Den store leverikten (Fasciola hepatica)

Forekomst #

På grunn av krav til relativt varme og fuktige klimatiske forhold, finnes Fasciola hepatica hovedsakelig i kystnære strøk og lavlandet på Sørvestlandet. Hos storfe gir infeksjoner som regel ingen synlige kliniske tegn, men mildere sjukdom kan opptre i vintermånedene. Forekomsten av smitte i Norge kan være økende i takt med endrede klimatiske forhold, noe som også kan medføre mer alvorlig klinisk sjukdom.

#

BIlde av leverikten — Voksne stadier av den store leverikten er bladformet, gråbrun, 18-50 mm lang og 7-14 mm bred. Foto: Caroline Nedrelid

Livssyklus #

Store leverikter har en indirekte livssyklus, som betyr at deler av utviklingen skjer i en mellomvert. I Europa er dette hovedsakelig sumpdamsnegle (Galba truncatula). Sneglen trives på fuktige beiter der den lever i stillestående vanndammer, grøfter, hjulspor og lignende. Dyr blir ikke smittet så lenge sneglen ikke er til stede. Da både utvikling i sneglen og andre stadier i livssyklusen forutsetter temperaturer over 10°C og fuktige omgivelser, har F. hepatica en sterkt regional forekomst.

Hovedvertene blir smittet i beitesesongen. De unge iktelarvene penetrerer tarmen, før de borer seg gjennom leveren. De voksne leveriktene lever i gallegangene. Egg skilles ut periodisk i vertsdyrets avføring i takt med den ujevne tømmingen til galleblæra. I vann utvikler eggene seg over 1-2 uker og deretter klekkes det ut et miracidium som lokaliserer og trenger inn i en snegle. Inne i sneglen kan det fra kun ett miracidium skilles ut en stor mengde cercarier. Disse vil svømme til planter hvor de klebrer seg fast, og kapsler seg om til et infektivt metacercarium som har evnen til å smitte hovedvertene. Utover beitesesongen vil smittemengden i beitet øke og gi høyt smittepress sensommer og høst.

Livssyklusfigur av den store leverikten — Livssyklusen til Fasciola hepatica. Figuren er laget av Tonje Opsal og Philip Abramowski.

Metacercarier og egg har trolig ikke evne til å overleve vinteren på beite under norske forhold. Smitten opprettholdes hovedsakelig gjennom voksne, tidligere smittede dyr som skiller ut egg i beitet (inkludert viltlevende hjortedyr), og via snegler som fungerer som mellomverter. Selv om utviklingen i sneglen stopper opp under 10°C, kan den starte opp når temperaturen stiger igjen.

Kliniske tegn #

De unge iktelarvene som vandrer i leveren lager skader i levervevet som medfører blødninger, tap av proteiner og arrdannelser. Den påfølgende svekkede leverfunksjonen, samt voksne ikter som suger blod i gallegangene, forårsaker de kliniske tegnene hos storfe. Fasciolose hos storfe arter seg vanligvis kronisk uten synlige tegn til sjukdom. Noen dyr kan utvikle kliniske avvik vinterstid med nedsatt matlyst, vekttap og mild anemi. Dette skjer hoved- sakelig hos førsteårsbeitende storfe. Besetningen kan oppleve produksjonstap gjennom nedsatt melkeytelse, fruktbarhetsrelaterte problemer som forlenget kalvingsintervall, samt redusert tilvekst og slaktevekt. Akutte forløp kan gi alvorlig sjukdom og dødsfall grunnet massive leverskader og blodtap, men forekommer som regel kun om høsten hos småfe.

Immunitet #

Storfe har en naturlig, biologisk motstandskraft mot infeksjon med store leverikter. Dette skyldes blant annet at de har en relativt stor og fibrøs lever, som gjør at de påvirkes i mindre grad av en infeksjon enn småfe. Storfe utvikler også antistoffer, som til en viss grad beskytter mot ny infeksjon og alvorlig sjukdom. Immuniteten er ikke fullstendig, noe som gjør at også eldre tidligere eksponerte dyr er sårbare for smitte. De store leveriktene har evnen til å omgå immun systemet, noe som gjør at parasittene kan leve i dyret i opptil 2 år. Dette fører også til langvarig produksjon av antistoffer, som må tas hensyn til ved bruk av antistofftester for diagnostikk.

