Lus hos storfe

Forekomst #

Lus hos storfe omfatter pelslusen Bovicola bovis og blodsugende lus, der Linognathus vituli er den arten som oftest påvises. Spesielt pelslus kan bli et problem i besetninger med ugunstige oppstallingsforhold, som høy dyretetthet og dårlig ventilasjon, eller hos dyr med dårlig ernæringsstatus. De forskjellige luseartene er artsspesifikke. 

Livssyklus #

Lus fullfører hele sin livssyklus på vertsdyret. Voksne pelslus livnærer seg på hud og hudrester og kan overleve i opptil sju dager utenfor verten. For blodsugende lus begrenser overlevelsesevnen utenfor verten seg til inntil tre dager. Smitteoverføringen skjer både ved direkte kontakt og via bruk av felles utstyr som børster. Hunn-lusa legger egg langs hårene, helt nede ved huden. Videre utvikling skjer via tre nymfestadier før de blir voksne og kjønnsmodne lus etter omtrent tre til fire uker. Når forholdene er gunstige, som ved høy dyretetthet i fjøset og høy luftfuktighet, og dyra har mye pels, har lusa stort potensial for å spre og oppformere seg. Derfor øker problemet ofte utover vinterhalvåret. Bestanden er lavere i beitesesongen, og lusa søker da skjul på kjøligere områder på storfe-kroppen, beskyttet fra sollys.

Kliniske tegn #

Kalver og ungdyr, samt dyr som er svekket av annen sjukdom, er mest utsatt for omfattende luseangrep. Pelslus er mest vanlig og lever helst på øvre del av kroppen, som over rygglinja, hals, nakke og halerota, som er områder dyret vanskelig når for kroppspleie. Blodsugende lus finner man ofte rundt hodet, nakken og ved flanken. Mild hudirritasjon og kløe er vanlig, men kan bli kraftig hvis dyrene er sterkt angrepet. Det kan oppstå håravfall, milde betennelser og flassdannelser i huden. Dyrene kan bli urolige og skubbe seg mot hverandre og mot gjenstander, noe som kan forårsake ytterligere skader i huden. Kraftige infeksjoner med blodsugende lus kan forårsake slapphet og anemi, og dødsfall i ekstreme tilfeller. Nedsatt lærkvalitet som følge av luseskader kan føre til redusert pris når hudene selges til garveriene. I tillegg kan luseplager gi nedsatt appetitt som er gir nedsatt   tilvekst og redusert melkeproduksjon hos voksne kyr. Dyrene kan også bli mer mottakelige for annen sjukdom. Skader på hud forårsaket av lus forsvinner gradvis, men det kan ta flere måneder

Immunitet #

Det utvikles liten eller ingen immunitet mot utvendige parasitter som lus, og derfor kan også eldre dyr få store luseangrep.

Diagnostikk #

Lusa kan sees med det blotte øyet. Ved å inspisere pelsen langs ryggen, over nakken og ved halerota kan lusa ofte ses som noe smått i bevegelse. Egg gjenkjennes som glinsende hvite kuler ved hårroten. Pelslusa er 1,2 – 1,7 mm lange, har en lys gulbrun farge og kan lett forveksles med flass. Blodlusa er mørkere og lengre (2,5 – 3 mm) enn pelslusa og ses som regel med hodet festet til huden. Det bør brukes godt lys for å få øye på dem, og forstørrelsesglass eller lupe vil være til hjelp. For å verifisere diagnosen må de ses på i mikroskop. 

En passende tid å gjennomføre inspeksjon for lus er om høsten, en stund etter innsett. Ved å gjennomføre tiltak og eventuelt behandling tidlig kan det motvirke å bli rammet av større luseangrep senere i vintersesongen. Det er framfor alt i besetninger der det er mye kontakt med andre dyr, via innkjøp av dyr eller fellesbeiter, at man bør være ekstra oppmerksom på lus. 

Siden luseplager ofte er milde, kan kraftige infeksjoner tyde på underliggende problematikk, som mangelfull ernæring, andre helseplager eller ugunstig fjøsmiljø. Slike forhold bør kartlegges og utbedres samtidig som lusebehandling gjennomføres i en besetning.

Forebygging #

• Godt inneklima med god ventilasjon og lav dyretetthet er viktig.  Dyr med god ernæringstilstand har sjelden kliniske avvik på grunn av lus. 
• Dyrene bør klippes og børstes regelmessig og inspiseres jevnlig for lus i vinterhalvåret.
• Ved høy forekomst av luseangrep bør kalver og eldre ungdyr holdes atskilt.
• Minst mulig dyrekontakt med andre besetninger.
• Generelt anbefales det at innkjøpte dyr holdes i en egen mottaksavdeling de første ukene. Alle innkjøpte dyr inspiseres for lus og behandles om nødvendig. Dersom besetningen er fri for lus (sanert) skal alle innkjøpte dyr behandles for lus.

