Dyrevelferd er et vidt begrep som de fleste av oss har en mening om, selv om det kan være vanskelig å bli enige om en eksakt definisjon. Det er likevel faglig enighet om at dyrevelferd består av tre like viktige områder; biologisk funksjon (dyret skal være friskt og fri for skader og sykdom), naturlig liv (dyret skal leve i et fysisk og sosialt miljø som ivaretar dets atferdsbehov) og subjektiv tilstand (dyret skal ha en god subjektiv opplevelse av sitt liv, og dyret skal kunne mestre sitt miljø).

For å kunne si noe sikkert og objektivt om dyrevelferd brukes velferdsindikatorer; objektive målinger som sier noe om dyrevelferdsnivået. Det finnes to hovedgrupper av velferdsindikatorer; ressursbaserte og dyrebaserte indikatorer. Ressursbaserte velferdsindikatorer er konkrete målinger i dyrets miljø som for eksempel luftkvalitet og strøkvalitet, mens dyrebaserte indikatorer derimot er målinger som gjøres på dyret selv, for eksempel skader, sykdom, halthet, pesing, renhet, tråputeskader og atferder som lek, utforsking og strøbading.

Med og uten berikelser

For å kunne måle hvordan miljøberikelse påvirker velferden til slaktekyllingen, kan vi sammenligne en rekke velferdsindikatorer hos kyllinger med og uten miljøberikelse. Som en del av det bransjeinitierte forskningsprosjektet «Velferdsindikatorer i slaktekyllingproduksjonen» ble nettopp dette gjort.

Et standard kyllinghus ble delt i to, hvor alt var likt på begge sider. Den eneste forskjellen var at halvparten av dyrene hadde tilgang på miljøberikelse, i dette tilfellet plattformer, høyballer, torvballer og strøbad med torv. Disse berikelsene var valgt ut for å imøtekomme kyllingens behov for å strøbade, hakke, utforske, komme seg opp i høyden og stimulere til en mer variert aktivitet. Plattformene imøtekommer flere atferdsbehov: Kyllingen er fra naturens side både motivert for å komme opp i høyden og å hvile i skjul under noe. Kyllingene må også bruke både bein og vinger for å komme seg opp og ned av plattformen. Og enkelte flakser også heftig i det de gjør et tappert forsøk på å fly ned fremfor å bruke skrårampene.

Det er nettopp slik variert aktivitet som har vist seg å være positiv for kyllingens beinhelse. Høyballene som er brukt i denne studien er varmebehandlet, noe som gjør dem trygge å ta inn i huset, og de hakkes aktivt på gjennom hele innsettet. Torva er veldig populær å strøbade i, og studier har vist at torv foretrekkes fremfor flis når dyrene får et valg. Det er også vist at fjørene blir renere og får en bedre varmeisolerende evne etter et bad i torv sammenlignet med flis, så torva gir dermed en målbar bedre effekt.

Mer aktivitet

I to påfølgende flokker ble kyllingene nøye observert for å undersøke forekomst av positive atferdsuttrykk som lek, utforsking, hakking og skraping og strøbading. Samtidig ble også alle produksjonsparametere nøye overvåket. Mot slutten av hvert innsett ble 50 dyr fra hver gruppe gaitscoret (halthetsvurdering), for å se om berikelsene påvirket kyllingenes beinhelse.

Resultatene viste at kyllingene med tilgang til berikelser var mer aktive både ved dag 16 og dag 30, og de viste signifikant mer lek, strøbading, hakking, skraping og generelt mer bevegelse sammenlignet med dyr uten berikelser. Videre viste produksjonsresultatene at det ikke var noen forskjell mellom gruppene med tanke på tilvekst, fôrutnyttelse, vannopptak, slaktevekt, tråputeskader eller dødelighet.

Så en økt positiv aktivitet i flokken betyr ikke økte fôrutgifter. Det var også en tendens til at dyr med tilgang til miljøberikelse hadde en bedre beinhelse sammenlignet med kontrollgruppen. Ved å sammenligne en rekke objektive velferdsindikatorer kan vi dermed konkludere med at disse berikelsene er med på å gi slaktekyllingene en bedre dyrevelferd.