Dyrevelferdsprogrammene – en del av en helhet

Hva skal oppnås?

I alle besetninger er det mulige forbedringsområder som vil gi bedre dyrevelferd og også ofte bedre økonomi. Forbedringstiltakene i den enkelte besetning skal være tilpasset situasjon og status i besetningen.

Når arbeidsmetodikk og indikatorene som skal registreres er de samme i alle besetninger, og disse opplysningene samles i en felles database, gir dette en bedre dokumentasjon av status og utvikling. Denne dokumentasjonen vil gi grunnlag både for å identifisere felles forbedringsområder og faktabasert kommunikasjon med myndigheter og samfunn.

Ulike kompetansetiltak er en del av alle dyrevelferdsprogram. Økt kompetanse og bevissthet om dyrevelferd og hvilke endringer som skjer på dette fagområdet, både hos produsenter og alle andre som er involvert i drifta av besetningen, er derfor både et mål og et viktig virkemiddel i programmene.

Selvsagt skal dyrevelferdsprogram også bidra til at alle besetninger drives i tråd med offentlige krav overholdes og regelverksbrudd oppdages og følges opp. Men det er viktig at alle parter er bevisste på at dyrevelferdsprogrammene har et videre og mer ambisiøst mål enn det.

Dyrevelferd og dyrevelferdsprogrammene - formelle roller og ansvar.

Bonden

Bonden og hennes eller hans kompetanse om og holdninger til dyrevelferd er den viktigste faktoren for dyrevelferd i den enkelte besetning. Produsenten har ansvaret for dyrevelferden i egen besetning. De aller fleste produsenter er opptatt av dyrevelferd. Samtidig er variasjonen for stor både i praksis, kompetanse og holdninger. Ikke alle bønder greier å ta inn over seg de store endringene det har vært på dyrevelferdsområdet over tid og hva dette konkret betyr av endringer i egen besetning og praksis. Dyrevelferdsprogrammene er et samarbeid som skal systematisere alle produsenters forbedringsarbeid på dyrevelferdsområdet, øke kompetansen, justere praksis som kan eller må forbedres og – ikke minst gjennom det – over tid også endre holdninger.

Varemottakeren

Dyrevelferdsprogrammene er generiske. Derfor er alle varemottakere part i programmene. Produsenter som ikke vil forholde seg til dyrevelferdsprogrammet skal ikke kunne bytte varemottaker og dermed unngå å delta. Det er også varemottakerne som gjennom bransjeretningslinjer fastsetter innhold og krav i programmene.

Den enkelte varemottakers oppfølging av egne produsenter, og konsekvent bruk av virkemidlene som skal sikre full oppslutning om dyrevelferdsprogrammene, er avgjørende for at de skal fungere etter hensikten.

Veterinæren

Veterinæren er i de fleste produksjoner en av de nærmeste rådgiverne og kjenner besetningen og forholdene hos den enkelte produsent godt. Mange veterinærer driver allerede mye rådgivning og forebyggende helsearbeid, men ikke nødvendigvis systematisk og dokumentert. Gjennom dyrevelferdsprogrammene skal det sikres rådgivning om dyrevelferd og forebyggende tiltak i alle besetninger. Dette skal gjøres innenfor en felles ramme og være godt dokumentert. Veterinærens viktigste rolle i dyrevelferdsprogrammene er å være faglig sparringspartner for produsenten. I denne prosessen er det nødvendigvis i noen besetninger også en oppgave å avdekke og bidra til endring av forhold som ikke er i samsvar med offentlige krav. Ved behov må varemottaker kobles inn for å bidra til endring. Den generelle varslingsplikten til Mattilsynet gjelder selvsagt også i denne sammenhengen.

Mattilsynet

Bare Mattilsynet kan føre formelt tilsyn i dyreholdet og fatte vedtak med offentlige sanksjoner. Når deltakelse i godkjent dyrevelferdsprogram er forskriftsfestet for produksjonen, kan selvsagt dette være ett av punktene det føres tilsyn med. Et godt fungerende Mattilsyn med tilstrekkelige ressurser er en viktig del av et helhetlig system som sikrer god dyrevelferd. Et tilsyn med høy troverdighet i samfunnet er også et avgjørende bidrag til tilliten til hele matproduksjonskjeden. Mattilsynet jobber i hovedsak risikobasert. Bare i kampanjesammenheng, som i den pågående tilsynskampanjen for svin, føres det tilsyn med et representativt utvalg av besetninger.

Dyrevelferdsprogrammene er ikke etablert for å kompensere for manglende ressurser hos Mattilsynet, men fordi næringa har ambisjoner på dyrevelferdsområdet utover offentlige krav.

KSL – Kvalitetssystem i landbruket

Det er krav om internkontrollsystem også i primærproduksjonen. KSL er godkjent som det og fyller denne rollen når det brukes aktivt. Egenrevisjon og eksternrevisjon som KSL gjennomfører omfatter også dyrevelferd og oppfølging av dyrevelferdsprogrammet, og det er et av elementene som skal sikre at dyrevelferdsprogrammet følges opp. I tillegg er KSL-trekket en del av virkemiddelbruken som skal sikre full oppslutning om programmene.