Gastrointestinale nematoder hos storfe (rundorm)

Forekomst  #

Gastrointestinale nematoder hos storfe er hårtynne rundormer på en snau centimeter som lever i mage og tarmkanalen. Disse beiteparasittene er utbredt hos storfe over hele landet, men smittepresset påvirkes i stor grad av klima og værforhold. Høy temperatur og rikelig nedbør gir gunstige forhold for parasittenes utvikling og overlevelse, og derfor antas det at problemene er størst på Vestlandet og i lavlandsområder i Sør-Norge. Beitepraksis har stor innvirkning på smittepresset i de enkelte besetningene. Løpeormen Ostertagia ostertagi regnes som mest sjukdomsfremkallende, og forårsaker sjukdommen ostertagiose. Det forekommer ofte en blandingsinfeksjon med tynntarmsormen Cooperia oncophora, som forverrer sjukdomsforløpet.  Disse rundormene har liten betydning hos andre arter.

Livssyklus  #

Egg fra voksne O. ostertagi skilles ut med avføring ①. Inne i kuruka foregår videre utvikling gjennom 3 larvestadier, og den infektive larven L3 entrer gresset ②. Vertsdyret får i seg disse larvene ved beiting ③, og larvene utvikler seg videre i kjertlene i løpen ④. Omtrent 17 dager etter inntak som infektive L3-larver bryter parasittene ut av løpekjertlene, utvikler seg til kjønnsmodne voksne ormer og formerer seg i løpen. Egg skilles ut med avføringen. Prepatenstiden er ca 21 dager. I noen tilfeller, fremfor alt når larvene på beitet utsettes for synkende temperatur på høsten, kan noen av larvene gå i «hypobiose» i løpekjertlene⑤. Dette er en dvaletilstand der larvenes utvikling stopper opp, før larvene gjenopptar utviklingen til kjønnsmodne larver på senvinteren eller vårparten. Livssyklusen til C. oncophora er i prinsippene lik, men disse etablerer seg i tynntarmen. 

O. ostertagi og C. oncoophora kan overvintre i beitet, noe som medvirker til at beitebruken i den enkelte besetning har stor betydning for smittebelastningen. Utover beitesesongen vil beitet gradvis bli nedsmittet med nye generasjoner larver, som gir et stadig økende smittepress.

 I milde, tempererte klima som det norske, er smittebelastningen på beite høyest fra midten av juli og utover sensommeren. Ettersom temperaturen stiger utover i sesongen, vil det også gå raskere for eggene å utvikle seg til nye infektive larver. Dette er bakgrunnen for anbefalingen om å flytte dyrene til nye beiter fra midten av juli. Produksjon av antistoffer skjer i ukene etter smitte, og kan vedvare i flere måneder. For å vurdere hvordan smittepresset har vært i beitesesongen kan antistoffnivå i melk analyseres, helst rundt oktober

Kliniske tegn  #

Sjukdom kan oppstå allerede 3–4 uker etter beiteslipp hos førsteårsbeitende storfe, men forekommer vanligvis senere på sommeren. Nedsatt appetitt og malabsorpsjon i tarmen fører til redusert fôropptak, og dyrene kan få diaré. I tilfeller med høyt smittepress kan det utvikle seg til kraftig, vandig diaré, med påfølgende dehydrering. Dødsfall er sjelden. Mer typisk fører infeksjonen til at dyrene får et utrivelig preg og gradvis redusert tilvekst gjennom beitesesongen. Voksne dyr kan få redusert melkeytelse og vekttap.

Immunitet  #

I løpet av de første månedene i den første beitesesongen utvikler dyrene gradvis immunitet. Selv om denne immuniteten ikke er fullstendig, fører den til at larvenes utvikling i vertsdyret hemmes, og at utskillelsen av egg reduseres. Immunitet mot C. oncophora utvikles raskere enn mot O.ostertagi. Det tar vanligvis to beitesesonger før immunitet mot O. ostertagi er fullt utviklet, og selv da kan høy parasittbelastning føre til produksjonstap hos voksne storfe.

