Fagnyheter Statistikk

Utehold for fjørfe

I husdyrholdet har man i moderne tid ønsket å ha kontroll over omgivelsene til dyrene for å oppnå best mulige produksjonsresultater og minimere risiko for sjukdom og rovdyrangrep. Det har ført til at den mest vanlige måten å holde svin- og fjørfe på i kommersiell husdyrproduksjon har vært innendørs.

01 sep, 2022

Med økt kunnskap om dyrs evner og behov heves terskelen for hva vi anser som godt nok når det gjelder dyrevelferd. De senere årene har det nærmest blitt en etablert sannhet i samfunnsdebatten at utehold er en avgjørende faktor for god dyrevelferd. Dermed har de vanligste måtene å holde svin og fjørfe på i Norge i økende grad blitt utfordret.

Denne artikkelen er et bidrag til kunnskapsgrunnlaget om utehold av fjørfe. Artikkelen omhandler hold av både slaktekylling, verpehøns og kalkun. For å bidra til en kunnskapsbasert debatt og realistiske forventninger, vil vi belyse aspekter ved ulike driftsformer ut ifra hensyn til dyrevelferd, dyrehelse, mattrygghet og bærekraft. Vi inkluderer noe informasjon også fra Sverige og Danmark. Kilder er tilgjengelige talldata, vitenskapelige rapporter og artikler i tillegg til bidrag fra fagpersoner i næringen både i Norge, Sverige og Danmark.

Fjørfeproduksjon i Norge

Norsk fjørfenæring preges av relativt små enheter sett med internasjonale øyne. Egne konsesjonsgrenser bestemmer tillatte besetningsstørrelser. Tabell 1. viser nøkkeltall for perioden 2017 til 2021.

Tabell 1. Besetningsstruktur i norsk fjørfeproduksjon

  

2017 

2018 

2019 

2020 

2021 

Antall slaktekyllingprodusenter med over 1 000 dyr  

554 

550 

553 

527 

531 

Antall kalkunprodusenter med over 1 000 dyr 

53 

48 

41 

43 

44 

Antall eggprodusenter (konsum - og rugeegg) med over 1 000 høneplasser * 

579 

584 

- 

- 

- 

Antall konsumeggprodusenter med over 1 000 høneplasser * 

- 

- 

528 

540 

544 

Antall rugeeggprodusenter og oppalere av foreldredyr **   

106 

96 

97 

94 

92 

Antall Livkyllingoppalere *** 

18 

17 

19 

19 

19 

Antall andeprodusenter 

11 

8 

9 

9 

9 

SSB, pr. 01.05.2017 og 01.03 fra 2018. Fra 2019 rapporteres konsumeggprodusenter og rugeggprodusenter separat, ** Tall innhentet fra landets 6 rugeriaktører i august 2021, *** Tall innhentet fra landets livkyllingoppalere. Tall på livkyllingoppalere er inklusive 6 aktører som dretter opp sine egne livkyllinger. Kilde: Norsk Fjørfelag, innhentet tall fra Landbruksdirektoratet og SSB.

Driftsformer i Skandinavia

Den mest vanlige kommersielle driftsformen for fjørfe i Norge og våre naboland omtales som konvensjonell drift. For fjørfe betyr det at dyrene holdes innendørs i hele sin levetid. Innen slaktefjørfeproduksjon snakker vi om gulvdrift. Noen produsenter har gjort tilpasninger ved å gi dyrene mulighet til å gå ut på en såkalt veranda, også kalt vinterhage. En veranda er typisk utformet som tilbygg med tak, gjerne med lysinnslipp, støpt gulvdekke og vindduker (gjerne fluesikre) som fysisk skille mot uteomgivelsene.

Konvensjonell drift innen konsumeggproduksjon består både av fleretasjesystemer for frittgående høns (også kalt aviarier) og av en liten andel miljøinnredede bur. Produsenter som har såkalt frilands eller økologisk produksjon har også utearealer for dyra. I økologisk produksjon er det en rekke tilleggskrav som må oppfylles, mens frilandsproduksjon er drift som inkluderer tilgang til utearealer, men ellers er lik konvensjonell.

Alternative driftsformer

Andre alternative driftsformer utgjør kun en svært marginal nisje. Noen få aktører bruker mobile fjørfehus for småskala produksjon. Det dreier seg om mer eller mindre komplette og automatiserte containersystemer med innredninger, klimaanlegg, eggtrekk m.m. Tanken bak disse er at de skal kunne flyttes på for å drive vekselbruk, skifte miljø og unngå punktvis miljøbelastning. Denne form for tilleggsproduksjon har fått en viss utbredelse i Europa. I dag vet vi kun om en håndfull norske produsenter som driver på denne måten.

Forhold som er felles for produksjonstyper og utehold

Spesifikk informasjon om dyrevelferd, dyrehelse, mattrygghet og bærekraft utdypes nærmere under avsnittene for henholdsvis slaktekylling, verpehøns og kalkun, i tillegg til tilgjengelige produksjonsdata for de ulike produksjonsformene. Samtidig er en del forhold rundt utehold i husdyrproduksjonene relativt like, på tvers av dyreslag og produksjonsform.

Dyrevelferd

Dyrevelferd kan defineres på ulike måter. En faglig definisjon som også ble benyttet i forarbeidene til dagens Dyrevelferdslov (2010) er «Individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø» (NMBU, 2004). Dyrevelferd innebærer altså hvordan det enkelte dyret mestrer sin tilværelse. For at dyret skal ha en god dyrevelferd, må det ha god helse, mulighet for utøving av naturlig atferd, oppleve fravær av negative emosjoner som frykt eller frustrasjon og tilstedeværelse av positive emosjoner som glede eller forventning.

God dyrehelse sikres blant annet gjennom strenge smittevernrutiner, både nasjonalt og på den enkelte gård, samt gjennom jevnlige veterinære helseovervåkingsbesøk. Naturlig atferd og positive emosjoner ivaretas gjennom et rikt fysisk miljø slik at dyrene kan gjøre det de har lyst til. For fjørfe er det for eksempel å løpe, leke, hoppe, strøbade og hvile seg på eller under plattformer.

Utover å ivareta dyras basalbehov og å dekke dyras naturlige atferdsbehov som å kunne utøve fôrsøk, fjørbade, verpe i skjul og vagle, er det flere faktorer som påvirker dyras trivsel – både positivt og negativt.

Betydning av utehold for dyrevelferd

Tilgang på uteområder kan være positivt for dyras velferd ved at det kan gi et rikere fysisk miljø samt mulighet til å velge mellom ulike miljø. Men for at utehold skal utgjøre en viktig trivselsfaktor for dyra, har undersøkelser vist at kvaliteten på utearealene er avgjørende. Lite egnede utearealer er ikke nødvendigvis bedre for dyrevelferden enn godt egnede innearealer. Likevel er det sider ved ulike former for utehold som gir potensial til økt trivsel for dyra.

