Lungeorm hos storfe (Dictyocaulus viviparus)

Forekomst  #

Lungeormen Dictyocaulus viviparus kan finnes hos storfe over hele landet, men er mindre utbredt enn rundormer i fordøyelsessystemet. Den er artsspesifikk, og ville drøvtyggere bidrar ikke til smitte. Lungeormen antas å ha liten klinisk betydning i Norge, men sjukdom kan fore komme, fremfor alt i Sør-Norge etter fuktige og varme sommersesonger. De voksne ormene er trådformede, fra 4-8 centimeter lange og lever i nedre del av luftrøret og bronkiene.

Livssyklus  #

Storfe blir smittet med larver som tas opp fra beitegresset➀. Larvene vandrer fra tarmen via lymfekar og blodbanen og entrer lungene om lag en uke etter inntak➁. I lungene kan noen larver gå i hypobiose gjennom vinteren. Voksne kjønnsmodne larver lever i lungene og bronkiene i om lag 1 måned der de produserer egg. Eggene klekker enten i luftveiene, eller i tarmen etter at de er hostet opp og deretter svelget. Larver skilles ut med avføringen ➃ og utvikler seg til infektive larver i kuruka. Dette tar en snau uke under gunstige forhold. Larvenes videre passasje til nær liggende beitegras skjer enten aktivt, eller ved hjelp av soppsporer som skytes ut av kurukene og kan nå beitegress flere meter unna ➄. Prepatenstiden er 21-25 dager.

Larvene overvintrer ikke i beitet under norske forhold, muligens med regionale unntak. Smitten i en besetning vedlikeholdes av larver som har gått i hypobiose i vertene gjennom vinteren. Det er derfor eldre dyr som fører til nedsmitting av beitene, framfor alt de som ble smittet forrige beitesesong. Smittepresset øker utover beitesesongen, og varme og våte somre disponerer for utbrudd av sjukdom som kan skje på sensommer eller tidlig høst.

Kliniske tegn  #

Larvene i lungene forårsaker skader på slimhinnene og betennelsesreaksjoner i alveoler og bronkier. Rikelig dannelse av slim tetter luftveiene, reduserer luftpassasjen og fører til kollaps av lungevev. Emfysem og lungeødem medfører pustebesvær og dyrene kan stryke med. Det er framfor alt førsteårsbeitende dyr som kan utvikle sjukdom, men også voksne dyr som aldri tidligere har blitt eksponert for lungeorm kan bli sjuke. I tidlig fase er økt respirasjons frekvens og hoste fremtredende. Hosten er tørr og ru, og i milde tilfeller høres den kun ved anstrengelse, som for eksempel når dyrene blir drevet på beite. I alvorlige tilfeller skjer hosten spontant og hyppig, og redusert oksygenopptak kan gjøre at dyrene står med nedsenket hode, utstrakt hals og åpen munn. Nedsatt appetitt og redusert tilvekst kan gi økonomisk tap. Hos voksne melkekyr er redusert melkeytelse et tidlig tegn på smitte. Infeksjonen kan disponere for sekundære bakterielle infeksjoner med utvikling av lungebetennelse og høy feber. Under norske forhold fører infeksjon med lungeorm som regel ikke til alvorlig sjukdom eller død. 

Immunitet  #

Raskt inntredende immunitet fører til at voksne lungeorm blir utstøtt om lag 2 måneder etter infeksjon. Immuniteten avtar gradvis når dyrene ikke lenger eksponeres for smitte, men ved ny smitte året etter vil

Diagnostikk  #

Undersøkelser for lungeorm kan være aktuelt i besetninger med hoste på sensommeren. 

Avføringsprøver. På grunn av ujevn utskillelse av lungeorm-larver i avføringa, i tillegg til at larver lett blir ødelagt før prøven analyseres, kan det være utfordrende å påvise lungeormlarver hos infiserte dyr. Prøver fra flere dyr, eller samleprøve fra samme dyr over flere dager øker sjansen for påvisning. Prøver bør tas både fra unge dyr og noen litt eldre dyr, spesielt dersom det tidligere har vært problemer med lungeorm i besetningen. Undersøkelse for lungeorm er ikke en del av standardundersøkelsen på laboratoriene, og må bestilles i tillegg. Prøvene bør oppbevares kjølig under transport.  

ELISA-test. Mengden antistoffer mot lungeorm kan analyseres, og anses som en mer pålitelig metode for diagnose enn avføringsprøver. Det finnes ingen laboratorium i Norge som utfører dette, men blodprøver (serum) kan sendes til SVA (Statens veterinärmedicinska anstalt) i Sverige. Antistoffer i eksponerte dyr utvikles først 4-6 uker etter smitte. 

