Passiv villsvinkontroll eller aktiv forvaltning?

Grunnene til å unngå villsvin som en permanent del av norsk fauna er mange:

• Bestanden vil vokse gradvis ras- kere. Det er potensiale for villsvin på Østlandet og langs kysten i alle fall til Trøndelag.
• Villsvin er ingen naturlig del av norsk fauna i dag, og introduksjon vil ha store negative økologiske konsekvenser.
• Villsvin gjør stor skade i åker og eng, parker og hager.
• Villsvin vil utgjøre en stor smitte- kilde og spredningsvei for alvorlige smittsomme sjukdommer til tam- svin og i praksis gjøre effektiv bekjempelse av alvorlige virussjuk- dommer umulig.
• Afrikansk svinepest er en særlig trussel, geografisk nær oss og med spredning særlig knyttet til villsvin.
• Villsvin har betydelig negativ økonomisk verdi alt før det er tatt hen- syn til de store konsekvensene for svinehelsa. I Sverige har hvert vill- svin som felles ødelagt for 5000 kr mer enn jaktverdien.

Rapportene sier også at det er i en begrenset tidsperiode nå vi kan gjøre et valg om å holde villsvinpopulasjonen under kontroll. Blir populasjonen stor, og veksttakten øker, er veien tilbake vanskelig. Den spontane reaksjonen fra folkevalgte og beslutningstakere er der- for nesten unison: Villsvin skal stoppes.

Går en litt dypere inn i saken, blir bildet mer sammensatt. Populasjon og utbredelsesområde har vokst sakte, men sikkert. Enkeltobservasjoner gjøres i stadig nye områder og stadig lengre vest.

Østfold har en forvaltningsplan som legger til grunn at villsvinbestanden skal styres lokalt og ut fra naturlige forutsetninger. Miljødirektoratet signaliserer at villsvin uansett vil komme og at spørs- målet er hvordan vi skal forholde oss til det. Situasjonen er med andre ord pre- get av en blanding av dobbeltkommunikasjon og determinisme.

Det er behov for å få omsatt festtalene om at villsvin skal stoppes til en konkret nasjonal målsetting om hvor grensen skal gå for hvor vi kan leve med en permanent populasjon av villsvin. Den streken må settes så nær svenskegrensen som mulig. Vest for en slik grense vil det selvsagt forekomme streifdyr. Men tiltak og virkemidler må sikre at disse tas ut kontinuerlig. Det krever en annen tilnærming til viltforvaltning enn den tradisjonelle.

De avgjørende beslutningene må tas på nasjonalt nivå. Det kan ikke være opp til lokale myndigheter og grunneiere å avgjøre hva som er en passe bestand og forvaltning ut fra «naturlige forutsetninger». Da vil vi raskt ende opp med lommer av fristeder for en art som er uønsket.

Norge har allerede jakttid for villsvin hele året, bortsett fra for diende purker.

Sverige har tilnærmet det samme. Både erfaringene fra de områdene i Østfold som allerede har villsvin og fra Sverige viser at dette alene er utilstrekkelig som virkemiddel både for å holde populasjonen nede og unngå etablering i nye områder. Det trengs langt mer aktive og styrende virkemidler for å kunne realisere en målsetting om å stoppe villsvin rett vest for svenskegrensa. Presset østfra vil vedvare. Det er ingen engangsjobb å holde ei slik grense. Virkemidler og tilnærming må derfor ta høyde for at dette krever langsiktig innsats.

Første gang publisert i Go'mørning nr. 3 2018