  #

Ikke glem oksene: Ved kontroll for lus bør også okser undersøkes, selv om de ikke har vært på beite. For dyr som skal selges som livdyr er en grundig undersøkelse særlig viktig, for å redusere risiko for smittespredning mellom besetninger. Salg av storfe med lus kan regnes som en salgslyte, og inspeksjon for lus bør inngå i en generell helseundersøkelse ved utstedelse av veterinærattest. Undersøkelse for lus bør utføres i en egnet behandlingsboks eller tilsvarende som muliggjør håndtering av oksen samtidig som det gir god oversikt over hud og pels. Øvrige forebyggende tiltak gjelder også for disse okser, inkludert klipping av lang pels og generell oppfølging av helse og miljøforhold. 

Behandling #

• For å redusere bruken av parasittmidler er det viktig å begrense rutinemessige behandlinger. I stedet bør det etableres gode rutiner for å vurdere behovet for tiltak basert på observasjoner av lus og kliniske tegn. Behovet for å kontrollere luseinfestasjoner kan variere fra sesong til sesong. 
• Dyrene må klippes. Dette vil redusere lusebestanden betraktelig og er viktig for dyrenes trivsel. Ved jevnlig og grundig klipping kan en sparsom forekomst av lus holdes under kontroll slik at oppformering forhindres uten behov for behandling med parasittmidler.  Siden parasittmidlene skal påføres huden, er klipping før behandling også nødvendig for å sikre korrekt behandling. Dersom det ikke er mulig å klippe bort all pelsen, er barbering av en bred stripe langs ryggen et raskt alternativ.
• Hvor mange dyr som må behandles i den enkelte besetning vil variere avhengig av luseinfeksjon og oppstallingsmiljøet. Høy dyretetthet vil ofte kreve behandling av flere dyr for å oppnå kontroll, mens ved lav forekomst og gode hygieneforhold kan færre dyr være tilstrekkelig. 
• Ved behandling av kliniske utbrudd kan dyrene allerede ha utviklet skader på huden. Dette understreker viktigheten av å kombinere forebyggende tiltak med målrettet behandling for å redusere både dyrevelferdsproblemer og økonomiske tap.

Behandlingsstrategier mot lus #

• Strategisk behandling av alle dyr i besetningen på høsten.  Metoden er særlig aktuell i besetninger med gjentatte luseproblemer, hyppig innkjøp av dyr eller beitekontakt med andre besetninger, samt der oppstallingsforholdene kan forårsake høyt og vanskelig kontrollerbart smittepress.
• Strategisk behandling av risiko-grupper (ungdyr/kviger) i besetningen på høsten.  Metoden er aktuell i besetninger med gjentatte luseutbrudd, forutsatt at øvrige forhold i besetningen ligger til rette for at smittepresset kan kontrolleres ved å begrense behandlingen til denne gruppen.
• Målrettet selektiv behandling: Behandling av enkeltindivider er teoretisk mulig, men på grunn av at lus sprer seg raskt i besetningen og at tidlig infeksjon ofte er vanskelig å oppdage visuelt, er det metoden vanskelig å gjennomføre i praksis. 
• Sanering: I motsetning til parasitter som rundorm, har lus en livssyklus som foregår utelukkende på verten, og parasittene har begrenset evne til overlevelse utenfor dyret. Det er derfor mulig å utrydde lus fra besetningen. Sanering er aktuelt i besetninger som ikke kjøper inn dyr og heller ikke har annen kontakt med andre besetninger. Sanering innebærer behandling av samtlige dyr i flokken 2 ganger med 2 ukers mellomrom. Korrekt dosering og nøye administrering er svært viktig for å utrydde lusebestanden. Til tross for et høyt forbruk av parasittmidler i startfasen, vil effektiv sanering føre til lavere totalforbruk på sikt.

Aktuelle parasittmidler til behandling av lus #

Pyretroider

• Deltametrin - Foretrukket behanding da det er det mest smalspektrede virkestoffet.
• Flumetrin bør ikke brukes på kalver under 1 måned.

Makrosykliske laktoner

• Doramektin 
• Eprinomektin 
• Ivermektin 
• Preparatene bør gis som påhellingsvæsker. Ivermektin og doramektin kan også gis som injeksjonspreparater, men de har ikke tilstrekkelig effekt mot pelslus.
• Makrosykliske laktoner virker både på utvendige parasitter, som lus og innvollsorm, og skal kun brukes dersom dyrene trenger behandling mot begge deler.
• Preparatene påføres intakt hud i en stripe fra området rett bak hornanlegget til haleroten