Hva er et dyrevelferdsprogram?

I Norge er det etablert dyrevelferdsprogrammer i fjørfeproduksjonen, for slaktekylling og kalkun. Utviklingen av et program for verpehøner har startet, men er ikke ferdig. I svineproduksjon er det etablert et dyrevelferdsprogram for slaktegris. Alle slaktegrisprodusenter skal være med fra 1. januar 2019, og fra 1. juni inkluderes kombinert- og smågris produsentene.

Veterinærbesøk er et krav i dyrevelferdsprogrammene. Veterinærene skal gi faglig støtte til produsentene i deres arbeid med dyrevelferd.

Se sammenhenger

For produsentene er det å arbeide med dyrevelferdsprogrammer en måte å koble sammen forholdene i besetningen, som dyra, miljøet de lever i og stellrutinene, med regelverket som gjelder for produksjonen og hensiktsmessige forbedringstiltak. Dyrevelferdsprogrammene er litt forskjellige, men bygget opp rundt noen sentrale elementer. Å følge opp KSL og ha godkjent KSL-status er en grunnplanke. Jevnlige veterinærbesøk, spesifikke velferdstiltak, dokumentasjon og sanksjoner er sentrale forhold.

Veterinærbesøk

Det er Mattilsynet som er tilsynsmyndighet og som fører tilsyn med etterlevelsen av regelverk i husdyrproduksjonen. Veterinærbesøk er et krav i dyrevelferdsprogrammene, men privatpraktiserende veterinærer skal ikke føre tilsyn på disse besøkene. De skal bidra med sin kunnskap om dyr og gi faglig støtte til produsentene i deres arbeid med dyrevelferd.

De kan se på dyreholdet med friske øyne og motvirke effekten av en eventuell «husblindhet» hos produsenten. Det er en forutsetning at veterinærbesøkene skal gjennomføres jevnlig. Kravet er ett til tre besøk per år, avhengig av produksjon og størrelsen på besetningen.

Foruten gode fagkunnskaper er tillit og god kommunikasjon forutsetninger for at besøkene skal ha verdi.

Velferdsindikatorer

Noen forhold har stor betydning for dyras velferd. Eksempler er strø i kyllinghusene, forekomsten av sår på tråputene hos slaktekylling og tilgangen på rotemateriale hos gris. Noen slike faktorer er trukket frem som spesielt viktig i de enkelte dyrevelferdsprogrammene, og det må produsentene ha særlig oppmerksomhet på. I kyllinghusene er styring av klima viktig for kvaliteten på strøet, som er avgjørende for om kyllingene får sår på beina. For grisen er aktivitet og roting viktige atferdsbehov.

Tilgang på rotemateriale påvirker trivselen til dyra og har forebyggende effekt på halebiting. For å sikre god dyrevelferd, trenger produsentene å ha daglige rutiner for å forebygge hendelser som kan føre til dårligere dyrevelferd. Dette handler om å ha kunnskap om hva som kan gi dårlig velferd, observere dyra, forstå signalene de sender og vite hva man skal gjøre for å avverge at noe utvikler seg i negativ retning.

Dokumentasjon

Data fra den enkelte besetningen og på aggregert nivå fra mange besetninger er viktig som grunnlag for forbedringsarbeid. Det gjør det mulig å prioritere og velge riktige forbedringstiltak og måle effekt av tiltakene. Data er også viktig for å velge områder der man kan initiere forsknings- og utviklingsprosjekter (FoU). I tillegg er dokumentasjon viktig i næringas kommunikasjon med forbruker og samfunn om dyrevelferden i norsk produksjon.

I fjørfeproduksjonene skal besetningene være tilknyttet en produksjonskontroll og veterinæren skal dokumentere besøk, forbedringsområder og tiltak i fagsystemet HelseFjørfe. I svineproduksjonen skal produsenter og veterinærer registrere informasjon om smittevern, helse og velferd i fagsystemet Helsegris.

Sanksjoner

Dyrevelferdsprogrammene er næringens egne verktøy for å dokumentere og forbedre dyrevelferden, foreløpig i fjørfeproduksjonene og svineproduksjon, og det er varemottakerne i kjøttbransjen som har forpliktet seg til dyrevelferdsprogrammene. De stiller igjen krav om oppfølging hos sine leverandører.

Manglende oppfølging og dokumentasjon innebærer at varemottakerne iverksetter sanksjoner. De etablerte sanksjonene er redusert tetthet i påfølgende innsett i slaktekyllingproduksjonen og trekk i slakteoppgjøret for slaktegrisprodusenter, 50 øre pr kg.

Husdyrnæringen er avhengig av å kunne dokumentere at tiltakene blir fulgt opp og at de over tid har ønsket effekt i form av god dyrevelferd. Det motsatte kan ha svært negative konsekvenser for næringen, i form av tapt tillit og svekket omdømme.