Kalver som slippes sent på beite i sin første beitesesong rekker ofte ikke å utvikle tilstrekkelig immunitet til å håndtere infeksjonspresset i den påfølgende beitesesongen. Dette er viktig å ta hensyn til når disse dyrene er andreårsbeitende. Økt tilsyn på beite, og eventuelt behandling ved utvikling av sjukdom kan være nødvendig. Kalver født om våren som dier mor på beitet, eksponeres gradvis for rundorm i takt med at de spiser en økende andel gras utover beitesesongen. Denne gradvise eksponering bidrar vanligvis til utvikling av god immunitet uten at det oppstår diaré eller kliniske sjukdomstegn. Disse individene vil som hovedregel ikke ha behov for parasittbehandling. Diende kalver som er eldre når de slippes på beite, drikker mindre melk og beiter desto mer. De eksponeres derfor i større grad for parasitter og har økt risiko for smitte. Kjøttfekalver er dessuten ofte lengre på beite enn kalver fra melkeproduksjon, og vil i større grad utsettes for den andre larve-generasjonen. Dette kan inntreffe samtidig med avvenning, noe som øker risikoen for sjukdom.

Diagnostikk  #

Avføringsprøver. Undersøkelse for egg fra gastrointestinale nematoder er en del av standard undersøkelsen ved innsending av avføringsprøver, og resultatene angis som strongylide-egg i EPG. Prøvetaking bør utføres fra 4-8 uker ut i beiteperioden, og for en besetningsdiagnose bør det tas prøver fra minst 5 dyr. 

Obduksjon. Ved makroskopisk undersøkelse av løpen kan en se rundormene med det blotte øyet som 6 – 9 mm trådformede larver. Akutte forandringer som fortykket ødematøs slimhinne, og eventuelt små blødninger der rundormen har spist kan også ses. Ved mer kroniske forandringer kan det utvikles en fortykket slimhinne, og affiserte løpekjertler ses som 4-5 mm store, lyse gulgrå knuter i slimhinnen, ofte med et lite krater sentralt der den voksne ormen har trengt ut. Dette er mest markert i fundus-regionen, men kan oppstå i hele løpeslimhinnen. Lesjonene er spesifikke for O. ostertagi infeksjoner og er synlige i opptil 3 måneder. Ostertagiose kan også føre til at pH i løpen øker til over 4,5 (kan sjekkes med pH papir), og hypoproteinemi kan gi væskelekkasje til kroppshulene. 

Pepsinogen i blod. Høyt pepsinogen-nivå i blodet er ansett som en pålitelig og spesifikk diagnose for ostertagiose hos førsteårsbeitende storfe. Prøven tas innen en uke etter innsett fra beitet. Denne undersøkelsen er ikke tilgjengelig i Norge per i dag. 

Antistofftester. Tankmelk kan testes for antistoffer mot O. ostertagi ved TINE Mastitt laboratoriet i Molde.

Differensialdiagnoser  #

Utrivelige dyr med dårlig tilvekst kan ha mange årsaker. Løs avføring og dårlig tilvekst i beitesesongen kan skyldes fôringsfaktorer. Sjukdom forårsaket av rundorm kan ligne på beitekoksidiose, men ved beitekoksidiose oppstår diaré tidligere i beitesesongen.

Forebygging  #

Forebygging ved systematisk beitebruk er det viktigste forebyggende tiltaket for å redusere smittepresset. Forebygging ved bruk av parasittmidler er beskrevet i neste avsnitt.

Behandling  #

Bruk av parasittmidler for å kontrollere infeksjon med rundorm hos førsteårsbeitende storfe er nødvendig i mange besetninger for å sikre god dyrehelse og dyrevelferd. Men et økt fokus på beitebruk for å redusere behandlingsbehovet, og mer restriktiv bruk av parasittmidler må prioriteres for å bevare effekten av parasittmidlene og redusere toksiske effekter på miljøet. 