Dyretetthet og bruk av arealer

Forskning har vist at høye dyretettheter påvirker dyra negativt. Høye tettheter kan hos slaktekylling gi mindre aktivitet, mer stress og konkurranse om godene og mindre hvile. Det kan gi flere kloreskader og kassasjoner på slakteri. Hos høns kan det føre til mer hakking. Andre faktorer er likevel vel så viktige, som fôrkvalitet, antall fôr- og vanningsplasser, miljø og stell.

Under norske klimatiske forhold vil ikke utearealer i fjørfeproduksjonene erstatte innearealer, men være et tillegg. Dermed vil ekstra arealer i form av veranda og utearealer bidra til lavere tettheter i dyreholdet forutsatt at utearealene er lagt til rette slik at dyra faktisk tar de i bruk. I de tilfellene vil større arealer bidra til økt aktivitet. At arealene er lagt til rette for bruk betyr at det er egnet underlag på verandaer og på utearealer (strø, sand, gras, etc.), le for rovdyr, vær og vind og at det finnes miljøberikelser av ulike slag, som beplantning, halm, mm. Høyere aktivitet bidrar hos kylling trolig til bedre helse i form av styrket skjelett, færre haltheter og sviskader, men her er ikke litteraturen entydig. For høns kan lavere tettheter bidra til en bedre fjørdrakt.

I økologisk slaktekylling- og konsumeggproduksjon er det for utearealer ved stasjonære fjørfebygg krav om minimum 4 m2/dyr. For kalkun er det 10 m2/dyr. Det finnes ikke tilvarende minimumskrav for konvensjonell produksjon eller frilandsproduksjon. Minimumskravene for økologisk fjørfeproduksjon, samt delingskrav for uteareal dersom det er større besetninger for høns enn 3000, slaktekylling 4800 og kalkun 2500, gjør det utfordrende å ha økologisk produksjon (Forordning (EU) 2020/464, Vedlegg I, Del IV). Har en eksempelvis en konsesjonsbesetning på 7500 høns, må denne deles i tre flokker – både innomhus og ute. Delingskravet vanskeliggjør lik kvalitet på utearealene.

Selv om dyr har tilgang til utearealer, viser det seg at både andelen dyr som faktisk bruker utearealene og i hvilken grad disse dyra gjør bruk av de utearealene de har til disposisjon varierer mye. I litteraturen skilles det mellom såkalte «high range» og «low range» dyr, der «high range»-dyrene tenderer til å utgjøre hoveddelen av de som både søker ut og lengst vekk fra fjørfehuset. Forskning viser at andelen høns som faktisk bruker uteareal ligger i spennet 10-50 prosent.

Det er mange faktorer som påvirker om dyrene tar utearealer i bruk eller ikke; flokkmaterialet i seg selv (genetikk), grad av tilpasset livdyroppal (frem til hønene er 16 uker gamle), og mengde og utforming av vegetasjon – dvs. trær og busker på utearealene.

Fôr og vann skal av smittehygieniske årsaker tildeles innendørs i alle produksjonsformer. Dette kan i noen grad påvirke dyras motivasjon til å bruke verandaer og utearealer

Ulike atferdsbehov som kan dekkes bedre ved bruk av utearealer

Atferdsstudier har vist at fjørfe bruker mye tid på å hakke og skrape i søken etter fôr. Derfor kan vi med sikkerhet si at miljøberikelser er viktige for trivselen til dyrene – uansett om de befinner seg inne, har tilgang til veranda eller benytter seg av egnede utearealer hvor de kan utøve denne atferden. Verpehønsbesetninger, der dyra gjør bruk av utearealer, kan ha noe bedre fjørdrakt og utvise mindre hakkeatferd sammenlignet med dyr som kun holdes inne. Dette henger sammen med både lavere tetthet og mer stimulerende miljø med tanke på fôrsøk. Å stelle fjørdrakta er et viktig naturlig atferdsbehov hos fjørfe. De renser fjørdrakten ved å strøbade – altså legge seg i sand, jord, torv eller lignende for å få dette materialet inn mellom fjørene. Muligheten for dette innomhus og med verandaløsninger varierer. Det gjør også kvaliteten på strøbadene som tilbys dyrene. Her kan egnede utearealer utgjøre en forskjell for den andelen av dyrene som tar dem i bruk.

Dagslys

I konvensjonelle slaktekylling- og hønsehus er det ikke så vanlig med vinduer som slipper inn dagslys, men det kommer flere og flere – enten ved ombygging eller i nybygg. I økologisk produksjon er det krav om naturlig dagslys til både slaktekylling, verpehøner og kalkun. Men dyra kan på ulike vis få dagslys inn i fjørfebygg eller på verandaer. Så tilgang på utearealer er i seg selv ikke et premiss for å dekke dagslysbehov.

Det finnes flere kunstige belysningssystemer på markedet som skal etterligne dagslys, men de kan vanskelig dekke opp variasjoner i intensitet og fargespekter gjennom døgn og årstider. Studier har vist positive effekter av naturlig dagslys via vinduer sammenlignet med kunstig belysning i kommersielle kyllingflokker når det gjelder dyras aktivitet og beinhelse (Bailie et al., 2013, De Jong et al., 2019). Dagslyset stimulerer til en mer variert og økt aktivitet, som igjen har positive helseeffekter. En relativt ny studie viste også at kyllinger som fikk valget mellom kunstig belysning og naturlig dagslys valgte dagslys (Sans et al., 2021). Når det gjelder verpehøns i konvensjonelle dyrehold, så finnes det ingen tilsvarende studier om effekt av dagslys på dyras atferd eller velferd. Dagslys inneholder både UVA og UVB, som har vist seg å ha positive effekter på slaktekylling, men kan medføre økt fjørhakking hos verpehøns. Det trengs mer kunnskap om naturlig dagslys.

Betydningen av solbading vet man lite konkret om, annet enn at høns, i likhet med andre dyr, liker å varme seg i sola. Det er et trivselselement. Samtidig vet vi at jungelhøna (Gallus gallus), som alle høns stammer fra, har tilhold i blandet vegetasjon med mye skygge.

Rovdyr og rovfugl

Hønsefugl er som nevnt opprinnelig fugler med tilhold i tett vegetasjon. Av den grunn vegrer de seg for å bevege seg langt ut på åpne arealer. Alt avhengig av lokalitet, så vil fjørfe på utearealer være utsatt for rovdyr og rovfugl. Dødelighet som følge av predasjon varierer, men kan være betydelig. Avskyting av skadedyr kan hjelpe, i likhet med inngjerding og skjermende vegetasjon som trær og busker. Fjørfe må ha mulighet for å søke ly. Flere produsenter velger å stenge dyra inne om natten. Hus med veranda har gjerne rovdyrtett barriere ut. I økologiske hønsebesetninger er det fra og med 2022 krav om inngjerding. Samme krav gjelder ikke for frilandsproduksjonen, men i holdforskriften står det at «utearealene skal være (…) beskyttet mot rovdyr og skadedyr». Det finnes en rekke rapporter og veiledninger om utforming og beplantning av utearealer.

Vær og klima

Norsk klima legger begrensinger for utendørs hold av fjørfe i Norge. Betydningen av vær og klima er naturlig nok avhengig av lokalitet, tid på året, dyras alder og kondisjon og utformingen av verandaer og/eller utearealer.

