- Identifisere de viktigste velferdsutfordringene i norsk kalkunproduksjon basert på a) undersøkelse av forekomst og risikofaktorer assosiert med velferdsrelevante slakteridata og velferdsutfordringer på besetningsnivå, b) teste sammenhenger mellom slakteridata og besetningsdata som basis for forenkling av velferdsvurderinger, og c) vurdere egnetheten av de ulike velferdsindikatorene i et nytt Dyrevelferdsprogram for kalkun
- Identifisere faktorer som bidrar til «godt røkt og stell» av kalkuner hos produsenter som har lav forekomst av velferdsproblemer i flokkene og gode slakteresultater
- Formidle resultater via relevante kanaler for derigjennom å øke kunnskap om helse og velferd hos kalkun blant kommersielle, vitenskapelige, forvaltningsmessige og offentlige aktører samt privatpersoner, og gjennom fortløpende dialog med næringas prosjektgruppe som utvikler Dyrevelferdsprogrammet.
Den norske kalkunnæringa står overfor utfordringer knyttet til økt produksjonseffektivitet kombinert med forbrukernes økende krav til god dyrehelse og dyrevelferd. Prosjektet KALKU-LATOR skal bidra til å framskaffe nødvendig kunnskap om velferdssituasjonen og velferdsindikatorer hos kalkuner under norske produksjonsforhold, samt identifisere faktorer som bidrar til «godt røkt og stell», og danne det faglige grunnlaget for utvikling av bransjens Dyrevelferdsprogram for kalkun.
Velferdssituasjonen i norsk kalkunproduksjon vil bli identifisert basert på undersøkelser av prevalens og risikofaktorer knyttet til velferdsrelevante data som registreres rutinemessig ved norsker slakterier (f.eks. tråputesår, hudlesjoner, luftsekkbetennelse, slaktetvekt, kvalitet og nedgradering/kassasjon).
Videre skal velferden i de samme flokkene vurderes før slakt ved hjelp av «transect walk" metoden, basert på registrering av bl.a. immobilitet, halthet, sår på hode, rygg og kloakk, skitten fjørdrakt, fjørløshet og tegn på sykdom hos kalkunene. Basert på korrelasjonsanalyse mellom besetningsdata og slakteridata skal det testes om slakteridata korrelerer med besetningsobservasjonen i stor nok grad til å være egnet som velferdsindikatorer for systematisk velferdsovervåkning på slakteriene i det nye Dyrevelferdsprogrammet for kalkun. Potensial for forbedring og forenkling av registreringene på slakteriene skal vurderes.
For å identifisere faktorer som bidrar til «godt røkt og stell» i norske kalkunbesetinger skal det organiseres fokusgruppediskusjoner og individuelle intervjuer, der utvalgte produsenter med særlig lav forekomst av velferdsproblemer i flokkene og særlig gode slakteresultater deltar. Det vil legges stor vekt på formidling av resultatene gjennom en kontinuerlig dialog med næringas prosjektgruppe som utvikler Dyrevelferdsprogrammet for kalkun, samt til produsenter, det vitenskapelige miljøet, relevante myndigheter og allmennheten.
Det forventes at dersom næringa bruker den ervervede kunnskapen som grunnlag for et Dyrevelferdsprogram og rådgivning til produsenter, så vil KALKU-LATOR bidra til redusert forekomst av sårskader, redusert svinn pga. av nedgradering og kassasjon, bedre slaktekvalitet, og derigjennom bidra til bedre dyrehelse og dyrevelferd, økt bærekraftig verdiskapning, økt produksjonseffektivitet, og bedret omdømme i norsk kalkunproduksjon.