Høna vil opp i høyden

Dagens verpehøns og slaktekyllinger stammer begge fra den samme fuglen, den røde jungelhøna (Gallus gallus) som ble domestisert for 8000 år siden. I dag finnes det minst hundre ulike raser som alle stammer fra den røde jungelhøna, inkludert de spesialiserte egg- og kjøttlinjene. Men selv om rasene ser ulike ut på utsiden, er de på mange måter en rød jungelhøne i hodet sitt og har beholdt de samme atferdsbehovene.

Et atferdsbehov er en atferd som dyra er sterk motivert for å utføre, altså noe de har veldig lyst til å gjøre. Et atferdsbehov er gjerne en atferd som er viktig å gjøre for å overleve i naturen. Og hva må den røde jungelhøna gjøre for å overleve som et lite byttedyr i skogen? Jo, hun må bruke så mye som 80 prosent av sin våkne tid på å lete etter mat ved å hakke og skrape i jorden. Hun må stelle fjørene sine for å holde på varmen og beskytte seg, legge eggene sine på et mørkt og trygt sted, og hun må passe seg for rovdyr, særlig på natten. Det gjør hun ved å vagle seg i trær sammen med flokken. Alle disse behovene oppleves like viktige for våre moderne fugler, selv om de hverken trenger å lete etter mat eller passe seg for rovdyr.

Vaglebehov hos verpehøner

Hønas vaglebehov har vært forsket på i mange tiår, og vi vet nå at verpehøner blir frustrerte og urolige dersom de hindres i å vagle. En måte å «spørre» dyrene hvor viktig noe er, er å bruke motivasjonstester. Forskere i en studie brukte en liten dør hvor stadig tyngre vekter ble lagt på. Hønene måtte deretter dytte opp denne døra for å få tilgang til vaglen. Resultatene viste at hønene jobber hardt for å få tilgang til en vagle, men de jobber ikke like hardt for tilgang til en opphøyd plattform. Dette kan forklares med at fuglene slapper av på en annen måte når foten krøller seg rundt en vagle, sammenlignet med en fot som hviler på et flatt underlag. Det er også viktig for dem å vagle sammen. Derfor vil en optimal vagle et stykke bort fra resten av flokken være mindre attraktiv. Høner foretrekker også en høyt plassert vagle, 60 cm over bakken, fremfor en lavere vagle som er 15 cm over bakken. Det kan nok forklares med at de føler seg mer beskyttet fra rovdyr når de kommer høyere opp. Kunnskap om hvor viktig vaglen er for hønas trivsel har ført til regelverkskrav om vagler til verpehøner både i Norge og andre land.

Hva med slaktekyllingen?

Livkyllinger av verperase har blitt observert å vagle seg allerede fra noen dagers alder, mens studier har vist at slaktekyllinger ikke bruker vagler i særlig grad, men heller foretrekker plattformer. Alder for når kyllinger begynner å vagle i naturen avhenger flere faktorer, inkludert dyras fysikk, biotop og predatortrykk. Generelt gjemmer kyllingen seg med hønemor i busker og kratt om natten de første ukene. Slaktekyllinger søker ofte til vegger eller under plattformer og vifter for å føle seg

trygge når de skal hvile. Erfaringer fra norske flokker de siste årene viser at kyllingene bruker plattformene i stor grad, både til å ligge oppå og under.

Vaglebehov hos foreldredyr

Det er generelt gjort færre vitenskapelige studier på slaktekyllingens foreldre, og det finnes kun en håndfull studier angående vaglebruk og preferanse hos foreldredyr. En sveitsisk studie undersøkte effekten av å tilby henholdsvis 5, 10, 14 og 20 cm vagle til foreldredyr av hybriden Ross 308, i tillegg til rister. Flest dyr vaglet når det var 14 og 20 cm vagle tilgjengelig. Det var ikke flere dyr som vaglet ved 20 cm, som indikerer at 14 cm per dyr er tilstrekkelig. Når vaglelengden var mindre enn 14 cm, lå flere dyr på ristene. Det tyder på at vaglene ble foretrukket over ristene. En annen studie sammenlignet bruken av plattformer og vagler på natten hos foreldredyr. Ved 20 ukers alder lå ca. 80-90 prosent av dyrene på plattformene. Vaglene var plassert lenger ned enn plattformene, og kun 1 prosent av dyrene brukte vaglene. Dette stemmer godt overens med studier på verpehøns hvor behovet for å komme seg opp i høyden er viktigere enn selve vaglen. For å tilrettelegge for god trivsel hos norske foreldredyr pågår det nå studier i norske flokker som vil gi oss mer kunnskap om dyras vaglebehov.