Datadeling for verdiskaping og bærekraft

Norsk landbruk ligger langt framme i bruk av digitale løsninger. En viktig forutsetning for det er kompetente produsenter og et samfunn som generelt har kommet langt i digitalisering. En annen viktig forutsetning som skiller oss fra landbruket i de fleste andre land er organisering og satsing på felles bransjesystemer. Det gir muligheter for løsninger som ellers ikke hadde latt seg realisere.

En sentral del av fellesløsningene er utveksling av data. De samme opplysningene er relevante i flere sammenhenger, da er det avgjørende at ikke produsenten eller andre må registrere de samme opplysningene flere steder, eller manuelt registrere opplysninger som alt foreligger i et annet system. Prinsippet om at opplysninger skal registreres en gang, ett sted og så være tilgjengelige i flere systemer der det er et rettmessig behov er grunnleggende for effektiv digitalisering. Det forutsetter gode integrasjonsløsninger og ryddige avtaler.

Automatisk datafangst kommer til å bli stadig mer utbredt. Skal fortrinnene ved husdyrnæringas modell opprettholdes må kommersielle aktører med ulike løsninger for datafangst integreres i systemet og både dele data og kunne motta data til nytte for sine brukere.

Animalia bidrar til digitale løsninger på stadig nye områder og har en nøkkelrolle i mange av løsningene for norsk husdyrproduksjon med særlig vekt på verdikjeden for kjøtt. Andre organisasjoner har lignende roller for sine verdikjeder. Målet med denne artikkelen er å gi et overblikk over digitale løsninger der Animalia har en sentral rolle og gå inn i noen av de viktigste funksjonene, eksemplifisert fra konkrete produksjoner. Potensialet for løsninger på nye områder og utvidelser av eksisterende løsninger er stort.

Konkret vil artikkelen beskrive:

• Produsentnytte
• Nasjonalt avlsarbeid
• Matkjedeinformasjon
• Dokumentasjon av dyrevelferd
• Livdyrhandel

Produsentnytte

Husdyrkontrollene er den historiske grunnmuren for digital styring og datafangst i primærproduksjonen. I dag er det tilgjengelige husdyrkontroller i alle produksjoner. MIMIRO er et teknologiselskap eid av Tine, Felleskjøpet Agri og Gjensidige, og forvalter Kukontrollen/Eana Ku og Geitekontrollen. Animalia forvalter Ingris, Storfekjøttkontrollen, Sauekontrollen og Ammegeitkontrollen. Innenfor fjørfeområdet har de ulike varemottakerne tilsvarende effektivitetskontroller.

Grunnlaget for stor oppslutning og bruk av husdyrkontrollene er avhengig av at den enkelte produsents ser egen nytte av den. Aktiv bruk av kontrollen dekker flere av husdyrprodusentenes behov:

• Oversikt over besetning med styringslister til løpende oppfølging i besetningen
• Styring, måling og analyse av produksjon opp mot egne mål og historiske resultater
• Avl i egen besetning og deltakelse i nasjonalt avlsarbeid
• Oppfylle offentlige krav til dokumentasjon av besetningen,
• Andre dokumentasjonsbehov – søknad tilskudd, grunnlag forsikring og finansiering

Overordnet er dette funksjoner alle husdyrkontrollene dekker, men det er variasjon mellom produksjoner og driftsformer. Figur 2. konkretiserer datakildene benyttet for å kunne dekke disse funksjonene med utgangspunkt i Sauekontrollen.

Et vesentlig formål med dataene i husdyrkontrollen er å bidra til dokumentasjon. Det innbefatter også formidling av lovpålagt dokumentasjon fra kontrollen til næringens- eller offentlige systemer. Matkjedeinformasjon til slakteri og Mattilsynet, som beskrives senere, er et godt eksempel på dette. Rapporter og data fra systemet benyttes også som grunnlagsdokumentasjon for eksempel ved forsikringsoppgjør, finansiering eller søknad om ulike tilskudd.

