Underdekning av norskprodusert storfekjøtt og gunstige tilskuddsordninger har skapt press på det norske livdyrmarkedet for storfe, og interessen for import av livdyr har økt. På denne bakgrunnen bestilte Koorimp sommeren 2016 en oppdatert risikovurdering for import av storfe. Veterinærinstituttet har vurdert risiko knyttet til import av levende storfe fra landene Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Storbritannia, New Zealand og Canada. Av disse er det kun Sverige som vurderes som forholdsvis trygt å importere livdyr fra.
Av andre viktige smittetrusler vurderes blant annet storfetuberkulose, Mycoplasma bovis, Q-feber og Clamydophila abortus å være viktige. Risikoen for at ett eller flere av disse smittestoffene vil bli innført ved import av dyr fra alle land unntatt Sverige vurderes som stor. Risikoen øker med antall dyr og antall besetninger man importerer dyr fra. Import av gener via embryo og sæd er langt bedre alternativer enn import av livdyr for å unngå smittetrusler viser rapporten.
Paratuberkulose
Paratuberkulose er en kronisk tarminfeksjon hos storfe, sau, geit, kameldyr og ville drøvtyggere. Sykdommen forårsakes av bakterien Mycobacterium avium subsp. Paratuberculosis (MAP). Den skilles ut ujevnt i avføring fra smittede dyr og er vanskelig å dyrke i laboratorium. Bakterien er motstandsdyktig, den overlever flere måneder i gjødsel og ett til to år i infiserte beiter. Paratuberkulose er en kronisk sykdom som det ikke finnes effektiv behandling mot. Sykdommen finnes i de fleste land, og i de senere årene har man registrert en økende forekomst. I Norge er nå paratuberkulose svært sjeldent hos sau og storfe. Bekjempelsesprogrammet «Friskere geiter» har redusert forekomsten kraftig også blant geiter.
Det er et uttalt mål å kunne erklære Norge fritt for paratuberkulose, og målet virker realistisk. Men Veterinærinstituttets rapport konkluderer med at livdyrimport utgjør en betydelig risiko, selv om dyrene testes for sykdommen både før og etter import til Norge.