I Dyrevelferdsloven står det at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. I holdforskriften står det at verpehøns skal ha le for vær og vind ute. For kylling og kalkun er det ingen formuleringer som adresserer utegang.

I økoregelverket er det visse krav til verandaer dersom de inngår i husets bruksareal. Det må for disse vurderes om verandaene, i tillegg til å gi le for vind og nedbør, må isoleres i en eller annen grad. I Skandinavia har vi i utgangspunktet tolket regelverket til å gjelde beskyttelse mot vind og nedbør – og ikke temperatur. Dyra velger selv om de vil trekke ut eller ikke. Det kan være utfordringer rundt ventilasjon, kondens- og ising mellom verandaer og innomhus. Åpne hus medfører også behov for fyring.

Ved lave temperaturer holdes i praksis dyra helt eller delvis innomhus – også innen økologisk fjørfeproduksjon. Økologiske høns kan ifølge økoregelverket holdes innomhus på dagtid i 1/3 av levetiden.

Komfort- og trivselstemperaturer

I dyreholdet snakker vi om komfort- og trivselstemperaturer. Komforttemperaturer er temperaturintervaller der fuglene ikke bruker merenergi i form av økt fôropptak og/eller lavere tilvekst for å opprettholde normal kroppstemperatur. Komforttemperaturer er ulike fra art til art og for ulike alderssegmenter. Litteraturen spriker noe når det gjelder disse intervallene.

Disse temperaturintervallene må ikke forveksles med trivselstemperaturer. Fjørfe kan godt være ute i mange kuldegrader, selv om de da må bruke merenergi for å opprettholde kroppsvarme. Dette er en av grunnene til at dyra ikke kan slippes ut før de har tilstrekkelig godt utviklet fjørdrakt. For høns har en også erfaring for at mangelfull fjørdrakt, spesielt på rygg, kan forårsake relativt store varmetap. Når det er varmt, er det viktig at dyr som holdes ute kan søke le. Varigheten av oppholdet ute spiller også inn. Ved alternative driftsformer må dyrene kunne velge oppholdssteder som gjør dem i stand til å opprettholde normal kroppstemperatur.

Stellfaktoren og utfordringer ved utedrift

For å ivareta så god dyrehelse og dyrevelferd som mulig kreves høy bevissthet hos de som steller dyra. Det daglige tilsynet er grunnleggende for god dyrehelse og god dyrevelferd. Det vil være mer krevende å holde godt tilsyn med dyr både innom- og utomhus enn kun innomhus. Ved utedrift er det vanskeligere å ha oversikt over risiko og f.eks. tap til rovdyr. Produsenten skal på utearealene oppdage dyr som eventuelt burde behandles eller avlives. Av smittevernhensyn er det viktig å ha god oversikt over mulig smittebærende villfauna, nærliggende husdyr- og hobbyfjørfehold, samt øvrig person- og utstyrstrafikk på og ved utearealene.

Ved drift i liten skala er ikke disse utfordringene nødvendigvis problematiske, med ved større driftsopplegg er utehold en mer sårbar produksjonsform og krever mer av produsenten.

Dyrehelse

God dyrehelse er et premiss for god dyrevelferd. Husdyrnæringa i Norge har gjennom mange år samarbeidet med veterinærmyndigheter og fagmiljøer om å overvåke og bekjempe smittsomme dyresjukdommer. Målet har vært å fjerne virus og bakterier som plager dyr og bonde - og også ødelegger for økonomien i produksjonen. I dag har norske matproduserende dyr en unikt god dyrehelse og får oppsiktsvekkende lite antibiotika i internasjonalt perspektiv.

En viktig grunn til at fjørfe holdes mest innomhus er nettopp smittebeskyttelse. Mer eller mindre vanlig forekommende virus, bakterier og parasitter i omgivelsene kan forårsake produksjonstap i form av høyere fôrforbruk og lavere tilvekst, sjukdom og varierende grad av dødelighet. Historisk var det også av smittehygieniske årsaker at høns tidligere ble holdt i bur. Gjennom avl og økt kunnskap om atferd, smittestoffer og smittehygiene, samt bruk av vaksinasjon, har vi kunnet redusere bruk av bur – ikke minst av hensyn til dyra og deres atferdsbehov.

Økt bruk av utehold i fjørfeproduksjonene vil medføre utfordringer rundt smittebeskyttelse. Faktorer som øker risiko for å få inn smittsomme sjukdommer er nærhet til andre dyrehold, deriblant svine- og sauehold. Nærhet til hobbyfjørfehold, som i praksis har mindre oppmerksomhet rundt smittehygiene i eget dyrehold og ved livdyrhandel, er en betydelig risikofaktor. Også villfaunaen utgjør en smitterisiko. Særlig er det fokus på villfugl med tilhold ved eller i vann, som kan være en viktig smittekilde for fugleinfluensa. Om risikovurdering med hensyn til beliggenhet av fjørfehold – se senere avsnitt om fugleinfluensa.

Vi skiller gjerne mellom smittsomme sjukdommer som først og fremst har betydning for alminnelig god helse og produksjon (Liste 3 og 4 sjukdommer) og de mer alvorlige smittsomme sjukdommene som kan forårsake høy sjukelighet og/eller dødelighet (Liste 1 og 2 sjukdommer). De mest aktuelle sjukdommene i den første kategorien med forhøyet risiko ved utegang er rødsjuke, spolorm og pasterurellose. Av de mer alvorlige sjukdommene må vi nevne Newcastlesjuke og fugleinfluensa, der sistnevnte nå ser ut til å bli en permanent trussel for helsa både i villfaunaen og i fjørfehold - også her i Norge.

Rødsjuke

Rødsjuke, forårsaket av bakterien Erysipelothrix rhusiopathiae, er utbredt, men mest kjent hos gris. Den kan ramme flere arter – også mennesker. I Norge rapporteres det om rødsjuke i 1-4 fjørfebesetninger i året (HelseFjørfe 2012-2022). Tilfellene de siste ti årene er fordelt på 19 konsumeggprodusenter og 3 kalkunprodusenter. Tilsvarende tall for Sverige i samme periode er 5 til 13 tilfeller i året - flere enn i tidligere perioder (SVA 2022). Det er først og fremst høns utendørs som rammes. I verste fall forårsaker bakterien akutte utbrudd med opptil 50 prosent dødelighet. Sannsynlige smitteveier er via jord og vann utenomhus eller fra gris, men her trengs det mer kunnskap. Det er vist at rød hønsemidd kan være smittebærer. Den kan spre smitte både i og mellom besetninger. Ved utbrudd kan tilgjengelig vaksine beskytte påfølgende flokker.

Spolorm

Ascaridia galli er spolorm som forekommer hos tamhøns. I hobbyfjørfehold er den utbredt både i Norge og Sverige. I Sverige er parasitten også utbredt i kommersielle fjørfebesetninger, først og fremst i utendørshold. Spolormen er ennå ikke blitt påvist i kommersielle konsumeggbesetninger i Norge, annet enn som tilfeldige funn i konsumegg. Parasitten utgjør vanligvis ikke noe stort helseproblem i kommersiell fjørfeproduksjon, forutsatt skifter av utearealer og/eller alminnelige gode hygienerutiner. Symptomer i affiserte flokker kan være diaré, nedsatt vekst, redusert eggproduksjon, økt fôrforbruk, og i noen tilfeller død.