Konkrete målinger og resultater er en forutsetning for målretta tiltak. Data i Sauekontrollen danner et godt utgangspunkt for beslutningsstøtte og rådgivning. Analyser av resultatene gir mulighet for rådgivning rundt tema som økonomi, fôring, avl eller optimalisering av drift. Data fra Sauekontrollen går også inn til klimakalkulator for sau, og sammen med mange andre datakilder danner dette et godt grunnlag for beregning av gårdens utslipp. Tall på gårdens utslipp er et godt utgangspunkt for rådgivning og identifisering av tiltak for en mer klimasmart drift.

Aktiv styring av besetning og drifta har effekt. Sammenligner man slaktestatistikk for besetninger som deltar i Sauekontrollen med besetninger som ikke deltar, ser vi forskjeller i resultatene. Medlemsbesetninger avvenner lam med høyere slaktevekt som oppnår høyere klasse. I tillegg holder lammene en jevnere kvalitet. Her kan faktorer som driftsform og valg av rase også ha stor betydning for resultatene. Man får ikke automatisk bedre resultater av å bli medlem i en husdyrkontroll. Men vår klare påstand er likevel at fokus på produksjon gir resultater og det kan oppnås gjennom aktiv bruk av Sauekontrollen.

Avlsarbeid

Norge har et nasjonalt avlsarbeid for storfe, svin og småfe gjennom avlsorganisasjonene Geno, TYR, Norsvin og NSG. Avlsarbeidet har som mål å forbedre dyrepopulasjonen for egenskaper som gir god økonomi for produsenten, samtidig som man ivaretar god dyrevelferd og andre viktige egenskaper for dyras funksjon. Dette oppnås gjennom å avle for egenskaper som god tilvekst og slaktekvalitet, god helse og fruktbarhet, gode moregenskaper eller andre bruksegenskaper. Vektlegging av disse egenskapene varierer mellom de ulike produksjonene. Mange av disse egenskapene registreres i husdyrkontrollene. Animalia bidrar med denne type data til avlsarbeidet for produksjonene sau, gris og ammeku. I dette eksempelet har vi valgt å vise datautveksling knyttet til avlsarbeidet for sau (figur 3).

Norsk sau og geit (NSG) er ansvarlig for organisering og gjennomføring av avlsarbeidet for sau i Norge. NSG sentralt er faglig ansvarlig for avlsarbeidet og gjør beregninger med basis i data fra Sauekontrollen. Væreringene har ansvaret for det praktiske avlsarbeidet lokalt. Avlsberegningene hos NSG gir avlsverdier, som er indekser for det enkelte dyr, som sendes tilbake til Sauekontrollen. Slik ser produsenten sine avlsresultater og kan benytte disse i styringen av besetningen.

Beregninger fra NSG viser betydningen og effekten av avlsarbeidet. Synkende slaktealder, høyere kjøttprosent og økt tilvekst er blant egenskapene med positiv utvikling fra 2011- 2019. I sum fører det til at flere lam kan slaktes rett fra utmarksbeite og fortsatt oppnå god slaktekvalitet. En fordel både for bonden og varemottakerne. Figur 1.3.b på side 39 viser avlsframgangen for værer av rasen norsk kvit sau fra 2012-2021. For å oppnå denne avlsframgangen er feltdata fra Sauekontrollen helt avgjørende.

Matkjedeinformasjon

Kjøttkontroll er Mattilsynets kontroll av dyr før og etter slakting med tanke på dyras helse, velferd og egnethet til mat. Historisk har kjøttkontrollen blitt gjort uten særlig informasjon om helsehistorien bak slaktet som kontrolleres eller besetningen det kommer fra. Kravene om innhenting og bruk av matkjedeinformasjon fra besetningen til bruk ved den offentlige kjøttkontrollen kom med implementeringen av EUs hygienepakke i 2010. Det er slakteriene som innhenter og vurderer denne informasjonen og videreformidler relevant matkjedeinformasjon til Mattilsynet. Skal slakteriet kunne oppfylle sin plikt til å skaffe denne informasjonen må de selvsagt stille tilsvarende krav til sine produsenter.

Ideen bak matkjedeinformasjon er å sikre en mer risikobasert og målrettet kjøttkontroll og generelt bidra til større åpenhet og dokumentasjon i verdikjeden. For Mattilsynet er det også viktig å kunne planlegge kjøttkontrollarbeidet bedre og være forberedt når det kommer dyr fra besetninger som historisk har hatt mange funn ved kjøttkontrollen.

