Lus
Luseinfeksjoner gir rammede dyr kløe, økt flassdannelse, milde hudbetennelser, håravfall, generell utrivelighet og anemi. Irritasjonen og kløen kan gi nedsatt tilvekst og anemi (jernmangel), i noen tilfeller kan dette gi dødsfall som mest alvorlig konsekvens.
Dyr med lus vil ofte oppføra seg rart når ein klør dei. Fikserte dyr har små muligheter til å klø seg sjølve bak på ryggen. Gardbrukere må selv jevnlig inspisere pelsen på dyra (langs rygg og ved halerot) for å sjå om dei ser noe bevegeleg, eventuelt kvite glinsande egg på håra. På seinvinteren/våren vil det ofte vera maksimalt med lus, så da burde det vera greitt å påvisa luseinfeksjon. Men kontrollen burde primært bli utført etter innsetting med klipping av dyr på høsten. Målet bør vera behandling/forsøk på sanering i heile besetningen ved påvising av lus (Ref Bjørn Gjerde, professor i parasittologi på NVH)
Dyrene bør klippes og pusses regelmessig og kalver og eldre ungdyr bør holdes adskilt fra hverandre. Les mer om lus og lusebehandling.
Storfeets hårsekksmidd (Demodex bovis)
En infeksjon med denne parasitten gir av og til symptomer, særlig hos kalv. Midden gir skade på hårsekkene med etterfølgende utvikling av 1-10 mm store, faste knuter i huden, særlig på hals, bog, overarm og fremre del av brystet. Normalt blir det ingen kløe, men middinfeksjonen ses ofte i samspill med andre ektoparasitter, særlig skabbmidd og lus som gir kløe hos rammede dyr. Medisinsk behandling kan hjelpe.
Haleskabb (Chorioptes bovis)
Denne skabbmiddden gir opphav til skorper i huden rundt haleroten og på baksiden og innsiden av lårene. Dette gir sterk kløe og dyrene blir urolige, skubber og klør seg med etterfølgende hudskader. Rammede dyr kan få nedsatt fôropptak og tilvekst.
Alle dyr i besetningen bør behandles for å bli kvitt parasitten. Nyinnkjøpte dyr bør også behandles for å unngå innføring av smitte i besetningen.