Én helse – løft blikket
Fotograf: Animalia/ Jonas Ruud
Muligheten for at resistente bakterier kan smitte fra produksjonsdyr eller mat til mennesker er blitt symbolet på «one health» eller én helse-begrepet i norsk offentlighet. Det er en forsnevring av begrepet i mer enn en forstand. Én helse; det tverrfaglige og tverrsektorielle perspektivet og erkjennelsen av sammenhengen mellom mennesker helse, dyrs helse og forholdene i miljøet vi deler, er nyttig og viktig for å forstå og bidra til å løse framtidas helseutfordringer. Men det er avgjørende å kunne sortere de mindre og de større problemstillingene. Det gjelder å løfte blikket.
Én-helse perspektivet har først og fremst global relevans i en verden i endring, der zoonoser og matsikkerhet blir en større utfordring. I det perspektivet blir utfordringer vi har her i landet små. Og løfter vi blikket, blir utfordringen å bevare vår gunstige situasjon kombinert med det å kunne komme med relevante bidrag i det store perspektivet.
Den norske situasjonen er så gunstig at vi har mulighet til å gjøre noe med problemer som de fleste andre land er dømt til å leve med. Både MRSA- strategien og ESBL-tiltakene i fjørfeproduksjonen er eksempler. Det er et stort fortinn som vi må ta vare på og utvikle. Men det fører også lett til at proporsjonene på utfordringene blir noe feil og overdrevne i den offentlige debatten. Den bevisste perspektivforskyvningen mellom antibiotikabruk i norsk husdyrproduksjon kontra bruken i husdyrproduksjonen globalt som mange samfunnsdebattanter benytter seg av, får samme effekt: Norske forbrukere og borgere står forvirret tilbake med en oppfatning av at situasjonen i Norge ikke er vesentlig annerledes enn internasjonalt. Det er uheldig for norsk matproduksjons konkurranseevne, men først og fremst er det et dårlig utgangspunkt for å bevare den gunstige norske situasjonen for både resistens og sjukdomspanorama for folk og dyr. For et reisende folk i en åpen verden er kunnskap en viktig del av smittebeskyttelsen.
Norske matproduserende husdyr er i stor grad fri for smittsomme sjukdommer. De er stasjonære og gjenstand for en viss smittebeskyttelse. Den norske befolkning er alt annet enn stasjonær og som hovedregel ikke spesielt opptatt av smittebeskyttelse på tur. Kjæle- og familiedyr kommer i en mellomstilling siden de er langt mer på reise og flyttefot enn produksjonsdyr, men tross alt mindre enn sine eiere. Med dette som utgangspunkt er det paradoksalt at én-helse-fortellingen har et hovedplott hvor matproduserende dyr er skurken, mennesket offeret, og sports- og familiedyr er oversett.
En gjennomsmittet populasjon av produksjonsdyr har absolutt potensial til å bli et stort reservoar for både zoonoser og resistens. Men per i dag er de faktiske norske erfaringene at nye situasjoner først og fremst oppstår ved at mennesker smitter dyr. Å stoppe smitte den veien er derfor, under norske forhold, en nøkkel for langsiktig gevinst for folkehelsa.
Av 1400 kjente infeksjonssjukdommer er 60 prosent zoonoser. Av verdens per i dag ukjente infeksjonssjukdommer, de som foreløpig ikke har oppstått eller er identifisert, er sannsynligvis en enda større andel zoonoser. Den historiske erfaringen er at ca. 75 prosent av de såkalte «emerging disease»-infeksjonene er zoonoser. Av verdens kjente og ukjente infeksjonssjukdommer er de færreste permanent tilstede her i landet, men de fleste kan tenkes å bli introdusert i en gitt situasjon, som regel med mennesker. De områder og land i verden som har høyest forekomst av disse infeksjonene har også minst ressurser og svakest infrastruktur for å bekjempe dem.
Løfter vi blikket, så bør det norske én-helse fokuset være delt: Vi bør gi kunnskapsmessige bidrag som kan gjøre en forskjell der problemene er størst, og vi må bevare vår egen gunstige situasjon gjennom smittebeskyttelse og bred kunnskapsheving i hele befolkningen.