Den store leverikten

Livssyklus og smitte #

Den store leverikta (Fasciola hepatica) har en livssyklus som er avhengig av fuktighet, temperatur over 10 °C og sumpsneglen Galba truncatula. Derfor forekommer sykdommen særlig i områder med fuktige beiter og lang beitesesong, som langs kysten og i lavlandet i Sør-Norge.

De voksne iktene lever i gallegangene i leveren hos sau og andre drøvtyggere, og skiller ut egg som følger avføringen ut på beitet. Eggene klekker i fuktige områder, og larvene må gjennomføre deler av utviklingen i sneglen Galba truncatula, som trives i dammer, grøfter, hjulspor og andre fuktige områder. Etter oppformering i sneglen skilles smittsomme larver (metacercarier) ut og fester seg på gras som sauen spiser.

Utviklingen fra egg til smittsom larve tar minst 2 måneder, ofte lenger ved lave temperaturer. Hele livssyklusen tar normalt minst 17–18 uker.

Sauen blir smittet ved opptak av metacercarier på beite. Smittepresset er vanligvis størst sensommer og høst. Deretter vandrer unge ikter i levervevet i 6–7 uker før de etablerer seg i gallegangene som voksne, eggproduserende ikter. Voksne sauer utvikler liten immunitet mot leverikter, og iktene kan derfor leve i mange år i ubehandlede dyr.

Utskilling av egg fra ubehandlede søyer om våren er den viktigste smittekilden på beitene. Også storfe og ville hjortedyr kan være smittebærere og bidra til å opprettholde smitten.

Sjukdom opptrer oftest fra høsten og utover vinteren. De fleste tilfeller i Norge er kroniske og opptrer etter nyttår, mens akutte utbrudd vanligvis sees fra september til november. Sjukdom i sommerperioden er sjelden.

Symptomer #

Både lam og voksne sauer kan bli syke. Sykdomsbildet avhenger av hvor mange iktelarver dyra får i seg.

De unge iktene er mest skadelige fordi de vandrer i levervevet og forårsaker blødninger, betennelse og arrdannelse. Iktene suger også blod og fører til proteintap som kan svekke leverfunksjonen.

Akutt sjukdom #

Ved stort smitteopptak over kort tid kan det oppstå alvorlig akutt sjukdom 2–6 uker etter smitte. Dette sees hovedsakelig fra september til november.

Dyra kan få:

• nedsatt appetitt
• slapphet
• buksmerter
• pustevansker
• bleike slimhinner

Mange dyr dør i løpet av få dager, og enkelte kan finnes døde uten forutgående sykdomstegn.

Subakutt sjukdom #

Ved moderat smitteopptak utvikles sykdommen langsommere.

Typiske tegn er:

• vekttap
• bleike slimhinner
• lavt proteinnivå i blodet

Denne formen sees vanligst i perioden oktober til desember.

Kronisk sjukdom #

Kronisk leveriktesjukdom er den vanligste formen i Norge og opptrer vanligvis fra juletider og utover vinteren og våren.

Typiske symptomer er:

• avmagring
• slapphet
• bleike slimhinner
• væskeansamling (ødem) under haka
• nedsatt tilvekst
• dødsfall i alvorlige tilfeller

Rundormen Haemonchus contortus kan gi mange av de samme symptomene.

Diagnostikk #

Diagnosen stilles som regel på grunnlag av flere opplysninger samlet.

Tilbakemelding fra slakteri #

Funn av store leverikter eller kassasjon av lever ved slakting gir viktig informasjon om smitte i besetningen.

Klinisk undersøkelse #

Typiske funn er:

• dårlig hold
• bleike slimhinner
• ødem under haka

I risikobesetninger bør dyrene følges tett gjennom høst og vinter.

Obduksjon #

Ved obduksjon kan man påvise voksne ikter eller typiske leverforandringer. Ikter finnes ofte i galleganger og galleblære.

Avføringsprøver #

Avføringsprøver er mest aktuelle ved kronisk sykdom. Det tar minst 10–12 uker fra smitteopptak til egg kan påvises i avføringen.

Fordi eggutskillelsen varierer over tid, anbefales prøver fra flere dyr eller samleprøver over flere dager. Undersøkelse for leverikter må bestilles særskilt ved innsending.

Blodprøver #

Blodprøver kan vise tegn på leverskade, men resultatene er uspesifikke og bør ikke brukes alene. Antistofftester finnes, men brukes foreløpig lite i Norge.

Forebygging

God forebygging handler om å redusere både sneglebestanden og dyrenes eksponering for smitte.

Tiltak i beitene #

• grøfte og drenere våte områder
• unngå vannansamlinger og dype hjulspor
• hindre opptråkking, særlig fra storfe
• gjerde vekk myrområder og stillestående vann
• unngå risikobeiter sensommer og høst
• plassere fôringsplasser på tørre og drenerte områder

Kjemisk bekjempelse av snegler er ikke aktuelt av miljøhensyn.

Behandling i innefôringsperioden #

Forebyggende behandling av livdyr i inneperioden er et av de viktigste tiltakene. Behandling fjerner voksne eggproduserende ikter, reduserer sjukdomsrisiko gjennom vinteren og begrenser smitte til neste beitesesong.

Bruk av parasittmidler #

Parasittmidler bør bare brukes i besetninger som har problemer med leverikter.

Albendazol (Valbazen®) #

Valbazen® er det eneste registrerte preparatet mot leverikter i Norge. Det virker kun på voksne ikter, fra omtrent 10 uker etter smitteopptak.

Behandling med albendazol bør derfor gjennomføres minst 10 uker etter innsett.

Triclabendazol (Fasinex®) #

Triclabendazol virker både på unge og voksne ikter og kan brukes allerede fra 1–2 uker etter smitteopptak. Middelet må skaffes på godkjenningsfritak og har lang tilbakeholdelsestid for slakt.

Fasinex® er spesielt aktuelt:

• ved akutt leveriktesjukdom
• ved behandling tidlig i inneperioden
• ved behandling av innkjøpte dyr fra besetninger med kjent leverikteproblem

Behandling ved sjukdom i beiteperioden #

Ved sykdom i beitesesongen må dyra behandles med Triclabendazol (Fasinex®) fordi unge ikter er årsaken til sykdommen.

Samtidig bør dyra flyttes til beiter med lavere smittepress.

Det er viktig å være klar over at svært hardt angrepne dyr kan dø selv om de blir behandlet, fordi leverskadene allerede er omfattende.

Dårlig effekt av behandling og resistens

Hvis sykdom oppstår til tross for behandling, kan årsaken være:

• underdosering
• feil oppbevaring av preparatet
• utgått preparat
• alvorlige leverskader hos dyret
• at preparatet ikke virker på alle utviklingsstadier
• nytt smitteopptak etter behandling
• vedvarende smitte fra storfe eller hjortedyr på beitene

Det er foreløpig ikke påvist resistens mot leveriktemidler i Norge, men resistens mot Triclabendazol er dokumentert i andre land.

Riktig bruk av parasittmidler er derfor viktig: Behandle bare når det er nødvendig, kombiner med beitetiltak og gi riktig dose til riktig tid.