Høns blir smittet av andre smittebærende livdyr og parasittegg i miljøet. Villfuglsmitte anses som mindre sannsynlig. Spolormegg overlever lenge i miljø og er utfordrende å bli kvitt, særlig på utearealer. God rengjøring innomhus mellom innsett, samt gode drenerende utearealer rett utenomhus er viktige forebyggende tiltak. Skifte av utearealer og eventuelt skifte av topplag rett utenomhus (sagflis, stein, etc), samt vegetasjonsdekkede utearealer bidrar også til å holde smittepress nede. Overflatedesinfeksjon er et aktuelt tilleggstiltak.

Pasteurellose/Hønsekolera

Aviær pasteurellose er en sporadisk forekommende luftveissjukdom hos fjørfe og villfugl forårsaket av bakterien Pasteurella multocida. Alvorlig form for sjukdom med høy akutt dødelighet kalles hønsekolera og er meldepliktig. Siste utbrudd hos høns i Norge var i 2006. Alle fuglearter er mottakelige for aviær pasteurellose, og ulike former for stress er med på å øke risikoen for et sykdomsutbrudd. Viltlevende fugler og gnagere kan være primær kilde til smitte – og utgjør en smitterisiko for utegående fjørfe. Også andre typer husdyr på samme gård, spesielt gris, hund og katt, kan være en smittemessig utfordring fordi P. multocida er en del av deres normalflora. Autovaksine, vaksine mot utbruddstammer, kan lages.

Andre smittestoffer og risikofaktorer

I hobbyfjørfehold i Norge påvises det en rekke andre virus, bakterier og parasitter som utgjør en smitterisiko til kommersielle fjørfeproduksjoner. Hobbyfjørfehold blir stadig mer populært. Flere har småskalaproduksjoner for salg av egg direkte til forbruker. Av risikofaktorer for smitte kan nevnes fysisk avstand mellom virksomhetene og trafikk av folk og utstyr virksomhetene imellom. Det øker risiko for eventuell kryssforurensing av smittestoffer.

De kjente og mest aktuelle smittestoffene i Norge og Sverige er listet opp i tabell 2 under. De fleste forekommer i ulike grader i hobbyfjørfehold. Utbredte smittestoffer, så som hønselammelse-virus (Mareks disease), blåvingesjuke-virus (Aviær encefalomyelitt), koksider spp, m.fl., som kommersielt fjørfe i Norge vaksineres mot rutinemessig, er ikke listet opp tabellen fordi dyra blir beskyttet av antistoffer mot smittestoffene. Det gjelder også utegående fjørfe. Viktig er det likevel å være oppmerksom på at det kan være feil ved vaksiner eller at de blir gitt feil.

Tabell 2. Aktuelle smittestoffer i Norge og Sverige

Sjukdom (smittestoffer)

Sjukdom listeført* i  

Kommentarer 

 

 

 

Aviær klamydiose 

Liste 2 

 

Aviær mycoplasmose (M. gallisepticum og M. meleagridis)   

Liste 2 

Påvises årlig i hobbyfjørfebesetninger 

Aviær / Turkey rhinotrakeitt (ART /TRT-viurs) 

Liste 2  

Liste 2 kun hos kalkun 

Eggdroppsyndrom (EDS-76) 

Liste 2 

Forekommer også hos villfugl. Kun påvist én gang i økologisk fjørfehold i 2002  

Hønsekolera (P. multocida ssp. multicida) 

Liste 2 

Sist i 2006 i kommersielt fjørfehold i Trøndelag.  

Infeksiøs bronkitt (IB-virus) 

Liste 2 

Svært smittsom, smitter til og mellom kommersielle fjørfehold år om annet 

Infeksiøs bursa disease / Gumboro (IBD-virus)  

Liste 3 

Forekommer i konvensjonell slaktekylling- og konsumeggproduksjon. Tiltak for slaktekylling er vaksinasjon.   

Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT-virus) 

Liste 2 

Påvises årlig i hobbyfjørfebesetninger 

Tuberkulose (M. avium ssp. avium)  

Liste 2 

 

Salmonella spp.  

Liste 2  

Zoonose. Salmonella-bakterier forekommer også hos villfugl. 0 – 3 påvisninger i kommersielle fjørfehold per år. S. Enteritidis er forholdsvis vanlig hos hobbyfjørfe i Sverige. 

Tarmparasitter – først og fremst spolorm (A. galli og H. gallinarum) og protozooen H.  meleagridis (blackhead hos kalkun)  

Liste 4 

Vanlig forekommende hos hobbyfjørfe. A. galli har en viss utbredelse i kom-mersielle hønsebesetninger i Sverige 

Utvendige parasitter - Diverse midd, lus og lopper 

Liste 4 

I kommersiell konsumeggproduksjon er det pdd kun rød hønsemidd som utgjør en utfordring 

Liste 2 – 3 sjukdommer er rapporteringspliktige til Mattilsynet.

Newcastlesjuke

Siste utbrudd forårsaket av Newcastle disease-virus (Paramyxovirus type 1) hos høns i Norge var på Finnøy i 1996. I Europa, Danmark inkludert, så vaksineres fjørfe mot denne alvorlig smittsomme sjukdommen. Det gjøres ikke i Norge, Sverige eller Finland. Men tamduer som skal delta på utstillinger, konkurranser og treningsflyvninger er pålagt vaksinasjon. Sverige har nesten hvert år enkeltutbrudd av Newcastle disease hos villduer og/eller konsumegghøns. Smittereservoar i Norge er først og fremst villfugl, men også uvaksinerte eller mangelfullt vaksinerte tamfugl kan bringe med seg smitte.

Fugleinfluensa

Siden 2020 er det i Norge blitt påvist svært sjukdomsfremkallende fugleinfluensavirus i villfuglfaunaen, senest inneværende sommer med utbrudd i flere sjøfuglkolonier. Sesongene 2020/2020 og 2021/2022 ser ut til å bli de verste utbruddsårene i Europa. I november 2021 hadde vi de to første utbruddene i kommersielle fjørfebesetninger.

Ifølge Veterinærinstituttets risikovurderinger er det all grunn til å tro at vi må leve med fugleinfluensa i villfuglfaunaen i fremtiden, så det er høyt fokus på smittebeskyttelse i hele fjørfenæringa. Ifølge Bouwtsra et al (2017) har utegående fjørfe over seks ganger større sannsynlighet for å bli smittet av fugleinfluensa enn fjørfe holdt innendørs. Risikoen vil variere, avhengig av nærhet til vann og arealer med tilhold av vannfugl, stasjonære eller under trekk. Vann, dammer og åpne beiteområder kan tiltrekke typisk smittebærende fuglearter. Beplantning av trær og busker på utearealer gjør det mindre attraktivt for disse fugleartene.