Aktuelle parasittmidler  #

I Norge behandles infeksjoner med gastrointestinale rundormer hos storfe med enten benzimidazoler (BZ) eller makrosykliske laktoner (ML). BZ er førstevalg, da de er de mest smalspektrede virkestoffene. BZ gir beskyttelse mot ny smitte i omtrent 2 dager etter behandling. ML er bredspektrede og gir beskyttelse mot ny smitte i flere uker etter behandling. Den langvarige persistensen og utskillelsen i miljøet, samt toksiske effekter på ikke-målorganismer gjør ML til et mer miljøfiendtlig virkestoff enn BZ. Ved behandling mot rundorm over mange år bør behandlingseffekten overvåkes for å oppdage og forebygge utvikling av resistens. 

Benzimidazoler 

• Albendazol – mikstur 
  • Ved høy parasittbelastning og mangelfulle muligheter for beitetiltak kan gjentatte behandlinger gjennom beiteperioden være nødvendig. Behandling er kontraindisert i parringstiden samt i første drektighetsmåned.
• Oxfendazol – vombolus •
  • Aktuelt der det er påvist et høyt smittepress fra rundorm, mangelfulle muligheter for beiteskifte gjennom beitesesongen og mulighetene for behandling med andre preparater gjennom beitesesongen er begrenset.

Makrosykliske laktoner 

• Doramektin – påhellingsvæske/ injeksjon 
• Eprinomektin – påhellingsvæske 

• Ivermektin – påhellingsvæske/ injeksjon

  Ved høy parasittbelastning og mangelfulle muligheter for beitetiltak kan gjentatte behandlinger gjennom beiteperioden være nødvendig.

Prøvetaking og behandling i beitesesongen  #

Et alternativ er å slippe dyrene på beite uten å gi bolus i forkant, og ta avføringsprøver etter omlag 5-6 (maksimalt 8) uker for å vurdere om behandling med parasittmiddel er nødvendig. Hyppig tilsyn i perioden før prøvetaking bør gjennomføres for å oppdage sjukdomsutbrudd på grunn av parasitter. I noen besetninger kan det være vanskelig å samle dyrene for å ta prøver fra endetarmen. Avføringsprøver kan da tas fra toppen av ferske ruker på beitet, gitt at man observerer at avføring blir sluppet rett i forkant. For å få en best mulig prøve, bør avføring samles fra 3 forskjellige steder i en fremdeles varm møkkruke. Dersom avføringsprøver tilsier behov for behandling, kan det gis parasittmidler som vombolus med oxfendazol (gitt at første bolus slippes på dag 1 etter administrering), albendazol mikstur eller påhellingsvæsker med ML. Omfanget av bruken bør begrenses til påvist behov, og kombineres med beitetiltak.

Målrettet selektiv behandling for rundorm  #

Å begrense behandling til et utvalg individer i en besetning er mest gjennomførbar ved behandling av ungdyr på innmarksbeite mot rundorm. Ved bruk av diagnostikk, planlegging og oppfølging kan man redusere antall behandlinger med parasittmiddel til en utvalgt gruppe i besetningen. Dette vil øke andelen av parasitter som er ubehandlet, eller i refugium, som er et viktig prinsipp for å utsette utviklingen av resistens. Utvelgelsen baserer seg på at noen individer ikke vil ta skade av å ikke bli behandlet. For å unngå at dyrehelse og dyrevelferd blir påvirket negativt, samt opprettholde et godt produksjonsnivå, krever det innsats fra dyreeier. 

I de fleste studier har tilvekst, målt som gjennomsnittlig daglig tilvekst i perioden etter beiteslipp vært den beste indikatoren for å velge ut de dyrene man behandler mot rundorm. Dette krever at dyrene veies eller brystmåles ved utslipp, og igjen før utvelging av dyr å behandle. Veiing eller måling av dyr etter at de er sluppet på beite kan være utfordrende i noen besetninger. I slike tilfeller kan holdvurdering benyttes for å identifisere de dyrene som har dårligst hold, og kun behandle denne andelen.