Diagnostikk #

Avføringsprøver. På grunn av lang prepatensperiode kan prøveresultatet undervurdere smittepresset hvis prøvetaking ble utført mindre enn 12 uker etter innsett. Ujevn utskillelse av ikteegg gjør også diagnostikken utfordrende. For en besetningsdiagnose utføres det vanligvis en samle prøve fra flere dyr. For diagnostikk på individuelle dyr bør det samles opp avføring over en periode på 3 dager. Undersøkelse for ikteegg krever egne metoder, da eggene er relativt tunge. Analysen må bestilles som en tilleggsundersøkelse da det ikke inngår i standardundersøkelsen på laboratoriene.

Tilbakemelding fra slakteri (USR). Funn forenlig med store leverikter blir registrert i utvidet sjukdomsregistrering fra slakteriet. Dette blir opplyst til produsenten ved avregning slakt.

Nærbilde av lever med fortykkede galleganger — Den store leverikten kan forårsake fortykkede galleganger i leveren. Foto: Tonje Opsal.

Obduksjon. Galleblæren kan være forstørret og inneholde ikter. På leverens snittflate kan gallegangene ses tydelig med bindevevs fortykket lys gulhvit vegg. Ikter kan presses frem fra utvidede gallagangslumen.

ELISA-tester. Mengden antistoff mot F. hepatica kan måles i blod, individuelle melkeprøver eller tankmelkprøver. Dette gir et mål på eksponering for store leverikter.

Utredning av en besetning for smittepress for leverikter #

Ved bruk av ELISA test på tankmelk (bør tas minst 6 uker etter innsett) kan man få et mål på besetningens eksponering for store leverikter.
Tilbakemelding fra slakt kan også brukes for å vurdere omfanget. Disse USR-registreringene bør vurderes over tid for å gi et best mulig bilde av smitteomfanget.
Dersom disse metodene indikerer en høy eksponering kan det utføres
- Individuelle ELISA tester: Kan brukes for å identifisere hvilke dyr som har en høy eksponering og kan være aktuelle kandidater for behandling.
- Samleprøver av avføring av en gruppe: Prøver av for eksempel dyr som har gått på et spesifikt beite, eller kyr i førstelaktasjon kan brukes til å avgjøre hvilke beiter som bør unngås eller hvilke dyr som bør behandles. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at slike tester kan undervurdere eksponeringen de første 3 månedene etter innsett.
- Testresultater bør vurderes sammen med kliniske funn: Nedgang i hold og mild anemi vintertid, samt reduksjon i melkeytelse og nedsatt fruktbarhet kan tyde på at dyret er påvirket av en høy byrde av leverikter.

Forebygging #

I beiteområder med høy eksponering for store leverikter, bør beitetiltak gjennomføres. Disse tiltakene går hovedsakelig ut på å bryte smittekjeden ved å redusere kontaktpunkter med sneglehabitat. Av miljøhensyn er kjemisk bekjempelse av snegler ikke mulig.

De mest utsatte områdene, som myr og stillestående vann bør gjerdes av eller unngås på andre måter, for eksempel ved bruk av virtuelle gjerder.
De våte områdene kan grøftes eller dreneres hvis dette er mulig. Det er også viktig å hindre vannansamlinger som kan komme av dype hjulspor og opptråkkede områder.
Risikobeiter bør ikke brukes når smittepresset i beitet er størst; sensommer og høst.
Fôringsplasser bør plasseres på drenert område, eventuelt flyttes i løpet av beitesesongen.
Unngå sambeiting med sau hvis det er problemer med store leverikter i besetningen.

Hva har klima å si for forekomsten av leverikter på beitet? #

Regioner med problemer med store leverikter er områder der parasitten har mulighet til å fullføre sin livssyklus i løpet av en sesong. Tørt og varmt vær i løpet av vår- og sommersesongen reduserer sjansene for at den store leverikten fullfører sin livssyklus på beitet. I motsetning vil vedvarende fuktige forhold akselerere utviklingen av leverikter til en ny generasjon.

Klimaendringer med villere og våtere vær og hyppigere forekomst av flom vil trolig øke utbredelsen i fremtiden. Mildere vintre øker muligheten for overvintring av parasitten på beitet, og mengde snegler som overlever til neste sesong.

