Økt behov for overvåkning og årvåkenhet
Illustrasjonsbilde Fotograf: Animalia/ Caroline Roka
Det er en langsiktig trend at dyrehelsa er under press. Risikobildet endres som en sum av flere faktorer. Globalisering med økt reising og handel, og økt bruk av utenlandsarbeidskraft er sannsynligvis det viktigste. Men klimaendringer og introduksjon av nye arter trekker i samme retning. I randsonen av det tradisjonelle matproduserende landbruket ser vi også en økende vilje til å ta risiko. Det kommer først og fremst til uttrykk gjennom ambisjoner om import av levende dyr.
Statistikken over beredskapshendelser myndigheter og husdyrnæring må håndtere forteller klart at denne endringen i risiko har vært reell og får konsekvenser. Det har over de siste åra blitt markert flere hendelser; både mistanker om og faktiske påvisninger av smittestoff og sjukdommer Norge har mål om å være fri for.
I dette langsiktige bildet med økt risiko representerer 2018 et unntak. I 2018 og 2019 økte ikke risikoen for introduksjon av smitte og sjukdommer langsomt, men markert og brått som følge av omfattende grovfôrimport. Til forskjell fra et normalår blir ikke årets importfôr håndtert av et fåtall importører og hygienisert med varmebehandling og pelletering før det kommer ut på markedet. I år er det mange aktører, mange avsenderland og et stort antall husdyrprodusenter involvert. Både myndigheter og husdyrnæring har kommet med råd om hvilke forholdsregler som bør tas, i tillegg til det formelle kravet om at enhver fôrimportør skal være registrert hos Mattilsynet, for å gjøre risikoen ved importen så liten som mulig.
Veterinærinstituttet har gjort en risikovurdering og konkludert med at import fra Sverige, Finland og Island er forbundet med liten eller neglisjerbar risiko. Import av grovfôr fra alle andre EU/EØS-land og aktuelle tredjeland er for- bundet med høy eller moderat risiko for å få inn flere sjukdommer som salmo- nella, paratuberkulose og Q-feber. Sverige og Finland opplevde tørke som oss og har lite grovfôr å eksportere. Fra Island har som kjent landbrukets organisasjoner organisert en større import. Hovedbildet er likevel at det vesentlige av importert grovfôr kommer fra land med en helt annen sjukdomsstatus enn oss. Et enkelt søk på nettet bekrefter dette. Myndighetene og husdyrnæringa har også kommet med råd om hvordan risikoen ved import generelt kan reduseres. Det er viktig at disse følges systematisk av alle involverte. Vi må likevel se sannheten i hvitøyet: Sannsynligheten for å få introdusert smitte og sjukdom har økt dramatisk.
Når risikoen for uønskede hendelser øker, burde det være en opplagt strategi å øke sannsynligheten for å oppdage dem tidlig for å sikre effektiv håndtering og begrense skadevirkningene. Økt aktiv overvåkning med nye og utvidede overvåkningsprogrammer for de mest aktuelle sjukdommene burde være en selvfølge. For de fleste aktuelle sjukdommer vil dette primært være et behov i 2019, men for en sjukdom som paratuberkulose vil det være behov for økt overvåkning i mange år framover.
Sammenlignet med kostnadene tørken ellers har påført produsenter og myndigheter, vil kostnadene til økt overvåkning være svært små. Og det må være et myndighetsansvar å dekke dem. Det er en billig forsikring. De potensielle kostnadene med produksjonstap og opprydding etter ett eller flere sjukdomsutbrudd som får utvikle seg før det blir oppdaget er mye større. Den følgekonsekvensen av tørken bør myndighetene gjøre mye for å unngå. I regjeringens forslag til statsbudsjett er det ikke tatt høyde for økt behov for overvåkning. Verken Mattilsynet eller Veterinærinstituttet får fullt ut kompensert pris- og lønnsveksten. Risikoen er derfor til stede for at overvåkningsaktiviteten tvert om går ned. Det blir en oppgave for Stortinget å rette på dette.
Det andre viktige elementet i arbeidet med å avdekke eventuelle sjukdommer som introduseres er den jobben produsenter, røktere, veterinærer og rådgivere gjør hver dag for å avdekke avvik, symptomer og sjukdom. Den er alltid av avgjørende betydning, og i tida framover får den en ekstra dimensjon. Mer enn før blir det viktig å legge merke til alt utenfor det normalt forventede; unormale symptomer, spredning til flere dyr må få alarmklokkene til å ringe. Terskelen for å kontakte Veterinærinstituttet og Mattilsynet i slike situasjoner må være lav. Kompetente og årvåkne produsenter og veterinærer kan gjøre en stor forskjell i månedene framover.