Stadig medlemsvekst og gode resultater i Husdyrkontrollene

Økende oppslutning og stadig bedre resultater gjør det ekstra motiverende å utvikle kontrollene videre for å bli et enda bedre verktøy for bonden. Det har aldri vært registrert så mange aktive søyer i Sauekontrollen som i 2016. Med en medlemsvekst på 9 prosent fra 2015, er 36 prosent av besetningene med 48 prosent av landets søyer medlemmer i Sauekontrollen i 2016. Fylket med høyest oppslutning i besetningene er Rogaland, etterfulgt av Oppland og Hordaland. Buskerud og Oppland har høyest oppslutning blant søyene, der henholdsvis 71 og 63 prosent av søyene er registrert i Sauekontrollen.

2016 var et godt år for Ingris, med 10 prosent medlemsvekst i antallet medlemsbesetninger. 913 besetninger var medlem i Ingris i 2016. Det gir en oppslutning på 67 prosent av avlspurkene og 25 prosent av slaktegrisene. Ser vi på antall besetninger og antall årspurker, er Rogaland det største medlemsfylket, med 64 besetninger og 161 årspurker per besetning når purkeringene ekskluderes fra beregningen. Dersom purkeringene inkluderes, har Rogaland fremdeles flest besetninger i Ingris, men Møre og Romsdal har flest årspurker per besetning, med 179 stykker.

Storfekjøttkontrollen har også hatt en svært sterk medlemsvekst fra 2015 til 2016. Ved årets slutt hadde medlemstallet økt til 3750 besetninger, en oppslutning på 65 prosent og økning på 9 prosent fra året før. 86 prosent av landets ammekyr er dermed registrert i Storfekjøttkontrollen. Vi ser også at veksten i medlemstallet for Storfekjøttkontrollen er høyere enn økningen i besetninger med ammeku (basert på Landbruksdirektoratet sine tall), og at Storfekjøttkontrollens dekningsgrad av den spesialiserte storfekjøttproduksjonen dermed blir stadig høyere.

Voksende besetningsstørrelser

Felles for de tre kontrollene er at besetningsstørrelsene øker noe. Den gjennomsnittlige Sauekontroll-besetningen vokste fra 69 til 71 søyer over ett år, mens tilsvarende tall for landet var fra 53 til 54 søyer over 1 år. I Storfekjøttkontroll-besetningene ser vi at andelen av medlemmer med opptil 20 årskyr synker noe fra 2014 til 2016, mens intervallet for 20-25 og over 50 årskyr øker. Den gjennomsnittlige jordbruksbedriften med ammekyr for landet hadde ifølge Statistisk sentralbyrå i underkant av 17 årskyr, mens snittet for Storfekjøttkontrollen er på 20 årskyr.

Også besetningene i Ingris blir større, der besetningene med purkeringer har fått 20 prosent flere årspurker fra 2010 til 2016  og har  i gjennomsnitt  118  årspurker,  mens det samme tallet for besetninger uten purkeringer var på 18 prosent med 85 årspurker i 2016.

Gode resultater for sau og gris

Produksjonsresultatene i Sauekontrollen for 2016 ligger generelt på omtrent det samme nivået som i 2015, som var et svært godt år. Gjennomsnittet for fødte lam var 2,1 med 4,6 prosent dødfødte. Tilvekstene ligger litt under 2015, og lamma er også litt yngre ved veiing og litt lettere ved slakt. I snitt oppnådde medlemmene vekter som vist i figur 2, samt snitt slakteklasse R og 2+, mot R+ og 2+ i 2015.

For medlemmene i Ingris var resultatene i 2016 svært gode. Tabell 1 viser utviklingen i fôrforbruk per kg tilvekst og daglig tilvekst for smågris og slaktegris. De beste smågrisbesetningene har en daglig tilvekst på 700 g og 1,53 FEn/kg tilvekst, mens de beste slaktegrisbesetningene har en daglig tilvekst på 1200 g og fôrforbruk på 2,2 FEn/kg tilvekst. Økningen i den daglige tilveksten på smågris har redusert gjennomsnittet fra 40 til 39 fôrdager. Kjøttprosenten har i gjennomsnitt sunket 0,3 prosent- poeng til 60,0 prosent fra 2015 til 2016.

