Giardia duodenalis hos storfe

Forekomst  #

Infeksjoner forårsaket av den encellede parasitten Giardia duodenalis forkommer i husdyr og vilt over hele verden. Det er den viktigste årsaken til parasittær gastroenteritt hos mennesker globalt og kan forårsake utbrudd av diaré på grunn av forurenset drikkevann. Storfe kan ha tre genotyper: A, B og E. Genotype E dominerer hos storfe, og i motsetning til genotypene A og B, vil den vanligvis ikke smitte til mennesker. Parasitten er hyppig forekommende hos norsk storfe i fjøset. Den kan i noen tilfeller forårsake diaré på unge kalver, men er antatt å ha relativt liten betydning i Norge. 

Livssyklus  #

Infiserte dyr skiller ut rikelig med cyster med avføringen. Disse cystene er infektive ved utskillelse. Den infektive dosen er lav, og så få som 10 – 25 cyster kan forårsake infeksjon. Etter inntak frigjør cystene trofozoitter som formerer seg ved todeling på slimhinnene i den fremre delen av tynntarmen. I motsetning til Eimeria-artene og C. parvum trenger ikke disse trofozoittene inn i tarmcellene. Parasitten fører til forkorting av tarmtottene, betennelsesreaksjoner og endringer i fordøyelsesenzymer. Dette gir redusert næringsopptak og økt væsketap over tarmen. Etter hvert som trofozoittene passerer nedover i tarmen kapsler de seg inn og skilles ut som cyster med avføring.

Kliniske tegn på sjukdom #

Sjukdom hos storfe er oftest subklinisk. Det er hovedsakelig kalver mellom 3 og 8 uker som kan utvikle diaré, ofte med lys og slimete avføring og buksmerter i en varighet på 1-2 uker. Infeksjoner kan få et kronisk forløp med tilbakevendende episoder med diaré. Dårlig næringsopptak fører til redusert tilvekst og utsatt brunst hos kviger. Kronikerne kan skille ut rikelig med cyster i flere måneder etter infeksjon. 

Immunitet #

Infiserte kalver utvikler treg og mangelfull motstandskraft mot ny infeksjon, og kan derfor bli utsatt for smitte etter gjennomgått sjukdomsforløp. Dette fører også til at kronisk sjukdom og langvarig utskillelse av en stor mengde cyster (opptil 14 uker etter infeksjon) er vanlig. 

Diagnostikk #

Avføringsprøver. Ved NMBU og Veterinærinstituttet blir IFAT tester brukt for å undersøke forekomst av Giardia cyster. På grunn av den ujevne utskillelsen av cyster er prøvetaking over flere dager, eller fra flere dyr i besetningen ofte nødvendig for å verifisere diagnosen. Direkte mikroskopering av avføringsprøver kan også brukes til å identifisere cystene, men metoden er arbeidskrevende og forutsetter erfaring.

Obduksjon. Det er som regel ingen makroskopiske funn ved undersøkelse av tarmene.

Forebygging #

Forebyggende tiltak som skissert i kapittel 3 vil forebygge infeksjon. Det er viktig å unngå blanding av unge og eldre kalver. For å unngå at behandlede dyr blir smitta på nytt i fjøset, er hygienetiltak helt nødvendig. Giardia cystene er hardføre og kan overleve i mange måneder i både vann og i fjøset ved gunstige forhold. De er krevende å bli kvitt, men blir drept av koking, frysing og uttørking.

Behandling #

Behandling mot giardiose hos storfe er som regel unødvendig, da infeksjonen ofte er subklinisk og risikoen for reinfeksjon i fjøset er høy. Det finnes ingen parasittmidler med indikasjon for behandling av giardiose hos storfe. Albendazol 20mg/kg daglig i 3 dager eller fenbendazol 5-10 mg/kg daglig i 3 dager har redusert cyste-utskillelsen og ført til bedring i kliniske tegn. Fenbendazol finnes per i dag ikke i preparater med markedsføringstillatelse for storfe i Norge.