Offentlige prosesser svekker matsikkerheten
Fotograf: Animalia
Den geopolitiske situasjonen, ettervirkningene av en global epidemi og globale konsekvenser av klimaendringer gjør matsikkerhet til en mer reell problemstilling enn på mange tiår. Flere offentlige utredninger det siste halvåret har behandlet dette, og noen har kommet med forslag til nye mål.
Norsk matsikkerhet bygger på tre prinsipper; nasjonal produksjon av mat, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og en velfungerende internasjonal handel. Utredningene som har kommet har ulike tyngdepunkt i sin vektlegging av disse prinsippene. Totalberedskapskommisjonen peker i rapporten «Nå er det alvor» på økt norsk matproduksjon og selvforsyning som et viktig tiltak for den totale sikkerheten. I rapporten «Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet» fra Riksrevisjonen er behovet for økt nasjonal kornproduksjon og svekkelse av produksjonsgrunnlaget to sentrale funn. Rapporten peker i tillegg på at beredskapsplanleggingen på matområdet er mangelfull. Riksrevisjonen karakteriserer totalt sett funnene på området som «kritikkverdige», noe som er deres nest sterkeste uttrykksform.
Oslo Economics har på oppdrag fra næringsdepartementet utredet hvilken risiko avhengighet av internasjonal handel skaper i rapporten «En gjennomgang av sårbarheten i globale forsyningslinjer for matvarer (2023)». Deres hovedfunn er at forsyningslinjene er robuste, men avhengigheten av handel er stor og økende.
Bidraget til norsk matsikkerhet fra nasjonal produksjon og produksjonsgrunnlag har over år blitt svekket. Produksjonen av mat har økt, men økningen har ikke holdt følge med befolkningsveksten. Importen har økt både for sentrale husdyrprodukter og mange grøntprodukter, blant annet på grunn av et svekket importvern. Selvforsyningsgraden har over tid gått noe ned. Samtidig øker sårbarheten knyttet til ekstremvær, noe årene 2018 og 2023 illustrerer godt. Andelen importert fôr har over tid økt fra om lag 10 til om lag 20 prosent av det totale fôrgrunnlaget. Unntaket er den nasjonale produksjonen av matkorn, som i løpet av 50 år har økt fra tilnærmet null til ca. 50 prosent av behovet i et normalår.
Produksjonsgrunnlaget er svekket over tid. Siden slutten av andre verdenskrig, er om lag 1,5 millioner dekar dyrket jord, og et ukjent areal dyrkbar jord bygd ned. Den relative betydningen av dette er større enn arealet viser, siden en vesentlig del av jorda som bygges ned er dyrka jord nær de store byene i Sør-Norge, områder som blant annet er egnet for matkornproduksjon.
På tross av svekket matsikkerhet over tid, og utredninger som peker på behovet for å prioritere matsikkerhet og beredskap, er det stor risiko for at norsk matproduksjon ikke øker framover, men heller faller som en konsekvens av pågående offentlige prosesser. Prosessen med nye kostråd, Direktoratet for forvaltning og økonomistyrings bærekraftskrav- og kriterier ved innkjøp av mat, og ulike kommuners varianter av innkjøpskriterier på matområdet er eksempler som illustrer dette.
Felles for disse offentlige prosessene er at de vil resultere i redusert etterspørsel og forbruk av animalske matvarer. Dette er matvarer vi i dag har en høy egendekning av og gode forutsetninger for å produsere.
Det viktigste myndighetene kan gjøre for å opprettholde og eventuelt i neste omgang øke matsikkerheten er å gjøre selvforsyning og nasjonal produksjon til en styrende premiss for all politikk og alle offentlige prosesser på matområdet. I dag er mangel på helhetlig tilnærming og mangel på sammenheng mellom ulike prosesser fremtredende. Parallelt med at det kommer offentlige rapporter som «Nå er det alvor», pågår offentlige prosesser som vil svekke matsikkerheten dramatisk. Det er paradoksalt.
