Faktabasert kunnskapsformidling i en postfaktuell verden
Fotograf: Pixabay
Faktabasert kunnskapsformidling er nærmest et mantra i Animalia. Kjøttets og eggets posisjon i et sunt norsk kosthold utfordres fra mange kanter. Mange av debattene preges av halvsannheter og myter, og vi bruker mye energi på å formidle fakta som grunnlag for en edruelig debatt. Av og til treffer vi en nerve og klarer å trenge gjennom støyen. Ofte treffer vi ingen- ting og ser ikke skogen for bare trær. Kommentarfeltene i sosiale medier bobler over, og nøkterne fagfolk har bare lyst å trekke ned rullgardinen, la debatten gå sin skjeve gang og konsentrere seg om faget sitt.
Ordboken Oxford Dictionaries utpekte «post-truth» som årets internasjonale ord i 2016. Bruken av adjektivet tok helt av i forbindelse med omtaler rundt folkeavstemningen i Storbritannia om Brexit og presidentvalget i USA. Ordboken relaterer betydningen av «post-truth» til omstendigheter hvor objektive fakta har mindre betydning i dannelsen av folks meninger enn appeller til følelser og emosjonelle meninger.
Holdninger og meninger om mat og matproduksjon har alltid vært kulturbasert og påvirket av følelser. Men aldri har vel eksperter og autoriteter vært utfordret mer enn i dagens postfaktuelle æra. Kunnskap om kjøtt og egg relatert til dagsaktuelle temaer som bærekraft, dyrevelferd og helse er intet unntak. Fagfolk i Animalia opplever stadig oftere å bli konfrontert med det de oppfatter som alternative fakta, falske fakta eller godt etablerte myter.
Uttrykket «postfaktuell» ble første gang brukt av forfatteren Ralph Keyes i 2004 i boken «The Post-Truth Era: Dishonesty and Deception in Contemporary Life». Han postulerer i boken at en gang hadde man sannhet og løgner. Nå har vi sannhet, løgner og utsagn som ikke nødvendigvis er sanne, men som er for godartede til å kalles falske. Vi økonomiserer med sannheten og tilpasser den til ønsket etterlatt inntrykk. Fakta er ikke lenger målet for kunnskap. Det å føre andre bak lyset blir selve utfordringen, et spill og etter hvert en vane. Keyes beskriver mangel på klare skiller mellom sannhet og løgn som et samfunnsfenomen som er tydelig tilstede i folks hverdag.
Den eksponentielle utviklingen i sosiale medier siden 2004 har forsterket effekten av det postfaktuelle samfunnet, og Keyes sine observasjoner har slått til på stadig flere områder. I dagens samfunn er «Jeg tror det er sånn» mye viktigere enn fakta. Det er det jeg tror på som påvirker mine holdninger og meningsdannelse. I kjølvannet av Facebook og Twitter vokser det fram et antiekspertvelde som både politikere og opinionsdannere vet å utnytte – og som utfordrer vitenskapsmiljøene.
Hvordan skal fagmiljøer som Animalia møte det som fagfolk oppfatter som manglende fakta og tidvis absurd føleri? Med empati og emosjonell kommunikasjon, svarer PR-ekspertene. Med video, infografics, storytelling og animasjoner, legger de til. Og de har langt på vei rett. Vi har bare sett begynnelsen av faktabasert kunnskapsformidling i den postfaktuelle verden. Men det er viktig å velge sine helter og forbilder med omhu. Min helt, og manges med meg, var Hans Rosling, professor i internasjonal helse ved Karolinska institutet og æresdoktor ved Universitetet i Oslo. «Når han talte, lyttet verden», skrev rektor ved Universitetet i Oslo nylig i et debattinnlegg. Hans Rosling er dessverre død, men hans ånd lever videre. Han var opptatt av harde fakta og visste hvordan han skulle bruke dem for å fange oppmerksomheten i en flyktig tid. Han skjønte, i likhet med Keyes, at post-sannhet bygger en skjør form for samfunnsstruktur basert på mistro og mistenksomhet – noe som undergraver det generelle tillitsforholdet som er selve fundamentet i en sunn sivilisasjon.