Studie om myter knyttet til kjøttproduksjon

Studien undersøker om det er hold i påstandene ved å se på relevante forskningsresultater fra hele verden. Denne artikkelen oppsummerer hovedpoeng fra litteraturstudien.

Påstand #1: Animalske produkter er usunne

I debatten om kjøttforbruk argumenteres det ofte med at økt inntak av animalske produkter, særlig rødt kjøtt, fører til økt forekomst av kreft og kroniske sykdommer.

Forskningsresultater er imidlertid ikke entydige. Selv om noen studier påviser assosiasjoner mellom kjøttinntak og økt forekomst av kroniske sykdommer, kan de ikke påvise årsakssammenhenger mellom enkeltfaktoren kjøttinntak og sykdom. Den samlede effekten av en rekke andre kostholdsvaner og livsstilsfaktorer, som inntak av bearbeidede, kaloririke matvarer, røyking, alkoholinntak og fysisk aktivitet kan være vanskelig å skille fra effekten av kjøttinntak alene.

Helseeffekten av en matvare er i stor grad avhengig av produksjonsmåte, bearbeiding og samspill med resten av kostholdet. Det er store geografisk og kulturelt betingede forskjeller når det gjelder produksjonsform og ressursgrunnlag i matproduksjonen. Kjøtt fra grasfôra storfe på beite har en annen næringsstoffprofil enn kjøtt fra intensive, kraftfôrbaserte produksjoner. En kokt biffgryte har et veldig ulikt innhold av næringsstoffer fra et godt stekt biffstykke. Likeså, potensielt skadelige kjemiske forbindelser i stekt kjøtt kan bli redusert når kjøttet spises sammen med grønnsaker. Det er derfor det samlede kostholdet som har betydning for helsen, ikke inntatt mengde enkeltprodukter, som egg eller rødt kjøtt.

Ser man på kostholdsvaner i et historisk perspektiv, var inntaket av animalske produkter på kaloribasis høyere i jeger- og sankersamfunn enn i vår moderne tid. Forholdet mellom animalske og plantebaserte produkter var 2:1 mot dagens 1:2. Likevel var ikke moderne livsstilssykdommer som i dag påstås å ha sammenheng med økt kjøttinntak utbredt på den tiden.

Animalske produkter inneholder proteiner og andre næringsstoffer med høy biotilgjengelighet. Disse er vanskelig og i noen tilfeller umulig å erstatte med plantebasert kosthold, og forutsetter derfor at man tilfører dem i form av kosttilskudd. Forsøk viser imidlertid at opptak av enkeltnæringsstoffer vil ikke alltid dekke kroppens behov, fordi det vil ikke erstatte det komplekse samspillet mellom næringsstoffer og kofaktorer som finnes i animalske produkter.

Studien konkluderer med at helse ikke er et godt nok argument for en overgang til plantebasert kosthold, snarere tvert imot – kutt i animalske produkter kan føre til mangel på viktige næringsstoffer.

Påstand #2: Animalske produkter er ikke bærekraftige

Husdyrproduksjon, særlig rødt kjøtt, blir ofte fremstilt som en storforbruker av vann, fôr og land, og skadelig for klima, miljø og biodiversitet.

Studier av vannforbruk i husdyr- og planteproduksjon har pekt på at ensidig fokus på totalt vannforbruk pr. produktenhet (kg kjøtt eller plante) ikke gir et riktig bilde av produksjonens miljøpåvirkning. Type vann har mer å si for miljøpåvirkning enn vannmengde målt i liter. Forbruk av regnvann i grasbasert storfekjøttproduksjon i fjellområder kan ikke uten videre sammenlignes med forbruk av grunnvann i planteproduksjon i lavlandet. Regnvann vil være i det naturlige kretsløpet uavhengig av tilstedeværelse av husdyr, og vil ikke kunne bli brukt til dyrking av menneskemat på samme areal. Vannforbruk må derfor alltid vurderes innenfor sin geografiske og klimatiske kontekst, og generelle anslag om vannsvinn i husdyrproduksjoner er misvisende.

