Færre husdyr gir mindre norskprodusert mat
Med utgangspunkt i forslag fra SV om å kutte forbruket av rødt kjøtt, har det de siste månedene pågått en debatt mellom forskere, NOAH og ulike fagorganisasjoner i landbruket om hva konsekvensene av en slik reduksjon vil være. Det har blant annet blitt hevdet at færre husdyr vil gjøre oss mer selvforsynte med mat.
Teksten er tidligere publisert i Nationen.
Bare så det er slått fast: Det er ikke mulig å erstatte mindre norsk husdyrproduksjon med norskproduserte planteprodukter og samtidig øke selvforsyningsgraden.
Matvarer fra landbasert husdyrproduksjon (kjøtt, egg og melk) utgjør cirka 36 prosent av kaloriene vi får i oss i dag, men står for cirka 72 prosent av den nasjonale matforsyningen målt i energi. På den annen side er om lag 62 prosent av kaloriene vi spiser fra vegetabilske produkter, men dette står bare for cirka 25 prosent av den norske selvforsyningen. Til sammenligning står fisk og sjømat for litt over 3 prosent av den norske selvforsyningen utfra dagens kosthold.
Særlig er husdyrene viktig for proteinene i kosten, og gir oss cirka 60 prosent av proteinene vi spiser. Skal man redusere kjøttproduksjon må vi erstatte det med noe, og da er det særlig plantevekster med høyt proteininnhold som er aktuelt. Som for eksempel belgvekster eller nøtter. I dag spiser en gjennomsnittlig nordmann ca. 98 gram proteiner per dag, og får med det ca. 15 prosent av energiinntaket sitt fra proteiner, noe som er innenfor Helsedirektoratets anbefalinger om at protein bør utgjøre mellom 10-20 prosent av kaloriinntaket.
NIBIO har beregnet at det i teorien er mulig å øke den totale planteproteinproduksjonen med ca. 11 prosent, herunder å øke produksjonen av proteiner fra åkerbønner og erter med totalt 20 000 tonn. Gitt at halvparten av dette skulle oppnå matkvalitet og kunne tas hånd om av matindustrien ville dette kunne bidratt med ca. 5 gram protein per innbygger per dag, noe som tilsvarer ca. 5 prosent av proteinforbruket vårt.
Når det gjelder potet og nordiske grønnsaker, som blant annet kålrot, gulrot og rødbeter, har vi et langt større potensiale. Beregninger fra NIBIO viser at det er mulig å fem- eller seks doble produksjonen av dette. Men dette kan vanskelig erstatte kjøtt, egg og melk, både fordi disse produktene har betydelig lavere næringstetthet og proteininnhold, men også fordi det rett og slett er begrenset hvor mye forbrukerne ønsker å spise av slike varer.
Til sist har vi korn som vi teoretisk kan spise mye mer av. Særlig gjelder dette bygg og havre som i dag nesten utelukkende går til produksjon av kraftfôr til husdyr. Dette forutsetter imidlertid en kraftig preferansevridning hos forbrukerne mot retter som kan lages på korn med lavt gluteninnhold, som for eksempel grøt og flatbrød.
Internasjonal handel og tollvernet spiller også en rolle. Mens det er nulltoll på tørre belgvekster, er det generelt lave tollsatser på de fleste grønnsaker, noe som gjør slike varer særlig konkurranseutsatt mot import fra utlandet. Import av bearbeidete varer, såkalte RÅK-varer, har også hatt en kraftig importøkning de siste årene, og det vil være krevende å få forbrukerne til å velge grøt og flatbrød framfor varer som pasta, pizza, brød og boller.
Mesteparten av det vi spiser av plantebaserte varer importeres. Her er det et potensial i å øke norskandelene. Dette gjelder særlig for vekster som vi har gode klimatiske og topografiske forutsetninger for å dyrke selv, som poteter og rotgrønnsaker. Vi kan spise mer norsk korn, som bygg og havre, samt utnytte det begrensete potensiale vi tross alt har for å dyrke mer åkerbønner og erter. Men det er en misforståelse å hevde at redusert husdyrproduksjon er en forutsetning for å øke produksjonen av rotgrønnsaker og bruke noe mer av bygg og havre vi produserer til mat.
Vi må samtidig ta utgangspunkt i det ressursgrunnlaget vi har, og det kan aldri gjentas mange nok ganger. I Norge har vi knappe tre prosent dyrkbart areal, noe som er det laveste i Europa utenom Island. Og på disse tre prosentene er det i hovedsak grovfôr til husdyr som er mulig å dyrke. Samtidig er hele 45 prosent av landarealet vårt egnet for utmarksbeite, noe som illustrerer hvorfor husdyr har vært og - i overskuelig fremtid – fortsatt vil være sentralt for å sikre en nasjonal matforsyning.
Økt selvforsyning vil kreve at vi opprettholder husdyrproduksjonen og øker produksjonen og forbruket av norske vegetabiler samtidig.