Risiko ved import av kjøttråvarer
Salmonella kan forekomme i mange ulike importerte matvarer. Fotograf: Illustrasjonsfoto: Pixabay
I utlandet er de vanligste kildene til Salmonella-smitte kjøttprodukter, særlig svin- og fjørfekjøtt. I tillegg kan egg, eggprodukt, upasteuriserte melkeprodukter, skalldyr, forurensede grønnsaker og krydder være kilder til infeksjon. Ved import av matvarer, inkludert kjøtt, fra land der Salmonella er mer vanlig forekommende, kan risikoen for introduksjon av Salmonella øke.
Den siste tidens markedsunderskudd på norsk kjøtt har ført til økt import av kjøtt fra land med en høyere forekomst av Salmonella i dyrepopulasjonene. Dette øker også risikoen for å finne Salmonella i importert kjøtt fra disse landene.
For å dekke etterspørselen, er det blant annet importert kjøtt fra Tyskland. Ved noen tilfeller dette siste året er Salmonella påvist fra importert kjøtt. Et utbrudd av mage-tarmbakterien Salmonella Enteritidis med over 20 smittetilfeller ble på ettervinteren 2021 knyttet til et parti storfekjøtt importert fra Tyskland.
Strenge krav
Norge har som beskrevet strenge krav til salmonellakontroll ved import fra EU-land. Alt kjøtt som kommer til Norge skal blant annet være prøvetatt i avsenderlandet og følges av et salmonellasertifikat. Mattilsynet har etablert skjerpede krav til import, i første omgang for en avgrenset tidsperiode. En felles kjøttbransje i Norge har laget en felles retningslinje for prøvetaking av importkjøtt i denne situasjonen, men denne er p.t. ikke anerkjent av Mattilsynet.
Må finne løsninger
Dette er en utfordrende situasjon. På den ene siden finnes ingen eksportører som kan dokumentere like lavt nivå for salmonella som i Norge og som kan fylle den norske etterspørselen. God slaktehygiene og prøvetaking kan dokumentere et lavt nivå, men er ingen 100 % garanti. Samtidig er “salmonellagarantien” nedfelt i EU-forordning, og den er svært viktig for Norge. En forordning åpner ikke for mye kreativitet. Justeringer vil være en møysommelig og lang prosess. Bransjen må, sammen med Mattilsynet, derfor finne løsninger som tilfredsstiller forordningen og som er praktisk og økonomisk mulig å gjennomføre.
Regelverket på området har utviklet seg mye siden 1995, og norsk regelverk på området oppfattes som å ha blitt et lappeteppe. Definisjoner og hensiktsmessige avgrensinger, prosedyrer og prinsipper tolkes forskjellig. Det er stort behov for å finne en felles forståelse som både oppfyller regelverket, er forutsigbar og mulig å praktisere.
Norske bønder har kapasitet til å øke produksjonen, men det må ligge en langsiktig forutsigbarhet slik at produksjonen ikke ender i en framtidig overproduksjon.
