Slaktekyllingens foreldre – en spesialisert og krevende produksjon

Norge har ingen egen fjørfeavl, hverken for slaktekylling eller verpehøns. En av grunnene til dette er at den norske produksjonen er liten, dermed er det vanskelig å få til en effektiv avlsfremgang, samtidig som det ville blitt svært kostbart. Dette betyr at all norsk fjørfeproduksjon er avhengig av import fra utlandet. De internasjonale avlsselskapene har et effektivt seleksjonsarbeid for egenskaper som helse, atferd, fôreffektivitet og kjøttfylde, for å nevne noe. Ulempen ved å være avhengig av internasjonale selskaper er at det vanskelig for norske aktører å påvirke avlsmålene.  

Smittereduserende tiltak

Norsk fjørfehelse er unikt god. All import innebærer en smitterisiko. Derfor er det et mål for norsk næring å importere så få dyr og så høyt oppe i avlspyramiden som mulig. Denne strategien innebærer at oppformeringen av dyr foregår i Norge. I tillegg er det valgt å importere befruktede egg som kan klekkes i Norge i stedet for levende dyr, siden dette hindrer kyllingene i å plukke opp smittestoffer etter klekking i utlandet.

I 2022 ble det importert i underkant av 1,8 millioner fordredyr som rugeegg til Norge. Disse fuglene la til sammen 76,5 millioner egg som ble til slaktekyllinger. Å importere 1,8 millioner rugeegg kontra 76,5 millioner utgjør en betydelig lavere risiko for å få med seg smittsom fjørfesykdom som en uvelkommen nisse på lasset.

Daggammelt foreldredyr – er det mulig?

Avhengig av hvilken hybrid som benyttes, importeres kyllingens foreldre som rugeegg fra Sverige, Frankrike eller Storbritannia. Det er altså besteforeldredyr i utlandet som legger befruktede foreldredyregg som videre transporteres til foreldredyrrugerier i Norge. Disse spesialiserte rugeriene håndterer kun importerte egg for å hindre kryssing av egg fra Norge og utlandet, noe som er et viktig smittevernsprinsipp. Etter ruging i 21 dager, klekkes et foreldredyr, noe som kan høres litt underlig ut. I praksis betyr dette at den nyklekkede kyllingen etter ca. 21 uker skal begynne å legge befruktede egg, som så skal ruges ut til å bli den kyllingen vi benytter i kjøttproduksjonen i Norge.  

Fra 0-18 uker lever fuglene på spesialiserte oppalsgårder, før de flyttes til rugeegg-gårder. Foto: Animalia / Jonas Ruud 

Oppal og rugeeggsproduksjon

De daggamle foreldredyrkyllingene transporteres direkte fra foreldredyrrugeriene i Norge og til oppalshus. I oppalshusene lever fuglene fra de er daggamle og til de er 16-18 uker. Det er spesialiserte bønder som står for denne produksjonen. Dette er et kritisk ledd som legger grunnlaget for den videre produksjonen. I oppalet holdes høner og haner i ulike avdelinger, ofte i det samme dyrerommet. Dette gjør det lettere for bonden å kontrollere utviklingen og sørge for jevne og friske dyr.  

Når fuglene begynner å nærme seg kjønnsmoden alder, blir de transportert til et rugeegghus, hvor de skal leve resten av livet. Det er vanlig at hanene flyttes noen uker før hønene, for at skape minst mulig stress og uro. I rugeegghusene lever hønene og hanene sammen siden målet med produksjonen er å produsere befruktede egg.  

Hønene begynner å legge de første eggene når de er ca. 21 uker gamle. Det er viktig med god hygiene og korrekt håndtering av disse eggene for å sikre helsa hos slaktekyllingen i det neste leddet.  

En krevende produksjon 

Hold av foreldredyrene, både i oppal og rugeggproduksjonen, er krevende. I 2022 var det 92 spesialiserte bønder som stod for denne produksjonen i Norge. Rugeegghusene er utstyrt med opphøyde plattformer og rugekasser slik fuglene kan vagle og legge eggene uforstyrret. I tillegg benyttes det mye strø for å skape et godt miljø for fuglene. For å få til en god produksjon med friske dyr, må røkteren være mye til stede i dyrerommet, spesielt i starten av produksjonen. Det er viktig å følge med på flokken og fange opp signalene til dyra. Siden dyrene lever lengre enn slaktekyllingen, er det flere utfordringer som kan oppstå. For å unngå sårskader på hønene må blant annet haner med dårlige bein sorteres ut fordi disse kaver mye under parring og dermed kan skade hønene. Generelt er det mye fokus på beinhelse i denne produksjonen.  

«Broiler breeder paradox»

Slaktekyllingens foreldre har genetikken til å vokse like fort som slaktekyllingen. Siden de lever lenger, må veksten holdes tilbake for å hindre overvekt, bein- og fertilitetsproblemer. Dette kalles «the broiler breeder paradox». Fuglenes vekst holdes tilbake med restriksjon er på fôr, spesielt i oppalsperioden. Samtidig som det hindrer helseproblemer, kan fuglene oppleve kronisk sult og bli frustrerte. De som har det daglige stellet av dyra må derfor ha ekstra fokus på styring av lys og miljø for å hindre hakkeatferd. Ulike hybrider har ulike far- og morlinjer med forskjellig vekstpotensial. Derfor er det ikke en «one size fits all» i denne produksjonen. Stellet må tilpasses den enkelte hybrid.  

Hvordan løse utfordringer?

For å løse utfordringer i alle dyreproduksjoner kreves kunnskap. Ikke all kunnskap er tilgjengelig, dermed trengs forskning. I foreldredyrproduksjonen finnes flere kunnskapshull som vi har ønsket å dekke. Det er litt av bakgrunnen for det fireårige forskningsprosjektet «Foreldrevelferd». Prosjektet ledes av Animalia, og prosjektpartnere er Norsk Kylling og Nortura, samt utenlandske forskere. «Foreldrevelferd» er finansiert av Norges Forskningsråd.  

Prosjektet har mange delmål og har så langt fokusert på vagler, beinhelse, tråputer, kjølbeinsbrudd og lyskilder. De neste fokusområdene vil være miljøberikelser og forhindring av sårskader. Kunnskapen som kommer ut av prosjektet er viktig for å forbedre produksjonen, noe som er med på å sikre dyrenes helse og velferd.