Obduksjon. Det er viktig å klippe opp bronkier og snitte gjennom lungevevet, fremfor alt de kaudale lungelappene der lesjoner etter lungeorm er mest uttalt. De voksne ormene er lett gjenkjennelige slanke ormer på opptil 8 cm, og finnes i bronkiene og nedre del av luftrøret. Forandringene i lungevevet er multifokale og varierer blant annet med infeksjonsstadium. I den akutte fasen er lesjonene blårøde, før de utvikler seg til mer gulgrønne områder omgitt av en rød hyperaemisk ring. I kroniske stadier kan det sees lyse rosagrå til gulgrønne, faste områder i lungene. Bronkiene kan inneholde skummende væske med mukopurulent innhold ved forlenget sjukdomsforløp. Ved høy larveinfestasjon kan man også se ødem, atelektase og emfysem i lungene. Påvisning av larver kan gjøres ved å presse affisert lungevev mot et objektglass og deretter undersøke utstryket under lysmikroskop. Skrap av bronkialslim kan utføres i levende dyr. Ved reinfeksjon av immunkompetente dyr ses 2-4 mm store grå knuter med et grønt kaseøst senter, uten påvisning av parasitter i bronkier. 

USR. Funn av lungeorm blir registrert ved slakteriene, og produsenten blir informert om registreringer etter hvert slakteoppgjør.

Forebygging #

• Forebyggende beitebruk bør fokusere på rotasjon av beiter, samt sambeiting med andre dyrearter, da lungeormen er artsspesifikk for storfe.
• Sideb\n lungeormlarvene ikke overvintrer i beite, utgjør gjenbruk av samme beiter til storfe fra år til år ikke en risikofaktor for smitte for denne parasitten. Dette tiltaket har derimot stor betydning for andre parasitter som er vanlig forekommende i storfebesetninger
• Siden smitte stammer fra eldre dyr, framfor alt fra de som var førsteårsbeitende i fjor, bør besetninger med påvist høy forekomst av lungeorm skille mellom førsteårsbeitende og eldre storfe på beite.

Klimatiske forhold har stor betydning for smittepresset av lungeorm på beitet. I motsetning til larvene hos gastrointestinale rundormene, har lungeormlarvene mindre energilagre og er mer sårbare for uttørking. Dette gjør at de ikke overlever lenge på beitet i varmt og tørt vær, og vanligvis dør de innen 1–2 uker. Soppsporene, som bidrar til spredning av larvene i beitet, trives også best på fuktige beiter. Lungeorm har i tillegg et kortere generasjonsintervall, slik at de kan oppformere seg med opptil 4 generasjoner i løpet av en beitesesong, mot 1-2 larvegenerasjoner av O. ostertagi. Dette kan føre til høyt smittepress av lungeorm under varme og våte somre. Disse faktorene fører også til at forekomsten av smitte med lungeorm varierer mer mellom sesonger og i større grad påvirkes av værforhold enn smitte med løpeorm.

Vaksinering #

I regioner der lungeorm forekommer årlig og det er et høyt smittepress (for eks. Storbritannia og deler av Sør-Sverige), er vaksinering nødvendig for å kontrollere infeksjon. Vaksine vil sjelden være aktuelt under nåværende norske forhold.  

Livdyrhandel #

Når nye dyr introduseres i en besetning, innebærer det en risiko for at de bringer med seg smitte med lungeorm. Det er også viktig å være oppmerksom på risikoen ved å introdusere dyr som ikke har vært eksponert for lungeorm tidligere, i besetninger med høyt smittepress på beite. Slike naive dyr mangler immunitet, og kan derfor utvikle sjukdom selv om de er voksne.

Behandling  #

Det er sjelden nødvendig å behandle spesifikt mot lungeorm i Norge. Behandling rettet mot lungeorm bør bare gjøres etter sikker diagnose. Hos dyr som har utviklet sjukdom er det viktig med tidlig igangsatt behandling for å oppnå god effekt. I en besetning med sjukdomsutbrudd av lungeorm, bør hele den angrepne dyregruppen, som oftest førsteårsbeitende, behandles. Både benzimidazoler og makrosykliske laktoner har god effekt mot voksne ormer og L4, men ikke lungeormlarver i dvale. Albendazol vil beskytte mot ny smitte i 3-4 dager, mens makrosykliske laktoner vil beskytte mot ny smitte i 4 (ivermektin/ eprinomektin) til 6 (doramektin) uker etter behandling. Dersom det ved behandlingstidspunkt kun er indisert å behandle mot lungeorm (og eventuelt andre rundorm), vil behandling med benzimidazoler være det foretrukne alternativet. Dyrene bør flyttes på rene, smittefrie beiter 2-3 dager etter behandling. Dersom dette ikke er mulig, bør de behandles med makrosykliske laktoner som har en restvirkning som gir beskyttelse mot re-infeksjon over en lengre periode. Diagnostikk bør alltid foretas, selv om behandling utføres før prøveresultatet kommer tilbake. Hos sterkt affiserte dyr med sekundære bakterielle lungebetennelser bør det også behandles med antibiotika. I tillegg kan støttebehandling, som tilførsel av væske, være gunstig.

Aktuelle parasittmidler #

Benzimidazoler

• Albendazol 

Makrosykliske laktoner

• Doramektin 
• Eprinomektin 
• Ivermektin