Tettere oppfølging – for dyras skyld

Ansvaret for dyrevelferd og å følge forskriftskrav ligger hos eier og den som har det daglige ansvaret for stell av dyra. Dette har vært det tradisjonelle svaret fra bransje, faglag og varemottakere når det har blitt avdekket enkeltbesetninger med uholdbare forhold. Svaret er på ett plan en selvfølge, og det er juridisk korrekt. Men det blir stadig klarere at det er et ufullstendig svar som ikke leder til mål.

I de fleste verdikjeder blir aktører i økende grad stilt til ansvar for forhold tidligere i verdikjeden. Når det gjelder verdikjeden for kjøtt- og eggproduksjon, forventer media og forbrukere, og i noen grad også Mattilsynet, at det er en tettere oppfølging og kontakt mellom primærprodusent og varemottaker enn det faktisk er i de fleste husdyrproduksjoner.

Sannheten er at omfanget av oppfølging og kontakt mellom varemottaker og produsent i stor grad bestemmes av produsenten. Den som vil ha oppfølging og rådgivning får det. Den som ikke ønsker dette innsynet utenfra, men absolutt kunne hatt behov for det, kan i stor grad unngå det. Kombineres den type holdninger med et stadig mer omfattende driftsopplegg og innleid arbeidskraft med varierende kompetanse, erfaring og holdninger til dyr, øker risikoen for uakseptable tilstander ytterligere.

Manglende direktekontakt mellom produsent og varemottaker eller manglende vilje til å motta rådgivning betyr ikke at varemottaker ikke vet noe om produsenten. Kvaliteten på leveransene over tid sier mye. Dyretransportør besøker besetningen. Sammenhengen mellom innsatte smågris og leverte slaktegriser er en indikator for tilstanden i en slaktegrisbesetning. Tilgang på utvidet sjukdomsregistrering (USR) og annen matkjedeinformasjon er også kilder til informasjon.

Å la være å følge opp besetninger der det er klare indikasjoner på dårlig dyrevelferd er et valg man tar. Akutte dyrevelferdsproblemer på grunn av sjukdom eller personlige forhold hos produsenten kan være vanskelige å forutse, men de mer eller mindre permanent dårlige dyreholdene kjenner varemottaker som oftest til. Men det oppleves nok ofte vanskelig å komme inn i denne kategorien besetninger. Konkurranseforhold kan også bidra til at det oppleves vanskelig å være for tydelig. Derfor er en felles tilnærming på bransjenivå og klare formelle krav nødvendig for å komme videre.

Det formelle ansvaret for dyrevelferd i egen besetning skal selvsagt fortsatt ligge på produsenten. Men varemottaker må ta et større ansvar for oppfølging enn før. Erfaringene med dyrevelferdsprogrammet for slaktekylling viser at dette virker.

Næringa har hatt fokus på dyrevelferd hos svin lenge. Generelle faglige tiltak og et godt tilbud om rådgiving når mange, men ikke nødvendigvis de mest utfordrende produsentene. Derfor er tiden overmoden for en systematisk og aktiv oppfølging av alle. Det er flere grunner til det, og de henger sammen: Den første grunnen er etisk eller moralsk ansvar. Husdyr skal ikke lide, og å vite om dårlig dyrevelferd og kanskje forskriftsbrudd uten å handle er høyst problematisk. Den andre er ren risikoreduksjon. Forbrukere skiller ikke mellom enkeltprodusenter og bransje. Offentlige stemmer som er kritiske til husdyrhold og kjøttproduksjon gjør det definitivt ikke. Verken landbruket som helhet eller kjøttbransjen er tjent med ikke å ta konsekvensen av det. Den tredje grunnen er at alle produsenter som tar dyrevelferd på alvor fortjener det. Inntrykket som nå er i ferd med å skapes om omfang av dårlig dyrehold og generell ukultur er urettferdig overfor det store flertallet av produsenter. For alle produsenter som tar dyrevelferd på alvor gjelder to ting: Å gjøre en minst like god jobb i fortsettelsen og bidra til å dokumentere det bedre.