Klarer vi å samhandle om “One health”?

Norsk husdyrnæring og offentlig forvaltning har høye ambisjoner for norsk dyrehelse. Gjennom mange tiår er saueskabb, brucellose, storfetuberkulose, smittsom grisehoste, BVD og fotråte bekjempet. Samarbeidet mellom næring, forvaltning og praktiserende veterinærer har vært en suksessfaktor for å lykkes. Ambisjonene er videreført i «Nasjonal dyrehelsestrategi 2020-2025». Den legger føringer for at når nye sjukdommer påvises, skal de bekjempes.

Den nylig framlagte Dyrehelserapporten 2022 advarer om økt risiko for alvorlige dyresykdommer pga. klimaendringer, reisevirksomhet, import av dyr, fôr og utstyr og at ville dyr flytter seg over våre grenser. I 2022 opplevde vi utbrudd av Newcastle disease og fugleinfluensa på fjørfe. I november ble det påvist tuberkulose hos storfe. Det satte «én helse»-tilnærmingen på prøve.

I land med mer eller mindre jevnlig forekomst av storfetuberkulose er det vanlig å slakte dyr som er smitta. Mange av oss har nok spist kjøtt fra slike dyr. Smitterisiko via kjøtt og melk håndteres med kjøttkontroll og pasteurisering. Samtidig foregår obduksjon av dyr med mistanke om smitte kun på spesielt smittesikre fasiliteter.

Gjennom koronapandemien fikk mange et forhold til begrepet «forholdsmessighet» og erfarte utfordringer rundt konsistens i risikohåndtering. Ut ifra de norske ambisjonene rundt «én helse» og bekjempelse av alvorlig smittsomme dyresjukdommer, registrerte husdyrnæringa med stor undring at myndighetene, da storfetuberkulose ble påvist, valgte pålegg om slakting av dyr som var smittet, ikke avliving og destruksjon. Det kom anbefalinger om smitteverntiltak kun ved særlig utsatte posisjoner på slakteriet. Fjøsvandrere som veterinærer og inseminører ble av myndighetene kun anbefalt ekstra hygienetiltak ved konkret mistanke om storfetuberkulose i besetninger de besøkte.

Fra næringas ståsted var kjennskap til påvist smitte hos mange dyr i primærbesetningen, hensynet til ansatte på slakteriet, fristatus for storfetuberkulose og omdømmeperspektivet tungtveiende. Derfor iverksatte slakteriet ekstra hygienetiltak under slakting. Også ved slakting av dyr og henting av melk fra kontakter, innførte næringa selv beskyttelsestiltak.

Seks personer som jobbet på det aktuelle slakteriet fikk i februar påvist tuberkulosesmitte. Folkehelseinstituttet har i ettertid omtalt at det er «sannsynlighetsovervekt» for at slakteriansatte ble smittet da den første kua ble slaktet.

Hensynet til omdømmet for norske produkter, sensitive og taushetsbelagte personopplysninger og behovet for oppklaring av dyrehelsehendelser er en krevende materie. Men hvis vi mener alvor med å praktisere én helse, må risikovurderinger ta høyde for at zoonoser smitter alle veier. Hvilken risiko er folk utsatt for når de har stelt smitta dyr? Kan de i ettertid utgjøre en smittefare for nyinnkjøpte dyr, etter at nedslakting, vask og desinfeksjon er gjennomført?

Myndigheter og næring må finne rom for konstruktiv og god dialog på tvers som gir tilstrekkelig trygghet for at verken folk eller dyr utsettes for resmitte etter sanering. MRSA-håndteringen i svinenæringa er et eksempel på at det er mulig.

Direktøren i Mattilsynet var krystallklar da hun tok imot Dyrehelserapporten 2022 fra Veterinærinstituttet: «Den gode dyrehelsesituasjonen i Norge er ingen selvfølge, men noe vi aktivt må jobbe for å bevare. Det handler om et livsviktig samspill, at vi alle trekker i samme retning og jobber mot et felles mål. Dette krever god samhandling mellom myndigheter, husdyrnæringen, forskning og kunnskapsstøtteinstitusjoner». Næringen stiller seg 100 prosent bak dette utsagnet. Men vi trenger bedre arenaer for samhandling og faglig diskusjon også mellom krisene, slik at myndigheter, næring og forvaltningsstøtte er godt samkjørte når krisene oppstår. Virkemidler og tiltak er allerede beskrevet i Nasjonal dyrehelsestrategi 2020-2025 – en god plattform for å praktisere én helse i Norge.