Statistikken viser også at det er 0,7 flere avvente smågriser per purke i 2016 enn 2015. Det vil si 25,9 avvente grisunger per årspurke. Dette kommer både av større kull, men også at tapet i dieperioden er redusert. I 2016 var det i gjennomsnitt 13,8 levendefødte og 11,8 avvente per kull. Det er det femte året på rad at tapet på grisunger går ned. Fra 2015 er tapet redusert med 0,6 prosentpoeng til 12,7 prosent.

Noen kvalitetsforskjeller

For Storfekjøttkontrollen er det vanskeligere å vurdere utviklingen over tid, slik man kan på sau og gris. Dette har både med kvalitet på dataregistreringer og med avlsvektleggingene å gjøre (f.eks. vektlegging av høyt tall på griseunger/lammetall i avlsindekser). Dersom vi sammenligner resultatene innen Storfekjøttkontrollen med resultatene på alle slakt av kjøttferaser i landet for kategorien ung okse, kan vi kanskje se noen forskjeller i kvaliteten på slaktet. Klassen og fettgruppen er noe bedre, slaktevekten er litt høyere og slaktealder er noe lavere for Storfekjøttkontrollen enn for landet generelt. Forskjellene er svært små i tall. Men i og med at det ligger få individer bak differansen, dvs. få kjøttfe som ikke er med i Storfekjøttkontrollen, må den kvalitative forskjellen være stor for å dra snittet ned. Det kan derfor argumenteres for at kjøttfe utenfor Storfekjøttkontrollen har noe dårligere resultater, men vi kan ikke si dette sikkert.

Variasjon innad i kontrollene

Selv om resultatene fra kontrollene generelt er gode, er det stor variasjon innad i kontrollene. Tabell 2-4 rangerer besetningene etter et nøkkeltall og viser hvordan besetningene plasserer seg i forhold til hverandre på andre nøkkeltall også.

Sauebesetningene er rangert etter antall lam om høsten. For sau er det spesielt stor forskjell på tap på sommerbeite. Her er det verd å merke seg at innmeldte lam uten høstvekt ved årets slutt regnes som tapt på sommerbeite i årsstatistikken. Det kan derfor være noe usikkerhet knyttet til denne statistikken. Det vil også være store forskjeller i tap på sommerbeite etter geografisk beliggenhet med tanke på rovdyr.

Det er også relativt stor forskjell på antall levendefødte, med 0,44 levendefødte i forskjell mellom de dårligste og beste besetningene. Ifølge statistikken har de svakeste besetningene over dobbelt så høyt tap totalt sett som de beste besetningene, med 25 prosent totaltap av lam mot 12 prosent i de beste besetningene.

Ingris-medlemmene er gruppert etter antall beregnet avvente per årspurke. Det er svært stor forskjell på dette nøkkeltallet med en differanse på 5,6 beregna avvente mellom de beste og dårligste besetningene. Også på antall tomdager per kull er det stor forskjell mellom besetningene, der de dårligste besetningene har over dobbelt så mange tomdager som de beste besetningene og ligger langt høyere enn den midtre tredjedelen.

For storfe er det til dels svært store forskjeller mellom produsentene når vi ser på slaktetilvekst og slaktevekt innad i storferasene. Tabellen under er rangert etter slaktetilvekst per dag. Forskjellen i tilvekst mellom den laveste og høyeste tredjedelen er størst for Charolais og Limousin, med 225 og 237 gram tilvekst per dag i tilvekstforskjell. Med store forskjeller i daglig tilvekst blir det selvsagt forskjeller i den totale slaktevekten, til tross for at de dårligste besetningene slakter langt eldre dyr. Det største spriket i slaktevekt innad i rasen har Simmental, med 85 kg forskjell. Den dårligste tredjedelen av limousin-besetningene slakter dyrene 3,5 måneder eldre enn den beste tredjedelen, og har til tross for dette rundt 50 kg lavere slaktevekt enn den beste tredjedelen.

Variasjonen mellom besetningene viser at det trolig er et stort potensiale for enkelte besetninger å forbedre produksjonen sin, og dermed få mer tilbake for investeringene og arbeidstiden som er lagt ned. Vi håper medlemmene våre bruker tallene for å se hvor de har eventuelle forbedringsområder, og at kontrollene fortsetter å være et nyttig verktøy i arbeidet framover.