Med de store konsekvensene som smitteutbrudd av fugleinfluensa kan få, særlig i «fjørfetette» regioner av landet, bør man vurdere nøye hvor man etablerer nye fjørfevirksomheter. Det gjelder særlig fjørfehold med utegang. For valg av sted bør det foreligge ROS-analyser (risiko- og sårbarhetsanalyser) hvor sannsynlighet for smitte og konsekvens er utredet.

Mattilsynet jobber med å få på plass en mer formålstjenlig og treffsikker forvaltning av fremtidige portforbud. Fjørfevirksomhetens lokalitet er avgjørende for hvilke tiltak som kan være aktuelle.

Mattrygghet

Innen fjørfeproduksjonen er det først og fremst tarmbakteriene salmonella og campylobacter som er av betydning for folkehelsa, men også jord- og vannbakterien listeria er aktuell. Utover dette, så er generell hygiene gjennom hele verdikjeden avgjørende for god kvalitet og holdbarhet på produktene. Ved mer utegang i fjørfeholdet må vi være forberedt på en høyere risiko for smitte med flere av disse bakteriene.

Salmonella

Det finnes over 2500 typer av Salmonella-bakterien. De er vidt utbredt i naturen, og mange har forholdsvis god overlevelse i miljøet. Derfor er smitteveiene mangfoldige – både direkte og indirekte. I Norge har vi forholdsvis lave forekomster og dermed lavt smittepress. De fleste mennesker som blir smittet av salmonella, blir smittet utenlands, eksempelvis direkte via rå egg eller indirekte via forurensede matprodukter.

I alle fjørfeproduksjoner tas det prøver for salmonella (Overvåkings- og kontrollprogrammet for salmonella). Påvises salmonella, blir flokken avlivet og dyreholdet saneres. I alle husdyrproduksjoner påvises det rundt 0-3 tilfeller per år. Fjørfeproduksjonene skiller seg ikke ut her. Smittekilder er i regelen direkte eller indirekte smitte fra villfugl (spurvefugl ved salmonelloseutbrudd vinterstid og måke- og kråkefugl året rundt), men også fôr er i en del tilfeller mistenkt som smittekilde grunnet funn av spesielle salmonellavarianter.

Sauehold utgjør en smittefare med hensyn til den spesielle, men hos sau vidt utbredte varianten Salmonella Diarozonae. Derfor bør man unngå utegående sau og fjørfe sammen. Denne varianten gir kun unntaksvis sjukdom hos mennesker. Men ved påvisning hos fjørfe blir flokken avlivet og destruert.

Det er likevel ikke grunn til å tro at det påvises mer salmonella i kommersielle utehold av fjørfe enn innomhushold. Rapporter fra Veterinærinstituttet og en oversiktsartikkel underbygger det (PM Refsum, Wierup et al, 2017). Det er verdt å merke seg at den spesielle varianten Salmonella Enteritidis, som lett smitter via egg har fått fotfeste i hobbyfjørfebesetninger i Sverige. Denne bakterien har den kommersielle fjørfeindustrien internasjonalt lenge slitt med. I Norge er denne blitt påvist kun én gang i en slaktekyllingflokk, trolig forårsaket av infisert innredning importert fra Danmark.

Campylobacter

Campylobacter er utbredt hos så vel tamdyr som villdyr og kan ansees som en del av den naturlige tarmfloraen. Infeksjonsdosen er svært lav, dvs. det skal svært få bakterier til for å bli infisert og syk. Til gjengjeld har denne bakterien dårlig overlevelsesevne i miljøet, med unntak av i vann. God drikkevannshygiene og god slaktehygiene er viktige tiltak for å forebygge smitte.

I majoriteten av norsk slaktekyllingproduksjon (slaktekylling opp til 50 dagers alder) tas det prøver for campylobacter. God smittehygiene, blant annet ved bruk av smittesluse i inngang, er viktig for å forebygge smitte. Påvises denne bakterien, gjennomføres spesielle tiltak på slakteri for å eliminere bakterien, dvs. nedfrysing i 3 uker eller varmebehandling. I utehold for slaktekylling og kalkun kan man regne med at så godt som alle fuglene har campylobacter. God slaktehygiene og kjøkkenhygiene rundt rå fjørfekjøttprodukter er viktig for å unngå smitte og sjukdom av campylobakterbakterien.

Praktisk tilrettelegging og investeringer

Ved økt bruk av utedrift i fjørfeholdet vil det være investeringskostnader knyttet til bygging av veranda og/eller tilrettelegging av utearealer, med eller uten inngjerding. Her har vi valgt å ta utgangspunkt i kostnadskalkyler i utredning av nytt økologisk regelverk (Animalia, Februar 2022) –kostnader for en økologisk konsesjonsbesetning på 7500 høns er brukt som eksempel. Beplantning og miljøberikelse er ikke inkludert.

De største kostnadene vil være for de som av ulike grunner ønsker å bygge nye verandaer. For en konsesjonsbesetning vil en ny uisolert veranda av 45 meter lengde koste ca. kr. 300 000. Dersom veranda av samme størrelse må isoleres, ligger kostanden mellom kr. 800 000 og 1 000 000.

For gjerdesystemer alene (type permanent lammegjerde), med utgangspunkt i økologisk produksjon og minstekrav til areal der på 30 000 m2 (gitt konsesjon på 7500 høns), vil kostnadene kunne komme på alt fra kr. 32 000 og opptil kr. 150 000, alt avhengig av om en har yttergjerde fra før eller ikke, om type inndeling av verandaarealet (mobile hønsenetting i nylon) og om man har ett eller to utearealer. Nedgraving av gjerder i bakken og eventuelle elektriske gjerder er ikke kalkulert inn. Ulendt terreng kompliserer og fordyrer vesentlig.

Vurderinger rundt bærekraftaspekter ved økt bruk av utegang i fjørfehold

Moderne fjørfeproduksjon omtales ofte som en svært effektiv matproduksjon. I landbasert husdyrproduksjon er fjørfe de mest effektive når det gjelder å omdanne fôrressurser til kjøtt og egg. Kyllingproduksjonen fremheves gjerne som klimasmart sammenlignet med andre kjøttslag, da produksjon av ett kilo kyllingkjøtt gir lavere klimagassutslipp enn svin og storfe. I tillegg er det totale energibehovet lavest for denne kjøttproduksjonen, vannforbruket er mindre og den legger beslag på relativt lite landareal.

Flere faktorer virker inn på fôrforbruket og tilveksten til fjørfe, deriblant varierende temperaturer, som kan være aktuelt ved kombinert utedrift/innedrift, lysforhold, og plass til bevegelse og aktiviteter. Saktevoksende hybrider har under oppfôringsperioden et høyere fôrforbruk per kg slakt enn mer hurtigvoksende hybrider. Undersøkelser omtalt i masteroppgaven «Beskrivelse av ulike driftsformer av slaktekylling i Norge» (Emma Bogsti 2018) viser et forforbruk på 2,21 kg fôr per kg slakt ved tradisjonell konvensjonell produksjon med hurtigvoksende hybrid, 2,95 kg fôr per kg slakt ved produksjon av en mer ekstensivt holdt kylling. Fôrforbruket ved økologisk produksjon som ble sammenlignet i oppgaven var på 4,0 kg fôr per kg slakt. Økt fôrforbruk øker behovet for fôrråvarer. Dette betyr beslaglegging av større arealer til fôrproduksjon, nasjonalt eller internasjonalt. Det jobbes aktivt for å finne nye og mer bærekraftige råvarer for bruk i kraftfôr.

