Sauehold i Norden – mye likt og mye ulikt

InterNorden ble opprettet på 1970-tallet som et forum der statskonsulentene for sau og geit i de nordiske landene kunne diskutere faglige problemstillinger. Etter hvert har InterNorden blitt en møteplass for alle med tilknytning til småfehold – både representanter fra småfeorganisasjonene, bønder, rådgivere og veterinærer. InterNorden arrangeres annethvert år, og møtestedene rulleres mellom landene.

Temaet for InterNorden 2018 var «Korthaleraser i Nord-Europa», og arrangementet samlet ca. 30 deltakere fra Norge, Sverige, Finland, Færøyene, Grønland, Island og Storbritannia. Turen startet med faglig påfyll i Reykjavik, der deltakerne fortalte om sauedrift, raser og kjøtt- og ullproduksjon i sine land. Dette ga god oversikt over drifts- og markeds- forhold i de nordiske landene og anledning til å reflektere over likheter og forskjeller. Dagen ble avsluttet med festmiddag – med lam og saueprat på menyen.

Sauedrift på Island

Sauehold har alltid vært en viktig del av landbruket på Island og har stor betydning for bosettingen i distriktene. Landet har flere sauer enn innbyggere. Antall vinterfôra sau har i mange år ligget stabilt på ca. 440 000-480 000.

Sauetallet er nesten halvert siden 1990-tallet, og trenden er at forbruket av sau/lam går ned og fjørfe/gris opp. På turen besøkte vi sauegårder på vest- kysten, bl.a. forsøksgården Hestur som drives av landbrukshøgskolen på Island, og Ásgarður gård som drives av Eyjólfur Ingvi Bjarnason og familien. Drifta på Ásgarður er typisk for Island og ligner også mye på norske forhold: Søyene oppstalles inne fra november til lamminga i mai. Etter noen uker på vårbeiter i nærheten av gården, slippes dyra på utmarksbeite sammen med andre saueflokker i juni. Sauene hentes hjem fra utmarksbeite i midten av september, og lammene slaktes direkte fra utmarksbeite eller etter noen uker på høstbeite hjemme.

Sauehold i de nordiske landene

Selv om mye er likt, er det også store ulikheter i saueholdet i de nordiske landene. Felles for alle er at det for tiden er dårlig økonomi og lave kjøttpriser til bonden. Den dårlige kjøttprisen kompenseres i ulik grad med subsidier som varierer både i størrelse og hva de baseres på. Med mulig unntak av Færøyene, kommer over 50 prosent av inntekten i saueholdet i de nordiske landene fra subsidier.

Island har de største besetningene og kanskje det mest profesjonelle saueholdet i Norden. I de andre landene er det en stor andel små besetninger som drives som hobby- eller tilleggsnæring og noen få store produsenter. I Sverige står 10 prosent av produsentene for om lag 80 prosent av lammekjøttproduksjonen.

Stor variasjon i forbruk

Forbruket av saue- og lammekjøtt varierer fra 37 kg per person per år på Færøyene til bare 1 kg i Finland. Forbruket øker i Sverige og Finland, mens det går ned på Island og i Norge. Dette gir et produksjonsoverskudd i Norge og på Island. Island eksporterer om lag 4000 tonn av dette på verdensmarkedet, i sterk konkurranse med blant annet Irland og New Zealand. De andre nordiske landene har underdekning av lammekjøtt, og Sverige importerte 10 000 tonn i 2017.

Ull i Norden

Av de sju landene som deltok på InterNorden 2018 er det Norge som har tatt klarest grep om avlsarbeid på ull og har en tilskuddsordning som gjør at kvalitetsproduksjon av ull kan være lønnsomt for sauebonden. En norsk bonde kan få opptil 60 kroner pr. kilo for ull av beste kvalitet etter Norsk ullstandard.

I de nordiske landene er det en overvekt av etterkommere av den nordeuropeiske korthalesauen, hos oss kalt spælsau. Korthalesauen har uensartet ull; dekkull og bunnull. Hvis dekkulla er glansfull og bunnulla finfibret, kan denne ulla være attraktiv for f. eks. produksjon av vevgarn. Men med lave priser på verdensmarkedet for ull, manglende tilskudd og følgelig manglende avlsarbeid vil produksjon av skinnfeller være mest lønnsomt.

Både i Finland og Sverige finnes det ildsjeler og noe forskning på ullkvalitet. Men på dette arrangementet ble ullkvalitet nesten ikke nevnt, bortsett fra i det norske innslaget. I tillegg hadde Island en liten bolk om avl på pelsskinnkvalitet. Imidlertid hadde de britiske deltakerne som avler på Islandssau en utstilling av skinn- og strikkeprodukter sammen med islandske produkter, og i husflidsbutikker fantes det flere typer klesplagg merket «Islandsull».