Flått og Babesia hos storfe

Forekomst #

Skogsflåtten Ixodes ricinus forekommer hovedsakelig langs kysten av Sør-Norge og er påvist nordover til Helgelandskysten. Den påvises også sporadisk i andre deler av landet ettersom den spres med pattedyr og fugler.  Klimaendringer, med varmere og fuktigere vær, kan medføre at skogflått etablere seg i nye områder i årene som kommer. 

Det finnes mange ulike Babesia-arter, og de trives i ulike flåttarter og dyr. I Norge er forekomsten av Babesia hos skogflåtten lav, og Babesia venatorum, med rådyr som hovedreservoar, ser ut til å være den hyppigst forekommende arten. Hos norsk storfe er det derimot Babesia divergens som har klinisk betydning. Skogflåtten her i landet er mest aktiv og vertssøkende på våren og tidlig på høsten, med påfølgende smitteoverføring og sjukdom hos vertsdyrene. I enkelte områder kan imidlertid skogflåtten være aktiv og spre smitte hele året. 

Livssyklus #

Flåttens utvikling går fra egg via larve og nymfe til voksen flått vanligvis i løpet av 3 til 4 år. Etter hvert utviklingssteg suger flåtten blod og kan potensielt bli smittet med parasitter, virus eller bakterier som den deretter kan overføre til nye verter ved neste blodsuging. 

Parasitten Babesia har en indirekte livssyklus med flått som mellomvert og varmblodige dyr som hovedvert. Hos voksen hunnflått kan parasitten overføres til eggene og de nyklekte larvene vil være smittet ved fødsel. Overføring av Babesia skjer når infiserte flått suger blod på varmblodige dyr. Babesia parasittene kommer inn i blodbanen og formerer seg raskt inne i de røde blodcellene. Etter hvert sprenges cellene, og nye parasitter frigjøres før de trenger inn i og ødelegger flere røde blodceller. Smittede dyr kan utvikle anemi og bli langvarige smittebærere. 

Kliniske tegn  #

Blodsuging fra flått fører i seg selv ikke til negative effekter hos større dyr som voksne storfe, da de tåler det blodtapet som flåtten påfører. Kalver kan imidlertid få anemi ved massive flåttangrep.   

Babesia kan medføre alvorlig sjukdom ved første gangs infeksjon, særlig hos voksne dyr. Kalver under 6 måneder utvikler sjelden klinisk sjukdom. Etter en inkubasjonstid på ca. 1 uke får dyrene høy feber (40-41°C) og slutter å spise. Et tydelig tegn er rød til svart-farget «blodpiss», som er urin misfarget av hemoglobin fra ødelagte blodceller. Oksygenmangel som følge av mange ødelagte røde blodceller, fører til at dyrene puster raskt og har kraftige raske hjerteslag. I tillegg får dyrene diaré, vomaktiviteten opphører og mjølkeytelsen går drastisk ned. Tapet av røde blodceller gjør også dyrene anemiske, og etter hvert får de lav kroppstemperatur. De kan dø innen kort tid.

Sjodogg, forårsaket av bakterien Anaplasma phagocytophilia, er en annen og utbredt flåttbåren sjukdom som er en velkjent plage for småfe, men kan også ramme andre arter som storfe, kjæledyr, hest, hjortevilt, og menneske. Bakterien ødelegger blant annet de hvite blodcellene som er viktige for immunforsvaret. Smittede storfe kan få høy feber. I tillegg kan dyrene få luftveis-symptomer og miste matlysta. Høydrektige dyr kan abortere og dødsfall har forekommet. På sau forårsaker bakterien nedsatt immunitet, som gjør dyrene sårbare for følgeinfeksjoner med bakterier særlig i lunger og ledd. Om tilsvarende immunsvekkelse gjelder for storfe er ikke helt klarlagt. Blodprøver kan sendes inn for diagnostikk (blodutstryk/PCR). Sjukdom kan behandles med antibiotika (Tetracykliner). 