Gjennomføring av intensjonen med matkjedeinformasjon forutsetter digitale løsninger. Dette er noe hver enkelt varemottaker kunne ha utviklet selv, men gjennom Animalia er det utviklet en felles løsning, Dyrehelseportalen. Dyrehelseportalen baserer seg på å innhente mest mulig matkjedeinformasjon som allerede er registrert av andre grunner gjennom dyrets livsløp Dyrehelseportalen dekker også andre formål. I sum bidrar dette til økt bruk av portalen, som igjen gir mer og bedre matkjedeinformasjon.

For å oppnå en rasjonell datafangst og -deling er Dyrehelseportalen integrert med flere offentlige registre og registre i husdyrnæringa. Data som er registrert en gang gjenbrukes og deles gitt at mottakerne har legitim behov for å motta data og avgiver har akseptert delingen. Figur 4 viser utvekslingen av matkjedeinformasjon mellom husdyrprodusenter, Dyrehelseportalen, slakterier og Mattilsynet. I sum betyr denne fellesløsningen både sparte ressurser og bedre regelverksetterlevelse.

Dyrevelferdsprogrammene

Behovet for å dokumentere status og utvikling på dyrevelferdsområdet er ganske nytt. Digital dokumentasjonen av dyrehelse er det lang tradisjon for, men velferd har bare blitt dokumentert indirekte og ufullstendig gjennom produksjonsdata og nettopp helsedata. Næringas strategiske grep for å sikre og dokumentere forbedringsarbeid og status i alle besetninger er etablering av dyrevelferdsprogrammer.

Regelmessige besøk av veterinær med avtale om oppfølging av besetningen er et sentralt felles punkt i alle dyrevelferdsprogram. Formålet er rådgivning for systematisk forbedring av velferd og helse i besetningen. Alle besøk dokumenteres i fagsystemet som er etablert for dokumentasjon og forbedring av dyrevelferd i den aktuelle produksjonen.

Den viktigste kilden til data i dyrevelferdsprogrammene er besetningsveterinærens observasjoner og konklusjoner; avvik og forbedringstiltak. Observerte forskriftsbrudd skal alltid føres opp som avvik, følges opp av dyreeier og lukkes av besetningsveterinær når forholdet er brakt i orden. Forbedringstiltak skal planlegges i samarbeid mellom produsenten og veterinæren.

Figur 5 viser arbeidsprosess og dataflyten i dyrevelferdsprogrammet for svin med fagsystemet Helsegris som nøkkelpunkt i dataflyten. Helsegris mottar data fra Ingris når besetningen er medlem der og data fra slaktedatabasen om antall slakt, diagnoser og observasjoner som tidligere er gjort ved kjøttkontroll på slakteri. Disse opplysningene er med å fylle ut bildet veterinæren får ved besøkene i besetningen og er en del av grunnlaget for både avvik og forbedringstiltak.

Jevnlige revisjoner i regi av Kvalitetssystemet i landbruket (KSL) er en del av alle dyrevelferdsprogram, og deltakelse i dyrevelferdsprogram er den eneste måten å fylle KSLs dyrevelferds krav på. Derfor er datautveksling med KSL-databasen og status i dyrevelferdsprogrammet og KSL-status i den aktuelle produksjonen gjensidig avhengig av hverandre.

Varemottaker har innsyn i Helsegris for sine produsenter, både for å kunne følge opp produsenter med avvik og som et generelt grunnlag for rådgivning. Varemottaker innhenter status i dyrevelferdsprogrammet ved innmelding av slakt. Denne informasjonen er en del av grunnlaget for oppgjøret til produsenten.

Dokumentasjon av helse ved livdyromsetning – digital livdyrattest

Kjøp og salg av dyr er en av de vanligste årsakene til spredning av smittsomme sykdommer. Det gjelder både alvorlige sykdommer spredt ved import av dyr, som husdyrnæringens koordineringsenhet for smittebeskyttelse ved import (KOORIMP) sine krav og oppfølging skal forhindre, og smitte av mer vanlige sykdommer mellom besetninger innenlands. I tillegg sier også helsehistorikken til det enkelte dyr som omsettes og forekomsten av helsehendelser i besetningen dyret kommer fra, noe mer generelt om kvaliteten på dyret som omsettes. Krav til helsestatus og god dokumentasjon av dette er derfor et viktig tiltak for å bevare god norsk dyrehelse generelt. Det er også avgjørende for å redusere risikoen for den som kjøper dyr.

