Kan norske husdyr få enda høyere norskandel i fôret?

Det er et uttalt politisk mål om å øke norskandelen i fôret til norske husdyr, og da særlig den kraftfôrbaserte delen av husdyrholdet hvor forbruket av importerte fôrråvarer har utgjort en vesentlig andel. Andelen norskproduserte råvarer i kraftfôr varierer fra år til år, men har siden 2020 ligget på mellom 50 og 60 prosent. Regjeringen ønsker å øke dette til 70 prosent innen 2034. Norskandelen i fôret totalt var 82 prosent i 2023.

Animalia innhentet i 2020 informasjon fra de fire store fôrselskapene i Norge og Landbruksdirektoratet. Det ble gjennomført beregninger av hva fôrseddelen til de ulike dyreartene faktisk besto av. Da ble også andel norske fôrråvarer synliggjort. Nå viser oppdatert informasjon fra 2023 at flere av produksjonene har endret både innhold og norskandel.

Total norskandel er høy

Andel norske råvarer i den totale fôrrasjonen er høy for de fleste produksjoner. Forskjellene i norskandel har sammenheng med dyreartenes evne til å utnytte råvarer, ulike energikrav og dermed ulik kraftfôrandel i fôret. Tallene varierer noe fra år til år avhengig av vekstsesongen, tilgjengelighet av norsk korn og dermed også behovet for importerte råvarer.

Andel grovfôr og kraftfôr i rasjonen til de ulike husdyrene, samt total norskandel i fôret i 2023. Beregningene baserer seg på kraftfôraktørenes egne rapporteringer til Animalia om kvantum og råvareinnhold i kraftfôr for 2023. Kilde: Animalia.

For drøvtyggere, altså storfe og småfe inkludert geit, er norskandelen i den totale fôrrasjonen mellom 82 og 97 prosent. Forskjeller i andel grovfôr skyldes hovedsakelig ulik intensitetsgrad i produksjonene, men også type produkt, altså om det er melk eller kjøtt som er målet. Den norske kombikua produserer både melk og kjøtt. Det krever mye energi, og disse dyra fôres derfor med mer kraftfôr enn ammekyr.

For svin er den totale norskandelen i fôrråvarene nå beregnet til 67 prosent. I beregningen for 2023 er miljøfôr inkludert i fôrrasjonen sammen med noe bruk av grovfôr, så svin er ikke lenger 100 prosent kraftfôrbasert. Miljøfôr, som i praksis er rester fra f.eks. bakeindustri og meieri, utgjør ca. ti prosent av svinefôret. Selv om det bidrar til norskandelen, viser beregningene for 2023 en noe lavere norskandel i den totale fôrrasjonen til svin enn i 2020.

I produksjon av slaktekylling og egg har norskandelen økt de senere årene selv om disse produksjonene fortsatt har den laveste norskandelen. Fjørfeproduksjonene er de eneste som er tilnærmet 100 prosent kraftfôrbasert. Intensiteten i disse produksjonene medfører høye krav til råvarene, med høy andel av både soyamjøl, oljefrø, maisgluten og hvete. Dette gir en noe høyere importandel, spesielt i år der norsk hveteproduksjon er lav.

Norsk korn som basis i de fleste kraftfôr

Alt kornet som produseres i Norge blir brukt, enten som matkorn til mennesker eller som fôrkorn i kraftfôr til husdyr. For å kunne dyrke matkorn under norske forhold, er det en forutsetning at man har sikker avsetning på hveten som ikke holder matkvalitet, ved at den brukes i kraftfôr til husdyr.

Hvete har større krav til varme og vekstsesongens lengde enn de andre kornartene. Det kan derfor bare dyrkes i de beste kornområdene. Matkorn er først og fremst hvete med bakekvalitet. Det er strenge krav til proteininnhold og -kvalitet, stivelseskvalitet, kornstørrelse og hygienisk kvalitet. I hvilken grad hveten oppnår matkvalitet er avhengig av været i vekstsesongen og særlig på høsten. Selv i gode kornår må noe hvete importeres fra varmere klima for å få en melblanding med ønskede bakeegenskaper.

Endringer i importere råvarer

Selv om norske husdyr sett under ett får klart mest norske fôringredienser, må vi importere noe av både karbohydrat- og proteinråvarer til kraftfôr. Behovet for importerte karbohydratråvarer varierer mellom år avhengig av den totale norske kornavlinga. Det importeres mest mais, hvete og roesnitter.

Etter at kjøttbeinmel ble forbudt å bruke rundt år 2000, økte importen av proteinråvarer. Soya ble fort den desidert viktigste. Soyamel inneholder opp mot 50 prosent protein, med et aminosyreinnhold som har en god balanse mellom de essensielle aminosyrene som er viktig for produksjon og tilvekst. Den inneholder også lite karbohydrater og passer derfor godt sammen med det norske fôrkornet.

Men bruk av soya i kraftfôr har vært gjenstand for mye debatt, til tross for at soyaen som importeres til Norge er miljøsertifisert og ikke genmodifisert. Med debatten har det fulgt en økt interesse og behov for alternative proteinråvarer, deriblant raps.

