Forholdene i hver enkelt besetning dokumenteres i Helsegrissystemet gjennom en besetningsrapport etter besetningsgjennomgang med veterinær. I systemet oppstår avvik dersom det er forhold i besetningene som ikke tilfredsstiller kravene i DVP svin. Både registrerte avvik, utførte tiltak og besetningsrapporter lagres i systemet, slik at vi kan dokumentere status, trender og utvikling i dyrevelferden over tid på landsbasis når systemet har vært i bruk i lengre tid.
Stadig tettere oppfølging og samarbeid med veterinær
Rådgivingsbesøkene av veterinær er en viktig del av DVP svin. Besetningstype og produksjonsvolum avgjør hvor mange veterinære rådgivingsbesøk produsentene må ha per år. Veterinærene er valgt til å utføre denne viktige oppgaven i dyrevelferdsprogrammet fordi de har kompetanse til å se sammenhengen mellom dyrehelse og dyrevelferd. De kan derfor være gode rådgivere for produsenten gjennom å foreslå konkrete tiltak som kan bedre dyrevelferden.
Rådgiverrollen er ny for mange veterinærer. Ved innføringen av dyrevelferdsprogrammene hvor de i større grad har fått en rådgiverrolle, er det viktig at de føler seg i stand til å ta denne rollen og er kalibrert slik at de kan vurdere forholdene i besetningene ut ifra kravene som stilles. Dette jobber næringa med. Første modul av et obligatorisk kurs for avtaleveterinærer i besetninger som deltar i dyrevelferdsprogrammer vil lanseres høsten 2021 og følges opp av to moduler til i 2022. Kurset vil være innrettet mot alle dyrearter, men utvides med artsspesifikke moduler.
7000 rådgivingsbesøk på 2,5 år
Etter at dyrevelferdsprogrammet trådte i kraft for slaktegrisbesetninger 1.1.2019 og for purkebesetninger fra 1.7.2019, har det vært gjennomført ca. 7000 rådgivingsbesøk av veterinær. Ved hvert besøk gjennomgås hele besetningen med særlig søkelys på dyrevelferd. Når det oppdages forhold som må utbedres i besetningen, dannes et avvik i Helsegrissystemet. Det er kun veterinæren som har mulighet til å lukke disse avvikene etter at produsenten har gjort nødvendige tiltak for å utbedre forholdene.
I Helsegrissystemet får vi stadig inn flere data, og vi har flere indikatorer som viser at dyrevelferdsprogrammet for svin gir bedre forhold for norske griser. Men dyrevelferd er et kontinuerlig arbeid, og vi må jobbe videre med å sikre at kravene i DVP svin følges og at programmet fortsetter å bidra til dette systematiske forbedringsarbeidet i alle besetninger.
Lite, og stadig mindre bruk av fiksering
Rutinemessig fiksering av gris i Norge er forbudt. Fiksering iht. de unntakene som ligger i regelverket gjennomføres i svært liten grad i Norge. Ifølge foreløpige tall fra Helsegrissystemet, oppgir veterinærer følgende tall for 2020: 65 % av svineprodusentene bruker ikke fiksering i det hele tatt, men i 32 % av besetningene fikseres urolige purker unntaksvis og i maksimalt 7 dager iht. regelverket. Tilsvarende tall for 2019 var henholdsvis 62 % og 32,5 % (figur 1). Ifølge Helsegrissystemet var det totalt 3,2 % av svineprodusentene som fikserte purker i fødebinge i større grad enn det lovverket tillater i 2020. Dette er en nedgang fra 5,2 % i 2019. I disse besetningene ble det generert avvik i systemet med økonomiske sanksjoner dersom forholdene ikke ble utbedret.
Figur 1 Bruk av fiksering av purke i fødebinge hos svineprodusenter i DVP svin i 2019 og 2020. Spørsmålet er besvart av veterinær
Halebiting
Halebiting oppstår sporadisk i de aller fleste grisefjøs. Forekomsten varierer fra enkelte utbrudd i én binge til at mange binger blir rammet. Halebiting er et sammensatt problem med flere mulige utløsende faktorer, og det kan derfor være vanskelig å peke på én konkret faktor når problemet først oppstår. Men det er en atferd som utløses av stress. Ved utbrudd i en eller flere binger, bør flere forhold undersøkes, og en rekke ulike tiltak kan iverksettes avhengig av årsaken til utbruddet. Data fra den utvidede sjukdomsregistreringen (USR) på slakteriene, registrert av Mattilsynet, viser at det bare registreres en tredjedel så mange halebitt i 2021 sammenliknet med 2017 (figur 2). Tall som er rapportert på behandlinger, rapportert av veterinærer, viser samtidig en økning i antall behandlinger (figur 3). I sum viser dette at forekomsten av halebiting har gått markert ned og at svineprodusentene har blitt langt flinkere til å følge opp og behandle griser som blir halebitt.
Figur 2 Registreringer av halesår i utvidet sjukdomsregistrering på slakteri fra 2017 t.o.m. uke 19 i 2021.
