Europeiske retningslinjer for slaktehygiene under utarbeiding

UECBV vil være proaktive og styrke arbeidet med å lage og innføre bransjestandarder på dyrevelferd og hygiene. Ambisjonen er at retningslinjen skal bli et praktisk verktøy for å hjelpe slakteriene å forebygge smitte fra rødt kjøtt. Den europeiske industrien har ønsket å dele og beskrive god praksis. Teksten er rådgivende og ikke lovkrav. Teksten er heller ikke begrensende for bedrifter som ønsker å nå målene med andre løsninger.

Fokuset i retningslinjene er å forebygge forurensning fra mage- og tarminnhold. Veiledningen er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av den veterinære arbeidsgruppe i UECBV i desember 2014. Arbeidet med retningslinjen har pågått i tre år, og den har vært på offentlig høring i 2017. Retningslinjen har nå blitt vurdert av EUs stående komité (SCo- PAFF). Ved presentasjon og behandling 3. april 2018 høstet leder for den veterinære arbeidsgruppen i UECBV og leder for arbeidsgruppen som har utarbeidet den europeiske retningslinjen på slaktehygiene, Anette Dresling, mye ros.

Tiltak og metoder på gård

Den europeiske bransjeretningslinjen er inndelt i en generell del og deretter egne deler som omhandler slakting av svin, storfe og sau.

— Vi har forholdt oss til at regelverket i dag angir at besetningseieren skal sende dyrene til slakting «så rene som mulig», men at slakteriet skal «slakte rene dyr». Det må altså skje noe mellom mottaket av dyrene på slakteriet og før slaktingen», sier Anette Dresling. For å oppnå rene slaktedyr fra gård sier retningslinjen at «forurensing bør begrenses i utgangspunktet, men at noen grad av vasking før opplasting kan være nødvendig». Retningslinjen beskriver følgende som god praksis:

• Slaktedyr kan kvitte seg med forurensninger selv hvis de oppstalles på godt underlag.
• Dyretettheten vil påvirke grad av forurensning og er viktig mot slutten av oppfôringsperioden.
• Dyr som kun er våte eller bare litt skitne kan bli egnet for slakting i løpet av et par dager, men veldig skitne dyr kan trenge 3-4 uker.
• Bonden bør vurdere å sette dyrene på høy og vann de siste 2 dagene for å redusere tilskitning under transport.
• Bøndene må levere tørre dyr og unngå vasking rett før slakting for at dyrene skal være helt tørre når dyrene forlater gården.
• Hvis dyrene fortsatt er skitne, kan det være nødvendig å klippe dyrene like før eller etter avliving på slakteriet. Regelverket (Reg 853/2004) åpner for å etablere framgangsmåter som sikrer hygienen og som forebygger unødvendig forurensning. Utsatte områder som medfører høy risiko for spredning til slaktet, som brystet, flankene, magen, bena, kne- og haseledd, bør klippes for å fjerne omfattende forurensninger. Stor forsiktighet må utøves ved klipping for å unngå skader på dyr og mennesker.

Ikke tilpasset norsk virkelighet

Dette kapitelet er etter vår oppfatning dårlig tilpasset den norske virkeligheten. Det er uvanlig med ulike underlag i binger gjennom oppfôring, og ikke minst er det direkte farlig å håndtere slaktemodne okser for klipping på flere av de nevnte stedene uten dertil egnede vaske- og klippestasjoner. Slakteokser er sjelden tilvent slik håndtering.

— De nevnte tiltak om håndtering av dyr som ikke er klinisk rene (og det er det jo ingen dyr som er) er nevnt som eksempler på, hva man kan gjøre. Det er meget forskjellig, hvor rene dyrene ankommer til slakteriet; det avhenger av dyrearten og produksjonen (innendørs eller utendørs oppdrett) m.v. Det er forskjellig hvilken erfaring og hvilke muligheter det enkelte slakteri har. Dette har vi forsøkt å formulere i veiledningen, hvor vi jo av gode grunner også forholder oss til gjeldende lovgivning, sier Anette Dresling og fortsetter:

— Det er vanskelig å inndele dyr i forskjellige renhetsgrader; dette vil alltid bero på en individuell vurdering utført av slakteriet, og en del land (f.eks. Storbritannia) har et system man kan bruke som peilemerke. Vi har ikke med retningslinjen ønsket å fremheve ett renhetsklassifiseringssystem fremfor ett annet, men ønsket å beskrive at dette er en måte å håndtere innkomne dyr på.
Anette Dresling påpeker at retningslinjen beskriver at de områder som er viktige å klippe, hvis man velger å klippe dyret, er i snittlinjene.

Tiltak og metoder på slakteri

Kapitel 3.6 omhandler tiltak på slakteriet for hygienisk håndtering av skitne dyr. Igjen er det etter vår mening noen problematiske formuleringer. Slakteriene må påse at dyrene er rene, men det er ikke gitt noen definisjon av hva et rent dyr er eller gitt objektive kriterier for hvor grensene går. I den norske retningslinjen har vi kategorisert hygienetrekket etter skittenhetsgrad som prosent av snittlinjene dekket av forurensing som vanskeliggjør slaktingen. Vi har også kjørt kurs for å få lik bedømming.

Målet for retningslinjen er å unngå forurensing av slaktene slik at det ikke er synlig forurensning og at de objektive kravene til mikrobiologi blir nådd. Retningslinjen lister opp alternative tiltak i slakteriet som kan hjelpe til å oppnå målet.

• Effektiv klargjøring av dyrene inkludert klipping før eller etter avliving
• Sortering av dyr på fjøset etter skittenhet
• Lage prosedyrer for tilfredsstillende hygienisk slakting

Det andre punktet er problematisk rent praktisk i norske slakterier, da dyrene er oppstallet i enkeltbokser. Det blir også en prioriteringsak fordi andre dyr av hensyn til dyrevelferden skal slaktes først, eksempelvis lakterende dyr.

I henhold til den europeiske retningslinjen skal slakteriets personell vurdere og kategorisere dyrene ved ankomst til slakteriet som følger:

• Dyr som er rene nok til å bli slaktet etter standard prosedyre
• Dyr som bare kan slaktes med ekstra tiltak
• Dyr som ikke er egnet til slakting fordi de er for skitne, særlig hvis de i tillegg er våte.
• Disse dyrene skal ikke presenteres for ante mortem kontroll, og slakteriet skal gjennomføre egnede tiltak.

”Nye” hygienemetoder på slaktelinja

Retningslinjen gir en meget positiv framstilling av linjeklipping – både av nytten og noen råd om hvordan det bør praktiseres. Linjeklipping er en norsk oppfinnelse, og Magnus Wahlgren (Nortura BA) lagde de første klipperiggene for sau. I retningslinjen er det henvist til en irsk studie på storfe.

Bruk og nytte av dampvakuum (steam vacuum) er også nøye omtalt og framheves som et godt verktøy både til fjerning av tilfeldige synlige forurensninger og til systematisk bruk på problematiske områder.

Melkesyre, varmtvannsvasking (> 74 °C) med resirkulering, automatisk damppasteurisering (105 °C i 6-8 sekunder) og flambering (gris) er nærmere omtalt i retningslinjen. Disse teknologiene har så langt ikke blitt tatt i bruk i Norge.