Ytterligere forbedringer i dyrevelferdsprogram for kalkun
Fotograf: Animalia/ Thorbjørn Refsum
Etter initiativ fra norsk kalkunnæring ble det i 2017 startet et eget dyrevelferdsprogram for kalkun som omfatter alle produsenter i Norge. I år ble programmet ytterligere forbedret med reduksjon i belegg på neste innsett ved for dårlige trådputer.
Hensikten med programmet er å bidra til god velferd for kalkunen gjennom produksjonsperioden. Programmet innebærer systematiske registreringer av helse og velferd på gården, transport og slakteri, to årlige helseovervåkningsbesøk, jevnlige eksternrevisjoner og registrering av tråputer på alle kalkunflokker som slaktes.
Fakta om norsk kalkunproduksjon
I Norge finnes det i dag 48 kalkunprodusenter som til sammen produserer rundt 900 000 kalkuner årlig. Haner og høner oppstalles gjerne i samme hus, men kjønnene holdes adskilt under oppfôringen. Hønene slaktes ved 12 ukers alder og slaktevekt på 5,9 kg og selges som hel kalkun. Kalkunhanene går til 18-19 ukers alder og slaktevekt på 13,7 kg og blir til stykningsdeler og pålegg. Slaktevekten har holdt seg stabil i mange år.
Kalkun holdes frittgående innendørs. Dyrene har tilgang til strø, mat og vann. Ifølge forskrift om hold av høns og kalkun skal det ikke være mer enn 38 kg per m2 når dyra er under 7 kg, og ikke mer enn 44 kg/m2 når dyra er over 7 kg. Til sammenligning finnes det ikke eget regelverk for kalkun i Europa, ei heller øvre grenser for dyretetthet.
God dyrehelse
På veterinærbesøket står dyras helse og velferd i fokus, og bonden og veterinæren går sammen igjennom flokken, med et ekstra øye for viktige områder for dyras velferd. Sentrale velferdsindikatorer som CO2, ammoniakk, støv og strøkvalitet blir undersøkt og dokumentert i HelseFjørfe. Fra slike systematiske registeringer kan vi se at nivåene av CO2 og NH3 ligger godt under anbefalingene i regelverket.
For hver eneste kalkunflokk som slaktes blir tråputene nøye vurdert, og statistikk publisert i rapporten Kjøttets tilstand 2019 viser at forekomsten av tråputeskader hos kalkun går nedover.
Tall fra Kjøttets Tilstand viser også at dødeligheten i norske kalkunbesetninger er stadig synkende, det samme er antall kasserte slakt, noe om tyder på en kontinuerlig forbedring i dyrehelsa. Kalkunen har den laveste transportdødeligheten av alle produksjonsdyr i Norge, 0.05 % (Kjøttets tilstand 2019)
Selv om tråputeresultatene går i riktig retning var det samtidig ønskelig med ytterligere reduksjon. Da dyrevelferdsprogrammet trådte i kraft i 2017 var det ingen konsekvenser ved mye tråputeskader, annet enn rådgiving ved resultater over 120 poeng. Derfor tok næringen i 2018 initiativ til ytterligere forbedringer. Forbedringene trådte i kraft fra februar 2019, og innebærer at tråputeresultat over 150 poeng i høneflokken fører til redusert belegg i neste innsett, og da både hos haner og høner. Årsaken til at det er høneflokken som blir avgjørende skyldes at det trengs tid til endring på rugeriet og klekking av kyllinger.
God dyrevelferd
Dyrevelferd handler om hvordan enkeltindividet mestrer sitt miljø. Dyrets mestring påvirkes av dyrets biologiske funksjon, mulighet for utløp for atferdsbehov og dyrets subjektive opplevelse. Tidligere trodde man at så lenge dyrene produserte godt, så var velferden god, men nå vet vi at dette ikke stemmer. Et eksempel på dette er forbudet mot å holde verpehøner i nakne nettingbur, noe som fortsatt er standard oppstalling mange steder i verden. Selv om hønene legger like mange egg i slike nakne nettingbur, har de et sterkt behov for å vagle, legge egg i et rede, strøbade og utforske. For å bedre hønenes velferd er det derfor innført krav om vagler, reder og strøbad for alle høner.
Forskningsprosjektet Kalku-Lator
Kalku-Lator er et pågående forskningsprosjekt som ble startet opp i 2017 og ledes av NMBU. Prosjektet skal bidra til å vurdere og forbedre dyrevelferden i norsk kalkunproduksjon. Næringen både finansierer og bidrar aktivt i dette prosjektet. Blant annet har en rekke ressursbaserte og dyrebaserte velferdsindikatorer blitt undersøkt i 20 kalkunflokker, og disse resultatene er blitt presentert fortløpende både vitenskapelig og populærvitenskapelig.
Les mer om prosjektet i artikkel fra Fjørfe nr. 6 2018 (pdf)
Viktige atferdsbehov hos kalkun er å lete etter mat, utforsking, sosial atferd og lek, kroppspleie og stell av fjørdrakt, uforstyrret hvile, og bevegelse. Derfor er det viktig at miljøet imøtekommer slike behov, for å redusere fjørhakking, indre frustrasjon, kjedsomhet og inaktivitet. Hos slaktekylling har man funnet at miljøberikelser stimulerer til økt fysisk aktivitet, og bidrar bedre helse gjennom å styrke skjelett- og muskelutvikling.
Norsk regelverk sier at fjørferommene skal ha tilstrekkelig belysning slik at dyrene kan utføre normale aktiviteter og se hverandre tydelig. Det skal sikres at lyset er jevnt fordelt i fjørferommet. Det er tillatt å dempe lyset i perioder eller i avgrensede områder når det kan redusere helse- og atferdsproblemer. I Norge har vi lenge hatt et absolutt forbud mot nebbtrimming, mens dette fortsatt er vanlig praksis i kalkunproduksjon de fleste steder i verden. I enkelte flokker kan skadelig fjørhakking utvikle seg, med alvorlige konsekvenser for dyra som blir hakket på. En løsning er dermed å redusere lysstyrken, som gjør dyrene roligere.
Resultater fra Kalkulatorprosjektet viser at i 20 tilfeldige kalkunflokker varierte lysstyrken i husene fra 0 i de mørkeste områdene i huset til 22 lux i de lyseste områdene. Flere hadde mellom 1 – 5 lux. Ved å øke lysstyrken økes også aktiviteten. For å unngå skadelig atferd må kalkunen ha mer tidsfordriv, gjerne i form av hakkeobjekter og annen miljøberikelse. De senere årene har næringen arbeidet systematisk med å finne frem til relevante og praktiske gjennomførbare miljøberikelser til kalkun, og mange kalkunprodusenter bruker i dag ulike former for berikelser til dyra sine, eksempelvis vagler, hakkeobjekter, plattformer og grovfôr.