Slaktekyllingproduksjon

I Norge er konsesjonsgrensen for slaktekylling på 280 000 dyr, men de fleste produsentene ligger på under halvparten av dette volumet, altså 140 000 dyr fordelt på 6-8 innsett per år. En økologisk produsent vi kjenner til har 50 000 dyr per år.

De fleste konvensjonelle slaktekyllinghus er per i dag husdyrrom med full kontroll på miljø, vann og fôring. Dette gjelder både i Norge og i våre naboland. Vinduer er i ferd med å bli mer vanlig. Noen få produsenter har verandaer, også kalt vinterhager.

Andelen økologisk slaktekyllingproduksjon er lav både i Norge og i våre naboland. I 2020 var 0,8 prosent av den totale slaktekyllingproduksjonen i Norge økologisk og omfattet i overkant av 108 600 dyr. Andel dyr produsert økologisk i Sverige var i 2020 under 1 prosent. I Danmark var andelen ca. 2-3 prosent av den totale slaktekyllingproduksjonen.

Utehold i dag

Utehold av slaktekylling i Norge foregår i dag i liten skala. I konvensjonell slaktekyllingproduksjon slaktes dyra ved 32-47 dagers alder. Dyra har ikke tilstrekkelig utviklet immunitet og fjørdrakt til å kunne være ute før de er rundt tre - fire uker gamle, så nytten av utegang for disse vil være begrenset. Potensialet for økt utehold vil derfor være størst for slaktekylling som slaktes ved høyere alder enn fire til fem uker og som holdes i konvensjonelle fjørfehus, men med påbygging av verandaer. Det finnes noen slike hus med veranda i dag. De slaktes rundt 60 dagers alder. I økologisk drift slaktes de ved 60-75 dagers alder.

Norsk vær og klima legger begrensinger i vinterhalvåret. Ved lave temperaturer holdes dyra helt eller delvis innomhus, og de fleste aktørene holder dyra innomhus ved temperaturer under 0°C – mest for å kunne opprettholde et godt miljø inne mht. temperatur, strø- og luftkvalitet. Det gjelder også økologisk produksjon. Få aktører driver i dag med økologisk slaktekyllingproduksjon. Vi kjenner ikke til frilandsproduksjon av slaktekylling i Norge.

Produksjon- og helsedata

For konvensjonell slaktekyllingproduksjon finnes det gode produksjons- og helsedata i de nordiske landene. Imidlertid finnes det i Skandinavia få eller ingen tilgjengelige data, der konvensjonell produksjon, også inkludert bruk av veranda er sammenlignet med hold utendørs med hensyn til produksjon, dødelighet og kassasjon. I konvensjonell slaktekyllingproduksjon lå gjennomsnittsdødeligheten under innsett i 2020 på 2,46 % (Kjøttets tilstand, 2021). For utegående slaktekylling må vi regne med noe høyere dødelighet både pga. høyere smittepress og predasjon.

Dyrevelferd

Dyretettheten er én faktor som har betydning for miljø, aktivitetsnivå, trivsel og helse. Dyrevelferden påvirkes negativt med økende dyretetthet når tettheten overstiger 25 kg/m2, og forverres ytterligere ved dyretettheter på over 33 kg/m2 (Uttalelse fra Vitenskapskomiteen 2018). Det er først ved tettheter som overstiger 25 kg/m2 at utvidelse av areal i form av veranda og/eller utearealer får betydning, ved at tettheten da kan bli lavere.

Alle produksjoner i Norge har lavere tettheter enn 25 kg/m2 frem til uke 4 eller 5, noe avhengig av hybrid, veksthastighet og slaktetidspunkt. Det er altså kun i kyllingens siste leveuke at kyllingene er i nærheten av maks dyretetthet. Maks tillatte tettheter i konvensjonell slaktekyllingproduksjon per i dag er 36 kg/m2, gitt deltakelse og oppfyllelse av Dyrevelferdsprogram Slaktekylling. Den nye dyrevelferdsmerkestandarden ECC (European Chicken Commitment), som flere aktører nå tar i bruk eller er i ferd med å ta i bruk for hele eller deler av sin produksjon, tillater maks tetthet på 30 kg/m2.

Verandaer og utearealer bidrar til lavere tettheter, så utvidelse av tilgjengelig areal i seg selv er positivt. Disse løsningene brukes imidlertid i liten grad i vinterhalvåret og vil dermed kun fungere for en viss andel av kyllingen. Betydningen av utegang i seg selv når det gjelder dyrevelferd er noe uklar.

I dag er trivselsfremmende og miljøberikende tiltak som høyballer, hakkeblokker, strøbad og plattformer blitt standard i de fleste innendørs produksjoner for nettopp å bidra til at dyras atferdsbehov dekkes også når de lever hele sine liv innendørs.

Dyrehelse

På utearealer vil dyra være mer eksponert for smittestoffer. I tillegg til rovdyrproblematikk, kan det forårsake høyere dødelighet. Utforming og stell av utearealer vil derfor være viktig. Lavere tettheter i seg selv bidrar til større aktivitet, trolig også styrking av skjelett og derigjennom færre beinlidelser og halthet. Også risikoen for tråputesår, sviskader på bryst og kloreskader reduseres. Forskjeller kan sees i kjøttkontrollen, men vi har per i dag ikke data tilgjengelige for sammenligning av konvensjonell slaktekylling holdt innomhus og slaktekylling som også har tilgang på veranda og uteareal.

Verpehøns i konsumeggproduksjon

Konsesjonsgrensen for konsumeggproduksjon i Norge er 7500 høns. 85 prosent av norske verpehøns holdes frittgående i fleretasjesystemer (aviarier) innendørs. Hold av verpehøns i miljøinnredede bur utgjør 6,2 prosent. Ut ifra egen opptelling i 2021, har vi 8 frilands- og 34 økologiske konsumeggprodusenter. De fleste hønsehus er uten vinduer eller verandaløsninger, men vinduer er mer vanlig i nybygg nå enn tidligere.

Tabell 3. Konsumeggproduksjonen i Skandinavia 2021

 

Konvensjonell1 

Frilands 

Økologisk 

 

Antall dyr i effektivitetskontroll (%) 

Antall dyr i effektivitetskontroll (%) 

Antall dyr i effektivitetskontroll (%) 

Norge 

3 797 000 (91,2) 

46 000 (1,1) 

321 000 (7,7) 

Sverige 

6 993 000 (80,8) 

426 000 (4,9) 

1237 000 (14,3) 

Danmark 

1 961 000 (69,7) 

173 000 (6,6) 

678 000 (24,1) 

1 Konvensjonell inkluderer her både frittgående innendørs og miljøinnredninger. Kilder: Norsk Fjørfelag, Svenska Ägg og Årsstatistikk for den danske fjerkræproduktion 2021, Landbrug & Fødevarer.

