite gjennom hele sesongen uten at dyra returnerer til det samme beitet. Det bør tilrettelegges for at det går lengst mulig tid (minst 6 uker) før dyrene vender tilbake til beiter som allerede er brukt tidligere i sesongen.

Ikke bruke samme beiter hvert år #

Dersom man har mulighet, bør man bruke beitene til noe annet enn beite for storfe en sesong. De kan eventuelt slås, eller benyttes som beite for andre dyrearter. Dette vil føre til en reduksjon av frittlevende parasittstadier i beitet. 

Varier beite til førsteårsbeitende dyr #

Førsteårsbeitende storfe skiller ut mest smitte og vil derfor i større grad smitte ned beiter enn voksne storfe. Samtidig er disse dyrene mest mottakelige for infeksjon. Beiter for førsteårsbeitende bør derfor varieres mellom hvert år for å unngå stort smittepress for både gastrointestinale nematoder og beitekoksidiose. 

Utsett beiteslippet #

De overvintrende rundorm-larvene vil ved høyere temperaturer forbruke opplagsnæringen sin og gradvis dø ut på beitet. Dette skjer i slutten av juni eller tidlig juli avhengig av hvor i landet beitet befinner seg. Seint beiteslipp på beiter som ble brukt året før er derfor et tiltak for å redusere risiko for infeksjon med rundorm, og kan vurderes for førsteårsbeitende storfe

Bruk av utmarksbeite #

På de fleste utmarksbeiter er som regel arealet såpass stort at smittebelastningen blir liten. Dersom man har mulighet til å flytte dyra på utmarksbeite i midten av juli vil man slippe unna den nye larvegenerasjonen av rundorm. Det er også mindre flått eller store leverikter på fjellbeite i de deler av landet der det er aktuelt.

Sambeiting av førsteårsbeitende kalv og ungdyr med voksne kyr  #

Voksne dyr har opparbeidet seg immunitet, og skiller ut færre parasittegg på beitet. Dette kan bidra til en «uttynnings- effekt» ved at de spiser en stor andel av parasittlarvene på beitet, men skiller ut færre parasitt egg. Et unntak gjelder for besetninger med problemer med lungeorm, hvor det er de voksne dyrene som er smittekilde for førsteårsbeitende storfe. 

Sambeiting og vekselbeiting med småfe eller hest #

Da de ulike beitedyrene stort sett infiseres av forskjellige parasittarter, vil dette redusere smittepresset. Unntaket er ved problemer med store leverikter, der småfe bidrar til utsmitting av beitene. 

Beitepussing #

Beitepussing kan bryte opp kuruker og eksponere larver for sollys og tørke, noe som reduserer overlevelsen på beitet. Det kan være gunstig dersom dyrene skal beite samme areal flere ganger gjennom beitesesongen. 

Jordbearbeiding av beite #

Parasittene i beitet vil i stor grad bli utilgjengelige for beitende dyr ved pløying. Jordbearbeiding hvert andre eller tredje år er effektivt for å redusere parasitt smitte på arealer som brukes intensivt til beite.

Fôringsplass og drikkeplass på beite #

Mye tråkk og avføring rundt disse stedene på beite kan føre til høyt smittepress. Fôrings- og drikkeplasser bør derfor flyttes med jevne mellomrom, eller man kan ha flere vanningspunkter på beitet om mulig.

Innsetting av dyr #

Tidlig innsett kan være et aktuelt tiltak ved store parasittproblemer, men først etter at andre tiltak er forsøkt og mosjonskravet er oppfylt.

Tiltak i besetninger med store leverikter  #

Da den store leverikten trenger en snegle for å fullføre livssyklusen sin, forekommer ikke smitte der denne sneglen ikke finnes. Sneglene liker seg i myrområder og små stillestående vann på beitet. Kjemisk bekjempelse av sneglen er av miljøhensyn ikke aktuelt. Tiltakene går derfor ut på å begrense eller avgrense tilgangen til disse områdene: 

• Grøfting og drenering av de våte områdene hvis dette er mulig 
• Inngjerding av de mest utsatte områdene 
• Hindre vannansamlinger som kan dannes av dype hjulspor og opptråkking fra dyr 
• Unngå bruk av risikoområder når smitterisikoen er størst på sensommer og høst 
• Eventuelle fôringsplasser plasseres på drenert område