Det påstås ofte at husdyra spiser kornprodukter som kunne vært brukt som menneskemat. Studier viser imidlertid at graden av konkurranse mellom mat og fôr er kontekstavhengig og varierer stort mellom regioner og driftsformer. I snitt 86% av fôret til husdyr (95% for drøvtyggere) på verdensbasis består av grovfôr og biprodukter fra matproduksjon som ikke egner seg for humant konsum, men ville blitt en miljøbelastning hvis det ikke hadde vært brukt som husdyrfôr.

Det argumenteres også for at beiteområder bør legges om til kornproduksjon for menneskemat. Studier i økosystemer viser imidlertid at et slikt skifte som regel fører til økning av monokulturer og tap av biodiversitet. Dessuten består om lag 25% av verdens landbruksland av avsidesliggende utmarksområder som ikke egner seg for kornproduksjon. Ideen om avvikling av husdyrproduksjon og «rewilding»/gjengroing av disse, som noen foreslår som et klimatiltak, ser bort fra det at mye av artsmangfoldet i det åpne landskapet er skapt og opprettholdt av nettopp beitedyr.

En utbredt innvending mot husdyrproduksjon er at det er en betydelig kilde til klimagassutslipp, med fôrproduksjon og metanutslipp fra drøvtyggere som største utslippsposter. Slike argumenter overser det faktum at metan er en del av et biologisk kretsløp og en kortlevd klimagass som er borte fra atmosfæren om 10-12 år. Dette til forskjell fra CO2 som akkumuleres i atmosfæren. Utelukkende utslippsbasert argumentasjon ser også bort fra betydningen av karbonbinding i husdyrproduksjoner: En godt drevet beitebasert husdyrproduksjon kan bli bortimot karbonnøytral.

Plantebaserte matvarer kan noen ganger inneholde større mengder av enkelte næringsstoffer enn animalske produkter, men fordi de kan ha lavere biotilgjengelighet, må det produseres større mengder av disse for å dekke samme behov. Dette vil igjen påvirke det totale regnestykket for utslipp og arealbruk. Enhver sammenligning av matvarenes miljøavtrykk må derfor ta i betraktning deres næringsverdi.

Samfunnsfaglige studier peker også på husdyrproduksjonenes viktige rolle i sikring av sosial og økonomisk bærekraft i mange områder i verden. Det garanterer levebrød og matsikkerhet for mange mennesker i utviklingsland, og er særlig viktig for kvinners situasjon.

Påstand #3: Å spise animalske produkter er uetisk

I den vestlige verden i dag ser man en trend der all husdyrproduksjon fremstilles som uetisk, i motsetning til planteproduksjon. Et slikt dualistisk syn ser bort fra den store, kontekstavhengige variasjonen i alle typer matproduksjon. En del intensive produksjonssystemer for husdyr har et klart forbedringspotensial når det gjelder dyrevelferd og dyrehelse. Men heller ikke planteproduksjon kan sies å være uten skadevirkninger for dyr. Studier viser at antall dyr som blir skadet eller mister livet i prosesser knyttet til planteproduksjon (skadedyrbekjempelse, pløying, høsting) kan være høyere per produsert matenhet enn antall dyr som må bøte med livet i husdyrproduksjon. Bionedbrytbare tekstiler av animalsk opprinnelse, som skinn og ull, har langt ifra så skadelig effekt på dyreriket som forurensing med mikroplast fra syntetiske fibre. Særlig sjøpattedyr rammes hardt av økende mengder mikroplast i havet. Studien konkluderer med at hvorvidt en produksjon er etisk eller ikke, beror i en større grad på konkrete praksiser og driftsformer, ikke bare det om dyr er involvert i produksjonen eller ikke.

Studiens relevans for norske forhold

På grunn av geografiske og klimatiske forhold er størsteparten av det norske jordbruksarealet egnet kun for grasproduksjon, og ikke korn og planteprodukter til menneskemat. Den norske selvforsyningen på mat er om lag 40 prosent, der særlig kjøtt, egg og melkeproduksjonen spiller en stor rolle. Mytene om kjøttproduksjon som Leroys litteraturstudie utforsker, ses også i norsk samfunnsdebatt. I denne konteksten er det viktig å ha et vitenskapelig basert faktagrunnlag og kunnskap om kjøttproduksjon.