De fleste innen kommersiell eggproduksjon i Norge driver etter konsesjon på 7500 høns. Hønene oppdrettes hos egne oppalere til de er 16-18 uker gamle. Da overføres de til eggprodusentene. Vanlig produksjonstid, dvs. levetid for verpehøns, er 72-80 uker.

Produksjon- og helsedata

Norge
Tabellene 5 og 6 under reflekterer kun produksjons- og dødelighetsdata for Nortura sine konsumeggprodusenter. Ut ifra disse er det først og fremst forskjeller i fôrforbruk og dødelighet som utmerker seg. Høns slaktes i svært liten grad i Norge og ellers i Norden, så det foreligger ikke kassasjonsdata fra kjøttkontrollen som direkte eller indirekte kan si noe om helse og dyrevelferd slik tilfellet er for slaktekylling og kalkun.

Tabell 4. Produksjonsdata for norsk konsumeggproduksjon 2021*

 

Konvensjonell, frittgående 

Økologisk 

 

T.o.m. 71 uker 

T.o.m. 76 uker 

T.o.m. 71 uker 

T.o.m. 76 uker 

Kg egg / Innsett 

20,7 

22,7 

20,5 

22,4 

Antall egg 

332 

362 

328 

357 

Eggvekt 

62,4 

62,6 

62,6 

62, 7 

Fôrforbruk fra uke 16 

2,05 

2,04 

2,11 

2,13 

Antall flokker 

174 

138 

15 

13 

Kun fra Nortura eggkontroll. Kun data for 2021. Datagrunnlaget fra tidligere år er mangelfullt.


Tabell 5. Dødelighet i konsumeggproduksjonen i %

 

Miljøinnredning 

Frittgående, Inne 

Økologisk**  

 

Døde fra 16 – 71 uker 

Døde fra 16 – 76 uker 

Døde fra 16 – 71 uker 

Døde fra 16 – 76 uker 

Døde fra 16 – 71 uker 

Døde fra 16 – 76 uker 

2016 

2,51 

2,91 

4,36 

5,39 

for få 

for få 

2017 

1,88 

2,25 

4,46 

5,46 

for få 

for få 

2018 

1,83 

2,54 

3,97 

4,49 

for få 

for få 

2019 

1,64 

1,96 

3,44 

4,44 

3,56 

3,97 

2020 

N/A* 

N/A* 

3,74 

4,54 

2,91 

4,46 

2021 

N/A* 

N/A* 

3,25 

3,93 

4,74 

5,39 

Mangelfullt datagrunnlag grunnet få flokker igjen i miljøinnredning. Kilde: Kjøttets tilstand 2021, Tabell 2.4.1 (Norturas Eggkontroll), ** Inkludert tall for økologisk.

Sverige
Pdd. har vi ikke lyktes med å få sammenlignende produksjons- og helsedata for ulike eggproduksjoner i Sverige.

Danmark
Tabellen 8.3.1 under gjenspeiler forskjeller mellom miljøinnredninger (bur), frittgående innomhus (skrab) og økologisk eggproduksjon i Danmark. Tallene er ikke direkte sammenlignbare med de norske, da vi for eksempel ikke vet utrangeringsalder i Danmark. Det ser likevel ut til at dødelighetstallene er noe høyere enn i Norge. Imidlertid er det verdt å merke seg at økologisk eggproduksjon, som tidligere har hatt dødeligheter på over 10 prosent, for 2021 faktisk hadde lavere dødelighet enn for frittgående produksjon innomhus.

Kilde: ÅRSSTATISTIK FOR DEN DANSKE FJERKRÆPRODUKTION 2020 – 2021, Landbrugs § Fødevarer

Dyrevelferd

Om hvilke betydninger lys, smittestoffer, rovdyr, mv. kan ha å si for høns utendørs, er tidligere omtalt. Det er liten tvil om at tilgang på uteareal kan være positivt for dyra. I tillegg har tilpasset oppal og opplæring av hønene når de kommer til gården betydning. Med tilpasset oppal menes ikke utehold, men tilrettelegging for fôrsøk og aktiviteter i oppalsperioden frem til 16-18 ukers alder. Det påvirker trygghetsfølelse og vilje til å utforske omgivelser. Hønene trenger ellers opplæring på gård til å ta i bruk innredninger og utearealer. De slippes ikke ut før de har lært seg til å verpe i verpekassene. Mindre fjørhakking er trukket frem som en positiv effekt av utegang. Ellers vil fôrsøk og fjørbading kunne skje i mer varierte omgivelser på utearealer enn innomhus og bidra til økt trivsel.

Dyrehelse

På utearealer vil dyra være mer eksponert for smittestoffer. Noen kan påvirke produksjonen negativt, mens andre også forårsaker sjukdom og død. Sjukdommer i fokus når det gjelder verpehøns ute er spolorm, rødsjuke, pasteurellose og fugleinfluensa. Predasjon kan også være en vesentlig dødsårsak. Utforming og stell av utearealer er viktig, både med tanke på smittestoffer og predasjon. En aktuell helsemessig problemstilling hos høns, som ikke tidligere er omtalt, er kjølbeinskader. Det er ikke påvist noen forskjeller i kjølbeinskader mellom konvensjonelle innomhus versus utegående.

Kalkunproduksjon

Konsesjonsgrensen for kalkun er på 60 000 dyr per år i Norge. Konvensjonell kalkunproduksjon foregår innendørs i hus uten verandaer eller vinduer. Noen hus har vinduer og naturlig dagslys, mens andre har kun innendørs belysning. Det er ingen frilandsproduksjon i Norge, men én aktør driver økologisk produksjon.

Den økologiske aktøren har kalkunproduksjon kun i sommerhalvåret. På våren importeres daggamle kyllinger fra Storbritannia. Seks uker gamle slippes de ut. De er innomhus nattestid, eventuelt også på dagtid, dersom det er vind eller dårlig vær. De er ikke ute ved temperaturer lavere enn 0°C.

I konvensjonell produksjon i Norge slaktes kalkunhønene ved 12 ukers alder, mens hanene slaktes ved 18 ukers alder. De økologiske kalkunene slaktes ved henholdsvis 15-19 og 17-20 ukers alder.

Produksjon- og helsedata

I konvensjonell kalkunproduksjon har totaldødeligheten de siste fem årene ligget på 4-5,5 prosent (tabell 7) og i økologisk på 5-8 prosent (Personlig meddelelse). Rovdyr kan fra tid til annen være en utfordring.

Det er lite tilgjengelig informasjon om kalkunproduksjon fra våre naboland grunnet små produksjonsvolum. Verken Sverige eller Danmark har relevante produksjon- og dødelighetsdata vi kan sammenligne med.

Dyrevelferd

Kalkunproduksjon er mer krevende enn annen fjørfeproduksjon og stiller større krav til kompetanse med hensyn til stell. Produksjonen i dag foregår i det alt vesentligste innomhus. Få, om noen, har naturlig dagslys i form av vinduer eller lignende.