Historisk har det vært for lite og for tilfeldig dokumentasjon av helsestatus ved omsetning av produksjonsdyr. For storfe har bransjen vedtatt Kjøttbransjens retningslinje for omsetning av livdyr i storfeproduksjonen. En effektiv digital løsning for livdyrattester som henter all tilgjengelig helseinformasjon fra andre fagsystemer er grunnmuren i denne bransjeretningslinjen. Dataflyten for storfe i dette systemet er illustrert i figur 6.

Når alle datakildene etter hvert bidrar med data inn i Livdyrattester, kan produsenter og livdyrformidlere vurdere all tilgjengelig helseinformasjon om dyr og besetning før man omsetter et dyr og før det flyttes til ny eier. Det til forskjell fra dagens praksis der en papirversjon av informasjonen i beste fall følger med dyret ved levering. I tillegg vil informasjonen om dyrets avstamning og produksjon gi et bedre grunnlag for en mer korrekt verdi og prisfastsettelse på dyret. Med en aktiv bruk av dette nye fagsystemet vil man kunne forhindre spredning av smittsom dyresykdom og gi kjøper av livdyr langt større mulighet for å stille krav til kvaliteten på dyra de kjøper.

Samhandling krever tillit

Effektive digitale løsninger bidrar til økt økonomisk og miljømessig bærekraft i husdyrverdikjedene. Vi har lang tradisjon for datainnsamling og -deling i norsk landbruk. Det har bidratt til alt fra et effektivt nasjonalt avlsarbeid til bedre beslutninger hos den enkelte produsent, og gitt grunnlag for forskning som ellers ikke hadde vært mulig. I sum har dette vært avgjørende for ressursutnytting og økonomi.

Den digitale utviklingen med stadig nye løsninger for datafangst, -deling og -analyse gir grunnlag for nye bidrag til en videre bærekraftig utvikling av husdyrproduksjonene.

Høy oppslutning om felles løsninger er rasjonelt økonomisk og effektivt for alle aktører i verdikjeden. For sluttbrukeren gir det en rasjonell datafangst som løser mange dokumentasjonskrav. Men felles løsninger og deling av data kommer også med noen forutsetninger.

For at data skal kunne deles og sikre god datakvalitet er det en betingelse at det er standardisering av formater og begreper. Med økt datafangst fra sensorer og bruk av ny teknologi som kunstig intelligens vil dette blir stadig viktigere. Vi må sikre oss at data tolkes korrekt.

Det formelle grunnlaget for deling data må alltid være ivaretatt. Det kan følge av forskrift, sikres gjennom avtale eller være basert på aktivt samtykke. Nytt regelverk for personvern (GDPR) har gjort behovet for et formelt grunnlag for enhver deling av data tydeligere. Ikke minst er dette viktig i en sektor med mange enkeltmannsforetak, noe som har betydning for hva som defineres som persondata kontra hva som er data om en virksomhet. Animalia er opptatt av et avklart og tydelig grunnlag for all vår deling av data og at dette kommuniseres tydelig med alle det angår. Gjennom organiseringen OPS Landbruk samarbeider offentlige og private aktører i landbruket nå aktivt med disse temaene, med mål om økt digital samhandling.

På et annet plan enn tekniske, semantiske og juridiske utfordringer kommer tillit. Alt samarbeid om datadeling forutsetter åpenhet og tillit mellom aktørene som deler og benytter data. Bønder og veterinærers bruk av fagsystemer og vilje til å bidra med fullstendige data i alle situasjoner forutsetter at de har tillit til systemet og forvaltningen av dataene. En del av grunnlaget for det er trygghet for at data bare deles til formål som er avtalt og tydelig kommunisert. All registrering og deling av data bidrar til økt åpenhet og tillit til norsk mat og husdyrproduksjon. Det er en styrke om alle aktører i denne verdikjeden, i tillegg til egennytten, også ser sin rolle og sitt bidrag i dette perspektivet.