Hva spiser norske husdyr?

Kjøper du norsk mat i butikken, støtter du den norske bonden og bidrar til å opprettholde norsk matproduksjon. Kun tre prosent av Norges areal er dyrka jord, og det meste av denne igjen er best egnet til grasproduksjon. En betydelig husdyrproduksjon er derfor en forutsetning for å utnytte ressursgrunnlaget her i landet. Mennesker og dyr er i et viktig samspill for at ressurser skal utnyttes godt, ifølge Torill Emblem Nysted, spesialrådgiver innen ernæring og bærekraft i Animalia.

Hva spiser norske husdyr?

Fôr defineres som alt det kuer, griser, sauer og kyllinger kan spise. Drøvtyggere, altså storfe, sau og lam, spiser i all hovedsak grovfôr. Det vil si gress, høy og halm. Svin og fjørfe spiser utelukkende kraftfôr, hvor korn er blant de viktigste råvarene i tillegg til proteinråvarer slik som soya, raps og maisgluten.

Den største forskjellen på disse to ulike fôrtypene er næringsverdien. Kraftfôret har høy næringsverdi med mye energi og protein. Grovfôr er mer tungt fordøyelig og har et lavt innhold av protein og energi.

Mer norsk enn import

Hvis du har fulgt med på debatter rundt bærekraft og selvforsyningsgrad i norsk landbruk, kan man kanskje få inntrykk av at norske husdyr nesten i hovedsak spiser fôr av importerte råvarer. Slik er det ikke.

— Det kan være noen blir litt overrasket over andelen grovfôr som brukes og hvor mye norske råvarer det er i kraftfôret, forteller Nysted.

Torill Emblem Nysted, spesialrådgiver i Animalia. Foto: Animalia

I et normalt avlingsår er alt grovfôret norske husdyr spiser norsk. 2018 var et tørkeår, og man måtte importere noe grovfôr, men det var et unntak. I sum spiser norske husdyr altså mer norske enn importerte fôrråvarer, men det er en viss forskjell i norskandelen hos de ulike dyrene. Kylling og kyr har ulike energikrav, og dermed oppstår en ulikhet i kraftfôrandelen og kraftfôrinnholdet i maten de spiser.

Norske kuer har høyest norskandel i fôret med 82-97 %. Grisene spiser også kraftfôr med mest norske råvarer (71 %), mens måltidene til høns og kylling er mer likt fordelt mellom importerte og norske råvarer.

Så andelen norske råvarer i den totale fôrrasjonen er høy for de fleste produksjoner.

Alt korn spises av noen

Alt kornet som produseres i Norge blir brukt enten som matkorn til mennesker eller som fôrkorn til husdyr. Matkorn er først og fremst hvete med bakekvalitet, men bygg og havre brukes til matkorn selv om de ikke inneholder gluten.

Noen mener at vi fôrer dyrene med råvarer vi mennesker burde ha spist selv.

— Bygg og havre er det potensial til å spise mer av, men det er begrenset hvor mye havregrøt og bygg man spiser. Hveten er annerledes, fordi den kan brukes til all slags matlaging, sier Nysted.

For hvete stilles strenge krav for at den skal kunne brukes som matkorn for mennesker. Næringsinnhold, innhold av proteiner, kvalitet og stivelse er noen av kvalitetskravene som må oppfylles. Dersom den norske sommeren er kald eller høsten våt, vil en stor del av hveten ikke oppnå matkvalitet. Da vil hveten som ikke kan brukes til matkorn brukes som fôrkorn i kraftfôr. Dette er et eksempel på hvordan dyrking av korn til menneskemat og dyrefôr henger sammen.

Dyrene skal yte mer

Selv om vi kan hente det meste av råvarene til dyrefôret i eget land, så er vi avhengig av noe import. Husdyrproduksjonen har gjennomgått en kraftig intensivering fra 2.verdenskrig og fram til i dag. Vi har færre dyr som skal produsere mer.

—. Det holder ikke bare med høy og halm. Dyra må i tillegg ha mer protein for vekst og ytelse, forklarer Nysted.

Ulike typer korn er de viktigste karbohydratråvarene i kraftfôr, mens raps, soya
og maisgluten er de viktigste proteinråvarene. Behovet for importerte karbohydrater som trengs i kraftfôr, varierer mellom år avhengig av den totale norske kornavlinga.

Det er i hovedsak karbohydratene mais, melasse, betepulp, roer og proteinråvarene soya, raps og maisgluten som importeres fra utlandet. Det importeres også noe fett. Vitaminer og mineraler til fôr produseres ikke i Norge. Dette må derfor også importeres.

— Tidligere brukte man kjøttbeinmel (et organisk avfallsprodukt) som proteinberikning, men dette er nå forbudt. Dermed har soyaimporten økt, forteller hun.

Mindre soya enn folk tror

Argumentasjonen rundt bærekraft og selvforsyningsgrad handler i stor grad om importen av soya. Nysted tror folk har inntrykk av at det er mye mer soya i kraftfôret enn det egentlig er, da dette varierer fra 5 % og opp til 20 %.
— Soya gir veldig mye protein på liten mengde, og det er et protein som fungerer godt for dyrene og sammen med det norske fôrkornet, forklarer Nysted.

All soya importert til fôr i Norge kommer fra Brasil, men norske importører har satt krav til produksjonen.

— Den skal være sertifisert og dermed bærekraftig, forteller Nysted.

Et annet krav er at soyaen ikke skal være genmodifisert, da Norge har en av verdens strengeste lover for genmodifisering i matproduksjon.

Er “bare norsk” en realistisk strategi?

Selv om norskandelen i fôret til norske husdyr er ganske høyt, har vi fortsatt mulighet til å øke den. I et bærekraftsperspektiv er det mange gode grunner til å gjøre oss enda mindre avhengig av importerte råvarer. Ressursutnytting, matsikkerhet og verdiskaping er sentrale argumenter.

Flere forsknings- og utviklingsprosjekter de senere årene har vist at potensialet er stort både for økte avlinger og bedre avlingskvalitet. En annen strategi er å dyrke mer proteinholdige vekster som bønner, erter og oljefrø. Som i andre næringsområder har de også begynt å sette søkelys på bruk av andre tilgjengelige naturressurser for å redusere eller unngå import av for eksempel soya. Ved senter for forskningsbasert innovasjon, Foods of Norway, forskes og utvikles det nå på bærekraftige fôrråvarer basert på hav- og skogressurser som erstatning for importerte proteiner.