Ulike former for skadelig hakking er en kjent problemstilling innen kalkunproduksjon. Til nå har det ikke vært vanlig med miljøberikende tiltak i konvensjonell produksjon innomhus, men det er i ferd med å prøves ut. Det økologiske kalkunforetaket bruker vagler og lucernegras innomhus.

Dyrehelse

Den mest kritiske tiden i en kalkuns liv er i alderen 4-9 uker. Da er dyrene i vekst og under omstilling, med risiko for oppblomstring av koksidier (encellede tarmparasitter). Disse kan skade tarmen såpass at de åpner for oppvekst av en annen tarmbakterie - Clostridium perfringens. Denne forårsaker såkalt nekrotiserende enteritt – en alvorlig og som oftest dødelig sjukdom. Både koksidier og clostridier er gjenstridige smittestoffer å bli kvitt, og kan tenkes å være en faktor av betydning ved for eksempel manglende veksling av utearealer eller dårlig drenerende underlag.

I konvensjonell kalkunproduksjon slaktes først hønene ut. Da er det fare for introduksjon av smittestoffer til de gjenstående hanene. I den økologiske produksjonen går dyra blandet ute. I praksis har dette i regelen gått bra til nå. Men det kan være en viss fare for smitte fra andre husdyr eller hobbyfjørfe, så som for eksempel rødsjuke (gris), TRT (Turkey rinotrakeitt-virus) og Blackhead (Histomonas meleagridis).

Fugleinfluensa er imidlertid en reell smittetrussel – og smittehygiene knyttet til delt utslakting vil være enda viktigere enn før.

Regelverk

I Norge er det i utgangspunktet forskriftene Hold av høns og kalkun og Forskrift om dyrehelse for alle produksjonstyper og driftsformer som gjelder. De omhandler henholdsvis dyrevelferd og dyrehelse. I tillegg kommer fugleinfluensaforskriftene. Dette er minimumsvilkår.

Annet regelverk, herunder økoforskriften (Forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter, akvakulturprodukter, næringsmidler og fôr) og tilhørende forordninger, går frem av avsnittene under. Det kan i tillegg finnes andre bransjestandarder eller nisjetilpasninger med strengere krav.

Regelverk for konvensjonell- og frilandsproduksjoner

Det er ingen gjeldende regelverk i Norge per dags dato som gir føringer for utehold eller krav til utearealer for konvensjonell slaktekylling- og kalkunproduksjon. Når det gjelder konsumeggproduksjon står kun følgende i holdforskriften:

§ 27.Krav til utearealer

Hvis verpehøns har adgang til uteareal skal:

  1. utearealene avpasses etter dyretetthet og jordsmonn for å forebygge smitteoverføring og sykdom,
  2. det være flere utgangsåpninger som er minst 35 cm høye og 40 cm brede som gir adgang til uteareal, og som utgjør minst 2 meter i bredden pr. 1.000 høns. Utgangsåpningene skal være fordelt over hele fjørferommets lengde,
  3. utearealene være forsynt med ly for vær og vind og være beskyttet mot rovdyr og skadedyr.

Økologisk regelverk

Økoforskriften kommer i tillegg til holdforskriften. Den tar opp i seg gjeldende forordninger i EU. Her reguleres også slaktefjørfeproduksjonene. Hovedrettsakten er forordning (EU) 2018/848. Rettsakten, med de utfyllende reglene til det økologiske regelverket, og som vi i all vesentlighet har forhold oss til i denne utredningen, er forordning (EU) 2020/464.

Det nye regelverket med hensyn til tettheter og tredeling av verandaer og utearealer, samt størrelse og utforming på utearealene trådte i kraft i EU 1.1.2022.

Dyretetthet for ulike dyrearter for uteareal framgår av Artikkel 14 (Vedlegg I, del IV):

  • For verpehøns og foreldredyr: Minimum 4 m2/dyr
  • For slaktekylling: Minimum 4 m2/dyr ved faste hus, og 2,5 m2/dyr ved flyttbare hus
  • For kalkun: Minimum 10 m2/dyr
  • For livkylling maksimum 1 m2/dyr

Kravene til utearealer med tilhørende vegetasjon står nedfelt i Artikkel 16:

  1. Alle uteområdene skal være attraktive for dyra, tilgjengelig for alle.
  2. Hver flokk skal ha sine separate uteområder, slik de er atskilt innomhus.
  3. Uteområdene skal for det meste være dekket av vegetasjon av ulike planteslag.
  4. Dyra skal ha tilgang til tilstrekkelig mange lémuligheter av ulike slag, fordelt utover, slik at fuglene gjør bruk av hele arealet.
  5. Utearealene skal stelles og vedlikeholdes, slik at det ikke hoper seg opp organisk materiale og næringsoverskudd.
  6. Det skal være maksimum 150 m fra glugge i bygning til ytterkant uteareal. Dette kan økes til 350 meter dersom det jevnt fordelt finnes minst 4 skjul for dårlig vær og rovdyr per hektar.

Animalia og Nortura har på bestilling fra Mattilsynet og Debio skrevet egen utredning om konsekvenser og tiltaksforslag mht det nye regelverket og økologisk eggproduksjon, men kravene nedfelt i artikkel 16 gjelder også slaktefjørfeproduksjonene.

Med hensyn til hygiene og smittevern må vi også nevne §§ 2 og 3 i økoforskriften:

  • Utearealet skal stå ubenyttet i en periode mellom hvert innsett. Perioden skal være 1 måned for slaktekylling og 3 måneder for øvrige fjørfe. Hensikten med å la utearealet ”hvile”, er å etablere ny vegetasjon og forebygge mot smitte. Kravet om hvileperioder for utearealet gjelder ikke små flokker av fjørfe som ikke holdes i luftegårder, og som kan bevege seg fritt hele dagen (Forordning (EF) nr. 889/2008, art. 23, pkt. 5.)
  • Fjørfe kan holdes på veranda istedenfor å ha tilgang til uteareal hvis det i regelverk er innført restriksjoner for å beskytte human- og dyrehelse. Dette gjelder f.eks. ved risiko for fugleinfluensa (Forordning (EU) 2018/848, vedlegg II, punkt 1.9.4.4 f).

Mattilsynet har egen veileder til forskriften - for praktisk forståelse og tolkning av regelverket.

Råd og anbefalinger

Utover regelverket, finnes det en rekke råd og anbefalinger med hensyn til utehold. En del er tatt opp her i denne artikkelen. Hva angår smittevern og hygienerutiner, så vises det også til helsetjenestens egen smittevernserie :

  • Smittebeskyttelse i fjørfehus
  • Rengjøring og desinfeksjon av fjørfehus
  • Drikkevannshygiene i fjørfehus

Når det gjelder råd og veiledninger med hensyn til utforming av utearealer, finnes det mange, der et utvalg av disse er gjengitt under (Refsum og Rædergård, 2022 - Konsekvenser av nytt regelverk for økologisk eggproduksjon, samt løsningsforslag).