Immunitet mot babesiose #

I tillegg til en såkalt «omvendt aldersresistens», hvor eldre dyr er mer utsatt for å utvikle babesiose, finnes både passiv og aktiv immunitet mot Babesia-parasitten. Dyr som smittes, utvikler aktiv immunitet ved å produsere antistoffer som beskytter dem mot sjukdom ved senere eksponering. Antistoffer videreført gjennom råmelken gir kalver fra tidligere smittede mordyr passiv immunitet mot babesiose.

I områder med høy forekomst av smitte, der storfe vanligvis smittes som kalver eller ungdyr, oppstår det sjelden problemer med sjukdom i eldre dyr siden dyrene utvikler beskyttende immunitet. Sjukdom oppstår derfor oftest når naive dyr introduseres til områder med smitte, for eksempel innkjøpte dyr fra smittefrie områder. Også ungdyr uten tidligere eksponering kan utvikle sjukdom. I tillegg kan dyr som tidligere har gjennomgått infeksjonen bli klinisk syke på nytt dersom de utsettes for stress, for eksempel ved transport. 

 I områder med sporadisk smitte utvikles det mangelfull immunitet i besetningene. En brå økning i smitte med Babesia kan derfor forårsake kliniske utbrudd. Dette kalles enzootisk ustabilitet og skjer for eksempel der flått-aktiviteten er svært varierende fra år til år.

Diagnostikk for babesiose #

Typiske kliniske tegn i beitesesongen kan gi en sterk indikasjon. Diagnosen kan verifiseres ved mikroskopi av utstryk av blod tilsatt antikoagulans (EDTA, lilla kork) eller heparin (grønn kork) med Giemsa farging (Fig x). Babesia parasitten sees intracellulært i røde blodceller. Diagnostikk ved blodutstryk utføres blant annet ved Veterinærinstituttet. Ved obduksjon av dyr som har vært sterkt påkjent er kadaveret ofte blekt og kan ha gul misfarging som følge av ikterus. 

Forebygging av flåttinfestasjon  #

Beiter som forårsaker mye problemer med flått og flåttbåren sjukdom kan om mulig byttes ut eller håndteres for å redusere forekomsten av flått. Det kan være stor lokal variasjon i forekomsten av flått, både på grunn av vegetasjon og mengde vertsdyr. Områder med høy luftfuktighet og mye hjortedyr er utsatt. Mens områder med vekslende åpen mark og lauvskog er risikoområder, er det sjeldnere flått i barskogområder og på fjellbeite. 

• Beiterydding med fjerning av busker og kratt kan redusere forekomsten av flått betraktelig
• Gjengrodde beiter der det oppstår høy luftfuktighet langs bakken er gunstig for flåttens evne til å overleve over lengre perioder. Slike områder bør holdes nede ved beiting, slått eller brenning. Drenering av beiter vil også ha gunstig effekt. 
• Beiter med mye flått kan brukes av kalver og ungdyr, mens melkekyr bør heller beite i mindre risikable områder.      Dersom flåtten bærer på Anaplasma-bakterien kan både unge og eldre dyr bli syke.
• En høy forekomst av immunitet kan oppnås ved at alle dyr beiter på «flåttbeiter» over en lengre periode. Dette er risikabelt, og bør kun benyttes ved manglende alternativer.
• Daglig tilsyn bør utføres ved slipp av innkjøpte voksne dyr fra smittefrie områder til områder der smitte med babesiose har forekommet. 

Behandling #

Forebyggende behandling mot flått #

Parasittmidler i form av påhellingsvæsker kan brukes for å redusere omfanget av flått infestasjoner. Man må da være oppmerksom på at utvikling av immunitet mot babesiose kan bli mangelfull, og forårsake sjukdom dersom dyr får flått på tross av behandling med parasittmidler.

Pyretroider

• Deltametrin 
  • Effekt i 4-6 uker mot flått
• Flumetrin: Bør ikke brukes på kalver under 1 måned
  • Effekt i 3-4 uker mot flått

Behandling av babesiose #

For behandling av babesiose kan Imidocarb (Carbesia, legemiddel på godkjenningsfritak) benyttes. Behandlingen har god effekt om det gis i feberfasen. Virkestoffet har lang tilbakeholdelsestid på slakt. Blodoverføring kan være nødvendig (5 liter til en voksen ku), i tillegg til annen støttebehandling for å øke appetitt og sikre opprettholdt væskestatus.