Figur 3. Antall behandlinger for halebitt registrert av veterinærer i Dyrehelseportalen i 2018-2020
Rotemateriale
Grisen er et nysgjerrig dyr. Den liker å rote, tygge og undersøke omgivelsene sine. Et bidrag til nedgangen i halebiting kan ligge i at svineprodusentene har blitt flinkere til å bruke rotemateriale til grisene. Veterinærene oppgir at tildelingen av rotemateriale er tilfredsstillende eller meget god i de aller fleste besetninger, og andelen besetninger hvor veterinærene oppgir at tildelingen av rotemateriale er for dårlig er redusert fra 1,6 % i 2019 til 0,9 % hittil i 2021 (figur 4).
Figur 4. Andelen besetninger med ulik tildeling av rotemateriale fra 2019 til og med 2021. Oppgis av veterinær ved hvert besetningsbesøk. Besetninger med dårlig tildeling følges opp av rådgiving og økonomiske sanksjoner dersom forholdene ikke rettes opp.
Med godt rotemateriale får grisene utløp for sitt medfødte behov for å rote og undersøke på bakken. Rotebehovet varierer gjennom døgnet. Grisene er mest aktive om morgenen og sent om ettermiddagen. De vanligste rote- og aktivitetsmaterialene er halm, høy, silo, torv, papir, tre og ulike leketøy tilpasset gris. Behovet endrer seg med alderen på grisene. Dermed vil det ikke det samme rotematerialet nødvendigvis fungere for en smågris som for en stor slaktegris. Det gjenspeiles også i det veterinærene registrerer fra besetningene. Smågris får mer torv, slaktegris får mer tre, leketøy og papir, mens purkegruppene får mer fiberrikt fôr som rotemateriale (figur 5). Samtidig ser det ut til at produsentene har økt tildelingen av forskjellige rotematerialer siden dyrevelferdsprogrammet trådte i kraft i 2019. Dette kan være et tegn på en mer bevisst strategi for bruk av rote- og aktivitetsmateriale.
Figur 5. Tildeling av ulike typer rote- og aktivitetsmaterialer til ulike dyregrupper i norske svinebesetninger i januar til mai 2021. Registreringene gjøres av veterinær.
Plass og renhold
Når det gjelder plassforhold for de ulike dyregruppene, oppgir veterinærene at arealet i bingene i 99 % av besetningene enten tilfredsstiller kravene i regelverket eller er enda bedre så langt i 2021 (figur 6). Sammenliknet med 2019, er det flere veterinærer som oppgir arealet som tilfredsstillende fremfor meget godt. Dette tolker vi til at veterinærene sannsynligvis har blitt strengere med hensyn til vurderingen av forskriftskravet, da vi anser det som lite sannsynlig at bingearealet per gris faktisk er blitt mindre etter oppstart av dyrevelferdsprogrammet. Når det gjelder purker, varierer arealkravene avhengig av hvor mange purker som går sammen og hvor gamle de er. Purkene vokser også etter at de har fått grisunger og stiller dermed krav om større areal. Samtidig krever en større gruppe griser mindre areal per gris siden de ofte går sammen. Dermed vil det også være mye tilgjengelig friareal. Derfor kan dette være utfordrende for veterinærene å vurdere for hver enkelt dyregruppe. Generelt er det registrert små endringer mellom dyregrupper og år på dette punktet.
Figur 6. Arealtildeling for ulike dyregrupper i norske svinebesetninger fra 2019 til juni 2021. Registreringene gjøres av veterinær.
Veterinærene oppgir at renholdet i bingene er tilfredsstillende eller meget bra i over 99 % av besetningene (figur 7.) Renholdet er registrert som å være best for smågris og i fødebingene der purker med spedgris oppholder seg. Det gjelder for både 2019, 2020 og så langt i 2021. Renholdet for slaktegrisene er vurdert som noe dårligere enn for smågris og purker i 2020 og frem til midten av juni 2021 sammenliknet med 2019. Forskjellene er små, og vi tolker endringen som et tegn på at veterinærene har blitt strengere i hvordan de vurderer renholdet.
Figur 7. Renholdet i bingene for ulike dyregrupper i norske svinebesetninger fra 2019 til juni 2021. Registreringene gjøres av veterinær.
Dyrevelferdsprogrammet har økt svineprodusentenes bevissthet for å sikre grisene en bedre dyrevelferd. Tallene tyder også på at veterinærene trenger tid for kalibrering, men blir stadig mer bevisst sin rådgiverrolle ved å bruke et kritisk blikk, være ærlig i sin rådgiving til produsenten, rapportere de faktiske forholdene etter beste evne og følge opp nødvendige utbedringer. Næringa står fast ved at dyrevelferden i norske svinebesetninger generelt sett er god. God dyrevelferd krever kontinuerlig arbeid og vil være et område med stadige endringer og økte krav. Dyrevelferdsprogrammet for svin bidrar til å dokumentere status og heve dyrevelferdsnivået i svinebesetningene.