Behandling #

Ulike preparater kan benyttes. Disse har varierende effekt mot de forskjellige utviklingsstadiene til parasitten. På grunn av lang tilbakeholdelsestid på slakt og melk for enkelte preparater er det mest gunstig å behandle sinkyr eller kviger. Behandling gjennomføres etter beitesesongen for å motvirke sjukdom gjennom vinteren og redusere smittepress ved neste beitesesong.

Aktuelle parasittmidler #

Albendazol og oksyklozanid har effekt mot voksne stadier av F. hepatica fra omtrent 10 uker etter smitteopptak. På høsten vil det fremdeles være mange juvenile ikter som vandrer i leveren, og behandling med disse preparatene vil ikke være effektiv mot dem. Det er derfor aktuelt å behandle etter nyttår for å sikre at det kun finnes voksne ikter i dyrene.

Et medikament som har effekt mot både voksne og unge ikter er triklabendazol, som må tas inn på godkjenningsfritak. Medikamentet fungerer på ikter fra 2 uker etter smitteinntak, og er derfor anbefalt fra 2 uker etter endt beitesesong. Dette preparatet er det mest aktuelt å bruke om man har behov for å behandle dyrene før nyttår. Kyr som produserer melk til konsum kan ikke behandles. Preparater med triklabendazol har også lang slaktefrist og må gis i god tid før kalving.

Klosantel har effekt mot store leverikter fra 7 uker etter smitteopptak. Per nå er virkestoffet kun tilgjengelig i et kombinasjonspreparat med ivermektin (Closamectin påhellingsvæske®). Bruk av kombinasjonspreparater med et bredt spektrum kan føre til unødvendig forbruk av parasittmidler, økt risiko for utvikling av resistens samt uheldige miljøpåvirkninger. Bruken bør derfor begrenses.

Rutiner ved innkjøp av dyr fra områder med kjent eksponering for leverikter #

Innkjøp av dyr fra besetninger med høy forekomst av fasciolose medfører risiko for å introdusere smitte dersom klimatiske forhold i den «nye» besetningen ligger til rette for at parasitten kan etablere seg. I slike tilfeller bør det tas forholdsregler:

Ved risiko for smitteintroduksjon bør innkjøpte dyr settes i karantene, enten innendørs eller på et sneglefritt beiteområde.
Det bør tas avføringsprøver av de innkjøpte dyrene. Ved positivt resultat bør dyrene behandles i karantenen. Vær oppmerksom på at nysmittede dyr med kun juvenile ikter ikke vil gi positivt prøvesvar.
Innkjøp fra risikobesetninger bør fortrinnsvis skje i etterkant av beitesesongen. Innkjøp på etterjulsvinteren er særlig gunstig, da det gir mulighet for påvisning av store leverikter i avføring, samt behandling med preparater som albendazol, som kan brukes til melke- produserende dyr.
Dersom storfe kjøpes fra besetninger med høy forekomst av leverikter, og introduseres på beite på sensommer eller høst, bør de behandles med triklabendazol.

Dårlig effekt av behandling #

Enkelte besetninger kan oppleve at det oppstår problemer grunnet fasciolose selv om dyra har blitt behandlet. I slike tilfeller må en prøve å finne årsaken:

Underdosering, feil oppbevaring eller parasittmiddel som har gått ut på dato.
Redusert effekt av behandlingen pga. leverskader.
Virkestoffet har ikke hatt effekt på alle aktuelle stadier av ikter i det behandlede dyret. (mest aktuelt ved bruk av albendazol/ oxyklozanid og mange juvenile ikter i leveren).
Andre dyrearter som sau og ville hjortedyr kan ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene. Sambeitende sau og storfe bør vurderes samlet i behandlingsopplegget.

Selv om det ikke er påvist resistens hos store leverikter i Norge, bør det tas i betraktning. Unødvendig behandling skal unngås.

Nyslått gress må ensileres uten lufttilgang for å fjerne smitte for store leverikter Dyr kan bli smittet på fjøset ved å spise nyslått gress fra beite med smitte. De infektive metacercariaene vil ikke overleve i silo under anaerobe forhold, men vil dø innen 2 uker. Dersom det ensileres med noe tilgang på luft, kan noen metacercarier overleve behandlingen. Det er derfor viktig å ensilere under optimale forhold med tanke på oksygentilgang dersom det høstes fra risikobeiter.