Raps er et godt alternativ i drøvtyggerfôret, men proteininnholdet er lavere enn i soya. Det kreves derfor en større andel for å få det samme proteinnivået. Dette skaper et dilemma med tanke på å øke norskandelen i fôret, da raps vil ta mer av plassen for det norske kornet. Raps importeres hovedsakelig fra Europa, og har de seinere årene utgjort en høyere andel av kraftfôret enn soya.

Muligheter for økt norskandel

Oppdaterte beregninger viser altså at norskandelen i fôret fortsatt er høy. Men behovet for redusert avhengighet av import og økt bruk av egne ressurser har blitt tydeligere de siste årene i forbindelse med økt oppmerksomhet rundt matsikkerhet og beredskap.

Flere initiativer og forskningsprosjekter fokuserer på utvikling av nye fôringredienser fra naturlige bioressurser.

Bedre grovfôrkvalitet kan gi effekt

For å øke selvforsyningen i Norge, er det av avgjørende betydning at drøvtyggerne våre opprettholder og i noen tilfeller øker utnyttelsen av grovfôrressursene i Norge. Dette vil redusere behovet for importerte kraftfôrråvarer.

En økt utnyttelse av grovfôr forutsetter en forbedret grovfôrkvalitet. Dette kan oppnås ved for eksempel at fôret høstes tidligere, at man tar i bruk andre grasarter eller bedre konservering og forbedret dyrkingspraksis. Flere forsknings- og utviklingsprosjekter de seinere årene har vist at potensialet er stort både for økte avlinger og bedre avlingskvalitet.

Samfunnsoppdrag fôr

Regjeringen Støre har etablert «Samfunnsoppdrag fôr» hvor målet er at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr, om det er norske eller importerte råvarer, skal komme fra bærekraftige kilder innen 2034, og at 70 prosent av kraftfôrråvarene til husdyr og 25 av fôrråvarene til oppdrettsfisk skal være norske innen 2034. På bakgrunn av dette har flere av landbrukets organisasjoner startet prosjektet Fremtidsfôr, hvor man jobber helhetlig med bærekraftig produksjon med aktører i hele verdikjeden for fôr. En samla næring kartlegger nå potensialet i nye og eksisterende bærekraftige råvarer.

Mer norsk korn?

Det er mulig å legge til rette for bruk av mer norsk korn både gjennom økt areal og høyere avlinger. Kanaliseringspolitikken har vært en viktig bærebjelke i norsk matproduksjon helt siden 1950-tallet for å få til nettopp dette. På denne måten sikret man at de beste arealene på flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag ble brukt til å dyrke korn, og mye av grasproduksjonen som er grunnlaget for drøvtyggerproduksjonene ble flyttet ut i distriktene. Slik ble den samlede norske matproduksjonen høyere. Virkemidler som fraktutjevning, målpris på korn og prisnedskriving brukes for å støtte opp under kanaliseringspolitikken.

Til tross for dette er kornarealet redusert med 1 million dekar på 30 år, mens avlingen per dekar har vært tilnærmet stabil i samme periode når det korrigeres for variasjonen mellom år. Størstedelen av arealet som ikke lenger brukes til korn, brukes nå til gras som selges for eksempel til hestefôr. Bedre økonomiske rammebetingelser for kornproduksjon vil både kunne endre arealbruken og stimulere til høyere avlinger.

Norske proteinkilder

Tall fra Landbruksdirektoratet viser at det over tid har vært en økning i produksjon av åkerbønner. Dette har imidlertid et begrenset potensial på grunn av krav til jordsmonn, vekstsesong og vekstskifte, men bør likevel utnyttes.

Høsten 2021 kom de første lettelsene for bruk av kjøttbeinmel i fôr. Da ble det lovlig å benytte kjøttbeinmel fra gris til fjørfe og motsatt. Forutsetningene er fullstendig separate transport- og produksjonslinjer for råvarer og fôr til gris og fjørfe. Kravet om totalt isolerte produksjonsprosesser gjelder altså helt fra slaktelinjene til ferdig produkt blir konsumert.

Dersom de kompliserte varestrømmene kan føre til en økonomisk bærekraftig utnyttelse av ressursene, er potensialet stort for å kunne øke norskandelen ved å gjeninnføre kjøttbeinmel som proteinkilde.

Unikt samspill mellom mat- og fôrproduksjon

Det er mange dilemmaer i jordbruket. Et av dem er forholdet mellom hva som skal brukes til menneskemat og hva som skal gå til fôr. Enten det gjelder karbohydrat- eller proteinråvare, er svaret det samme. Dersom kvaliteten på avlingen er god nok, bør avlingen gå direkte til menneskemat. En forutsetning for en bærekraftig produksjon er at det brukes til fôr i år da kvaliteten ikke blir god nok for menneskemat, for eksempel ved våte høster eller for korte sesonger, som man jevnlig opplever.