I Norge har vi et strengt regelverk for hvordan dyr skal ha det. Regelverket sier blant annet at bonden må ha kunnskap om stell av dyr og hva som skal til for at dyr har god velferd. Mattilsynet er den offentlige myndigheten som fører tilsyn med regelverket. De følger med på om bøndene følger regelverket og om dyra har det godt på gården.
Lov om dyrevelferd har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Loven har mange generelle bestemmelser, og i §3 «Generelt om behandling av dyr» sier loven at dyr har egenverdi utover den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Dyrevelferdsloven omfatter blant annet temaene hjelpeplikt, kompetanse og ansvar, transport og avliving. I tillegg er det utarbeidet egne forskrifter for hold og velferd hos de ulike produksjonsdyrene. Her er det beskrivelser av hva som er minstekrav til oppstalling, fôring og behandling av de ulike dyreslagene.
- Forskrift om hold av storfe - Lovdata
- Forskrift om velferd for småfe - Lovdata
- Forskrift om hold av svin - Lovdata
- Forskrift om hold av høns og kalkun - Lovdata
Kriterier for god dyrevelferd
Oppfatningen om hva som kreves for at et dyr opplever god velferd har forandret seg gjennom tidene, og er stadig i endring. De fleste er i dag enige om at dyr opplever god velferd når de har god helse, mestrer sine omgivelser og har mulighet til å utføre naturlig atferd.
Brambell-komiteen i Storbritannia lanserte de første velferdskriteriene for husdyr i 1965. Regelverket rundt hold av husdyr er basert på disse 5 kriteriene:
- Frihet fra sult, tørst og feilernæring
- Frihet fra ubehag
- Frihet fra frykt og stress
- Frihet fra skade og sjukdom
- Frihet til å utøve normal atferd
Etter hvert har man fått mer kunnskap om hva dyrevelferd innebærer, og nye elementer har kommet inn i velferdsbegrepet. I dag går diskusjonen hovedsakelig rundt tre forhold:
- Dyrets biologiske funksjon: helse og produksjon
- Dyrets subjektive opplevelse av sitt daglige miljø: negative og positive følelser og opplevelser, f.eks frykt og smerte
- Muligheten for ”et naturlig liv” / mulighet for å utøve normal artsspesifikk atferd
Helseparametre og produksjonsresultater er enkle å vurdere fordi dette registreres forløpende i husdyrproduksjonen. Tar man med dyrets subjektive opplevelser og atferd blir det mer utfordrende å vurder graden av velferd. Det er ikke så lett å avgjøre hvordan et produksjonsdyr egentlig opplever tilværelsen. Som utgangspunkt for å evaluere og bedre velferden hos husdyra våre må vi derfor benytte den kunnskapen vi har om dyras behov og sammenholde dette med det vi observerer. Til sammen kan observasjoner av atferd, helse, fjøsmiljø og produksjonsresultater gi oss et bilde av hvordan dyra har det. Gode produksjonsresultater er i seg selv ikke nødvendigvis et uttrykk for god velferd, mens dårlige produksjonsresultater kan indikere at det er uheldige velferdsfaktorer som ligger bak.
Hvordan måle dyrevelferd?
For å kunne si noe om graden av velferd, må vi bruke ulike velferdsindikatorer. Dette er objektive metoder som sier noe om hvordan et dyr har det. Noen indikatorer er ressursbaserte og handler om omgivelser og ressurser dyra har tilgang til - som eksempelvis arealtilgang, rotemateriale for gris og strøbad for kylling. Ressursbaserte velferdsindikatorer er relativt enkle å måle, registrere og vurdere.
Dyrebaserte velferdsindikatorer handler om forhold ved selve dyret som kan vise om det har et godt liv. Det kan være beinhelse, forekomst av sykdom, hold eller ulike atferdsutrykk. Et dyr som har det bra har gjerne et bredt atferdsregister, virker kvikt og uttrykker positiv atferd på ulike måter. Dyr som kjeder seg kan få negative atferdsmønster eller bli apatiske. Dyrebaserte velferdsindikatorer som handler om atferd kan være vanskelig å måle eller vurdere siden det krever mye observasjon og inngående kunnskap om dyreslaget.
Husdyrnæringa har innført dyrevelferdsprogrammer for fjørfe, svin, storfe og sau. Disse kan du lese mer om her:
Kunnskap om dyrevelferd
Kunnskap om dyrenes atferd, fysiologiske behov, miljøkrav og helse er en viktig forutsetning for å sikre dyrenes velferd. Kunnskap er imidlertid ikke den eneste forutsetningen. Velferd handler også om holdninger og verdisyn, og om hvordan vi omsetter kunnskapen til praktisk handling.
I det daglige er det dyreeieren eller røkteren som har størst betydning for dyrenes velferd, og det er stor forskjell på hva ulike røktere anser som godt dyrestell og hvor de mener lista bør ligge. Det samme gjelder andre aktører, som rådgivere, veterinærer og forbrukere.